reminder

1 / 2

Sånt som gir ro

 1 / 2 / 3 / 4

• Naturen
• Prat med venner og familie
• Skrive et brev
• Ta seg tid (jfr. "nå skal jeg "bare" være i …. ant. timer")
• Esperanza Spalding
• Latter
• Armkrok og kos
• Yoga, meditasjon, mindfulness, spikermatte, pusteøvelser
• Lese en god bok
• Trening pluss badstu
• Varmt bad (eller dusj og fotbad)
• Se på bilder av egne gode minner
• -eller  noen "serene" som bildene over på Tumblr/ Pinterest
• Skrive takknemlighetslister

Flere forslag mottas med takk.

Å skape endringer

1 /  2

Et nytt "Note to self":

Jeg må jo si at jeg ofte kan synes det er krevende å skape endringer. Å endre seg til å spise sjokolade hver dag er superlett, men andre endringer krever mer.

Mannen min har tydeligvis knekt noen koder der, for han bestemmer seg for noe og så utfører han det daglig, så lenge som han har til hensikt.

Jeg er relativt flink til å finne gode råd, tips, øvelser etc. men mindre flink til å implementere det som vaner og HOLDE på dem. Eks. trening: Jeg kan komme i gang, finne et trivselsnivå, kjenne at det gjør godt for helsa, holde hjulene i gang, litt…. For SÅ, når det begynner å gå av seg selv, og formen føles fin, smertene (en av motivasjonene) i skulder/nakke forsvinner, da slutter jeg å prioritere det og gjennomføre det. Jeg detter ut. Selv etter at jeg har avslørt dette mønsteret, så gjentar jeg "suksessen".

Jeg er flink til å lage skjemaer for hva som skal utføres når: avspenningsteknikker, matlaging (litt spesielle hensyn jfr. matintoleransen min), huske å drikke nok vann gjennom dagen, ta vitaminer, strukturere dager, arbeidsvaner etc. Men å følge disse skjemaene OVER TID, nope.

Jeg har også prøvd å føre skjema motsatt vei, med en blank "ukeplan" og markert hvilke av tingene jeg har fått gjort i l.a. dagen. Det kan være hyggelig å se hvor mye "riktig" man da tross alt har gjort den dagen eller uken.

Mange av disse metodene mine kan nok fungere. Men jeg har ennå ikke fått til så mye, som sagt, over (tilfredsstillende lang) tid.

Nå har jeg kommet over en artikkel som kanskje kan hjelpe meg videre.
Her står det bla. hvor lang tid det gjennomsnittlig tar for én vane å etablere seg:

1) Tidsaspekt
 "New studies show for a habit to be automatic it may actually take much longer than 30 days. A study led by Phillippa Lally, PhD, a psychologist at University College London, found that it actually took people 66 days (9.5 weeks) for a behavior to become automatic."
Og det er ikke så lurt å innføre for mange nye vaner om gangen.


2) Fokuser på og LIK prosessen. Målet er ikke alfa og omega.
(Eks. har du hatt mange fine skiturer om vinteren, og gjort det fordi du liker å gå på ski, så er det kanskje litt mindre skuffende om "målet, Birken" avlyses.) Så det hjelper jo å velge det man liker å utføre. Finne den treningsaktiviteten man trives best med, utføre det på de tidspunktene som fungerer best for meg, og gjøre det mest mulig lystbetont og lett å lykkes. Og sørge for nok mestring underveis. Eks. fungerer takknemlighetsloggen min godt fordi det er noe jeg synes er hyggelig å gjøre, og det passer fint å gjøre det før jeg skal sove.

Husk dessuten "70%-regelen". Fra pedagogikken har jeg nemlig lært at om eleven og jeg lykkes 70% i samspillet, atferdsendringen etc, så skal vi være 100% fornøyd. ( I PMTO sier man at barnet skal få belønning ved 70% mestring. Og hvis barnet samarbeider 70% av tiden skal vi være 100% fornøyd. ) Det samme kan vel gjelde oss!?


3) "Cues" : sette frem påminnere, legge ting klart, "senke terskelen". Eks. legge ut yogamatten eller foamroallen kvelden før slik at det er lettere å huske og utføre øvelsene når man våkner.

Husk alle 3 ledd i  The "Habit loop": cue, routine, reward!


Resten tror jeg artikkelforfatteren får si selv, her.

Og noe av det viktigste: være snill mot seg selv, ikke stresse med alt, finne stunder med ro og hvile også. "Go slow to go fast".

Lykke til, meg selv! Og til deg som evt. leser dette!

Mindre sur

photos: my iPhone

Note to self...

Ja, i dag er jeg mindre sur. Puh.
Faktisk så mye mindre sur at jeg klarte å snu tankegangen rundt de kjipe tingene.

Etter endt arbeidsdag gikk jeg "runden min" i skogen på nytt. Og i dag var formen/ humøret/ energien så mye bedre at jeg klarte å ha en god opplevelse. Jeg klarte også å nyte sanseinntrykkene som varmende sol mot ansiktet, lukten av nyhugget tømmer, fuglesangen. Og jeg oppdaget to nye hjerter, i tillegg til ett jeg fant forrige uke.

Tror det at jeg var konkret på ting jeg var sur for i går gjorde at jeg ikke dro det med meg inn i denne dagen i samme grad, og det var lettere å se de med nye øyne nå. At det var konkret gjorde det mer ryddig og håndterbart liksom. Og så er vi vel bare sånn, vi mennekser, at det svinger litt.

I dag var det i hvert fall godt å klare nyte turen mer, kjenne på det som er godt og heller tenke:

• Så heldig jeg er som har dette nydelige turområdet i umiddelbar nærhet. Med rikt og variert landskap, vegetasjon og fugle-/ dyreliv. Så, og hørte, masse flaggspett i dag. Og enda fler hvitveis i blomstring.
• Så fint å oppdage at det er mye "kjærlighet"  rundt meg, t.o.m sånn som jeg ikke har lagt merke til før nå, men som har vært der hele tiden.
• Så heldig jeg er som har en jobb jeg trives med, og klarte å utføre 100% i dag.
• Så heldig jeg er som tross alt får noe støtte, økonomisk, fra fellesskapet mens jeg bygger meg opp mot full arbeidsførhet igjen.
• Så heldig jeg er som faktisk klarer å gå tur, t.o.m uten smerter i f.eks. ben og armer.
• Så heldig jeg er som har så stor overflod av mat at tørrvarene flommer over.
• Så heldig jeg er som har en mann. En som utfyller meg og stiller opp der jeg "svikter" (han synes t.o.m ikke jeg skal si sånt om meg selv). Han får det til å gå rundt både praktisk, økonomisk og ernæringsmessig. Selv om det er kaos i noen hyller, og jeg ikke alltid orker å lage mat, eller å spise mat, så får han i meg masse næring. Finner på gode retter og fyller shake og brød med mye næring til meg. (I dag er det 7 år siden han fridde, og jeg sa ja da. Smarteste, heldigste valget/sjansen EVER.)
• Så heldig jeg er som kjenner at det tross alt går fremover.
• Så heldig jeg er som opplever støtte, forståelse og "hei-ing" fra de rundt meg ♥.
• Så heldig jeg er som tross alt orker en del både praktisk og sosialt, og selv i de dårligste periodene har hatt en viss lisvkvalitet og gode opplevelser.
• Så heldig jeg er for så mye. Mer enn dette også.

Ja. Det var jo godt å få sagt det også.

Men nå er det nok "selvhjelpsting" for en stund. Nå trenger jeg noe "trivielt" og estetisk her igjen.
Men kom gjerne med innspill hvis det er noe "jeg ikke har skjønt" eller hva som helst! 

balanse, balanse, balanse

1

….. ja, det kommer jeg stadig tilbake til. ALT i livet handler liksom om balanse.

Akkurat nå tenker jeg på følelseslivet og det å fokusere positivt vs. sinne og slikt. Sånne følelser som man egentlig ikke vil ha. Og som man i hvert fall ikke har lyst til at skal identifisere den man er. "Hun som så ofte er sur, sint og negativ" liksom.

Jeg merker jo at det er veldig bra å fokusere på gledene i livet, og gjøre takknemlighet til en vane. Men det er ikke dermed sagt at man skal ignorere de ubehagelige følelsene som dukker opp. - Som jo er en del av livet og det å være menneske.

I dag var jeg plustelig skikkelig, skikkelig suuuur. Og sint. Bet tennene sammen og nærmest knurret inni meg. Da er det liksom ikke tidspunktet for å svelge det i seg og fokusere på noe hyggelig.

Nei, da er det vel like greit å få det ut på et vis. Noe jeg ikke er så kjempegod på eller komfortabel med. Jeg vil f.eks helst ikke la det gå ut over den gode, gode mannen min som noen timer tidligere ga meg bolle og kaffe på sengen og som i skrivende stund rydder og organiserer.

Men hvis jeg svelger det og dytter det innover i kroppen så blir det liksom bare betent og innestengt der. Og som Brené Brown sier: "man kan ikke bare "numme" halvparten av følelseslivet, selektivt. Hvis man nummer det negative, så nummer man også evnen til å kjenne ekte glede". Dessverre.

Mens jeg var så sur kom jeg over en morsom, kort og befriende artikkel av Koht ("Ut på tur, åpent sur"). Hun skriver bla. at hun har en positiv mor. Det har jeg også. Men så er min mor dessuten klok, og jeg kom på noe hun lærte meg. I tenårene var det vel ekstra lett for at det gikk en kule varmt, eller at jeg var sur. Da anbefalte hun meg å "ta et gjørmebad" sånn som grisene gjør. Rulle seg litt i søla. Og tilslutt så blir det ofte faktisk bare komisk og man kan le av det hele. "Å rulle seg i gjørma" kan bety å ramse opp alt det teite, som gjør en så sur. Og forhåpenligvis bli litt mer ferdig med det. Eller kanskje det sprekker i sola, som trollene.

Det er ikke alt jeg er sur for i øyeblikket som egner seg her, (og, nei, det er IKKE den tiden i mnd.) men jeg er bla. skikkelig lei av og sur for at…..

- jeg fortsatt er så redusert formmessig (den siste uken føler jeg at kapasiteten min har vært på 20-30% av mitt potensiale ca.)
- jeg bruker sååå lang tid på å bli helt bra etter "utbrentheten"
- jeg er 110% lei av at ikke helsa mi er der (jeg synes) den burde være
- det er så himla "dyrt" å jobbe redusert etter maksdato for sykmelding (men forstår hvorfor det er slik)
- jeg fortsatt kan bli helt gåen av å f.eks pusse tenner eller vaske opp (de dårligste dagene)
- jeg ikke får gjort relativt enkle ting som jeg har behov for og lyst til som å rydde i tørrvarer i kjøkkenskap (det er ikke veldig gøy å gjøre det, men det er ikke veldig gøy at det ikke blir gjort heller. Nå er det bare kaos, skredfare og umulig å vite hva som finnes. Det ligger helt sikkert en pakke av noe der, som jeg kjøpte på butikken i går fordi jeg ikke visste. Og sikkert en del som har gått ut på dato.)
- jeg er sur for at formen er så dårlig at jeg ikke kan ta så lange løpeturer jeg har lyst til, eller så ofte som jeg vil (og kondisen er "borte")
- jeg ble sur da jeg i stedet måtte gå runden min i skogen i stad
- og jeg var bare generelt sur og lei hele turen selv om både fuglene og menneskene kvitret, solen strålte og varmet, hvitveisen spiret og alt liksom var så nydelig, perfekt. Blæææææ


Der. Så er det sagt. Move on.

Livsaksept

1  /  2 

De siste dagene har jeg tenkt på en sak, i tillegg til (eller en side av) dette med at livet er en stor balansekunst. Jeg fant ut at jeg kunne kalle det "livsaksept", sånn for meg selv. Men det kan like gjerne være selvaksept, situasjonsaksept eller grenseaksept. Spriket mellom "evne og higen" som Ibsen skrev om. Eller kanskje noe helt annet? Uansett skribler jeg ned et halvtygd innlegg om dette (litt rare og personlige) nå:

Vi har vel alle utfordringer med dette i blant. At "magen blir mett før øyet". Et eller annet i livet er ikke slik vi skulle ønske. Noe inni oss higer og lengter etter mer. Å oppleve mer, smile mer, orke mer, spise mer, nyte mer, bidra mer, gjøre "alt det alle andre gjør", være mer. Eller "gjøre mindre og hvile mer", men ikke skjønne hvordan det skal gå til.

Rett og slett leve ut alle drømmene, ønskene, behovene, evnene, ambisjonene, målene og inspirasjonene våre.

Det kan jo f.eks. være frustrerende at vi ikke kan spise alt vi har lyst på hele tiden, uten at det påvirker helsen. Eller at de andre bloggerne har så mye mer "tid og energi enn oss" - tilsynelatende da. Vi vet jo at alle bare har 24 timers døgn.

Eller: generelt akseptere at vi ikke får til noe som er viktig for oss.

Utbrenthet. Noe som er ullent, og varierer fra person til person. Men her står det om faser og kjennetegn som ofte er felles for de som opplever dette. F.eks. :

"Bruker du mer krefter enn det du har til rådighet, vil kreftene du har reduseres. Varer dette over tilstrekkelig lang nok tid, uten at du henter deg inn igjen, vil tilgjengelige krefter reduseres så mye at du blir utbrent."


For 1,5 år siden gikk jeg jo selv på "en smell". Heldigvis har det gått oppover siden, men det er ingen rett linje. Og to av de største utfordringene (synes jeg) er å akseptere situasjonen mens man er redusert, og å ikke gå inn i de samme mønstrene som man var i, og som skapte slitasjen, når man blir bedre.

Når det endelig begynner å gå bedre, man føler seg som seg selv igjen og inspirasjonen har kommet tilbake på de fleste områder, da er det fristende å gape over for mye, "ta igjen det tapte" etc. Iveren blir stor og det er så godt å bidra, skape og oppleve igjen. Og kanskje igjen glemme å tenke på hvor mye ressurser man egentlig har til rådighet.

Jeg må innrømme at det er vanskelig å akseptere det jeg "ikke kan" eller "ikke orker/ rekker", eller å være "den som er annerledes", slik jeg vil tro det også er ved andre livssituasjoner og helsetilstander. (Samtidig som man ikke skal bli sykeliggjort, eller sykeliggjøre seg selv.) Eller slik det jo bare er å være menneske. Vi har alle gode og dårlige dager.

I et samfunn hvor vi lett tenker at livets og menneskets verdi er det som skapes, eies, oppleves, gjøres, rekkes, applauderes, smiles av, så er det vanskelig å f.eks. være den som stadig går i pysj halve dagene. Når jeg da endelig har kunnet ta på meg noe annet igjen, og være "vanlig" igjen, delta i arbeidslivet og sosiale situasjoner igjen, så glemmer jeg meg så lett.

Jeg har vært heldig. Dette er en midlertidig "sykdom". Og jeg har hatt stor bedring. Jeg har hatt livskvalitet og gode opplevelser underveis. Jeg har kloke og gode mennesker rundt meg, som oppmuntrer og gir meg "pauser fra det reduserte". Og jeg har en jobb jeg trives med, som det er gøy å være tilbake i. Men likevel snubler jeg plutselig altså.

I dag var jeg forresten flink til å sette grenser og akseptere. De ringte fra magasinet "Alt om håndarbeide", som jeg hadde for mange år siden, og ville sende meg nytt abonnement. Jeg: "takk, men jeg er ikke interessert". Han: "jaha, strikker och hekler du då inte för tiden? (ca. svensk)". Jeg: "Nei, det har jeg ikke kapasitet til nå". Han: "aha, ja, förstår, men du får ha en god dag videre!"

Jeg skriver bare dette for å lufte egne tanker, ha det som en påminnelse til meg selv, og ikke minst for å uttrykke min største respekt og støtte til alle som strever med dette, kanskje i større grad og over lengre tid enn meg. Og til alle dere hverdagshelter der ute, som med eller uten sykdom, smerter eller tap hver dag gjør så godt dere kan, og til og med sender smil og raushet til andre samtidig. (Selvfølgelig gjelder dette også du som er frisk, og har en "normal" livssituasjon, men som strever med å få døgnene til å gå opp, og gjøremålene til å nå opp. Og er menneske.)

Har hørt et dikt som berører dette temaet. Om å "elske grensene", slik som jeg prøver å lære meg:

" Mer er vi ikke, ikke større, ikke flinkere, ikke sterkere. 

Vi er ikke mer enn dette, dette lille. Disse grensene.

De er vår virkelighet, med dem skal vi lære å elske. De er elsket.

Hele tiden prøver vi å sprenge dem. 
Vi strever for å orke det vi ikke orker.

Hvem elsker sin tretthet?

Vi prøver å kunne det vi ikke kan. Hvem elsker sin avmakt?

Hvem takker for at et annet lem på legemet kan det vi ikke kan?

Dette er vel velsignelsen, at vi fyller hverandre ut.

En er øye, en rygg og en annen fot.

Hele tiden prøver vi å våge det vi ikke våger og være det vi ikke er."

Her er hele diktet, av Wera Sæther.

(Forresten: på en måte tenker jeg vi noen ganger ER mer, også. F.eks har vi på én måte mer potensiale, det bor mer i oss en det vi får uttrykt på en vanlig uke…. ? Men, nå handlet det jo om aksept for begrensinger da…. )


Med fare for å komme med (flere) klisjéer: DU er verdifull som den DU ER, og ikke bare for det du gjør. Jeg heier på deg i din livssituasjon, akkurat slik den er. Om du er i en god eller dårlig periode. Jeg tror du gjør så godt du kan, og beundrer deg for det. Jeg har kjent på hvor frustrerende det kan være. Vi er de vi er. Med BÅDE styrker og svakheter/ begrensninger. Ta vare på deg selv.


Nå skal jeg selv "skynde meg langsomt" videre, og kanskje snart klare å huske å porsjonere kreftene og ta meg tid til hvile innimellom alle gjøremål og gleder. Kanskje jeg må kjøpe meg de ordene fra det øverste bildet? Eller LAGE det? Eller oooops, det var det da. Hihi.


Si gjerne i fra hvis du har noen gode råd, kloke tanker eller andre innspill rundt dette! ;)
-puh!

Balansekunst

1 / 2 / 3

Livet handler liksom så ofte om balanse. 

Jeg har jo funnet ut hva som skjer med kroppen når man vil for mye over for lang tid.

Øver meg på å prioritere og finne balanse og ro innimellom inspirasjon, ambisjon og prestasjon.

Og bare være også.

"Human being", not "human doing".

Alt til sin tid da.

Each unique and important.

Mindful, forts.

1 / 2 / 3

(Innledningen og bakgrunnstankene mine til dette finner du i forrige innlegg, her.)
For å bli mer tilstedeværende har følgende vært nyttig for meg, rent praktisk:

Forslag. / Note to self:

Klokketid vs. Væretid. 
Lag en avtale/ plan for deg selv om hva som skal være klokke-/ væretid. Klokketid er når vi f.eks utfører gjøremål, planlegger noe, gjennomfører en viktig samtale eller tenker ut løsninger på noe. Væretid sier seg litt selv. Det er når vi har fri, eller ER fri. Gjør akkurat det vi vil, slapper av, nyter noe eller bare sitter i sofaen. Bare ER.

Det er lurt å ha en lapp ved siden av seg i "væretiden" i tilfelle man kommer på noe man føler man "MÅ" huske eller gjøre. Hvis du skal ha en pause om ettermiddagen kan du ha f.eks 1,5 t. klokketid etterpå for å få gjort det du evt. skrev på lappen og sånt som du vil få gjort før du legger deg. Min erfaring er at jeg blir mer effektiv i det jeg gjør når jeg gjør det i "klokketid", etter væretid og gjør det da med en annen ro og styrke. (Lappe-trikset er også fint å bruke når man skal sove om kvelden.)

Tidligere prøvde jeg nok mer å gjøre noe fornuftig "hele tiden", og hvis jeg satte meg ned var det bare for å samle meg akkurat nok til å fortsette. Og mens jeg satt tenkte jeg f.eks. på hva jeg skulle gjort, hva som kunne vært gjort bedre, hvor mye som skulle gjøres på kort tid etc. Jeg koblet ikke nødvendigvis av.

Har lest om mindfullness ulike steder og skjønt at dette er nyttig, men synes ikke det har vært så lett å få tak på eller implementere det i egen hverdag. Heldigvis er noe av poenget at det ikke finnes noen riktige eller gale måter. Poenget er å bare vende fokuset på nuet, på en eller annen måte. Og registrere det som ER. Ikke vurdere det som bra eller dårlig, eller forandre noe. Ikke tenke på om man f.eks. puster riktig eller galt, bare registrere hvordan det er. La det være slik. Og se om det evt. er annerledes senere. Kanskje det endrer seg av seg selv.

En annen viktig side ved dette er å øve seg på å kjenne impulser og å følge dem eller ikke følge dem. Mye av mitt stress har kommet av at jeg har blitt revet med i en karusell og fulgt FOR mange impulser. Ofte er dette impulser som ikke var nødvendig. Hvis jeg hadde tenkt meg om kunne jeg f.eks. sett at dette ikke nødvendigvis var mine egne tanker, verdier, ønsker eller forventninger. Å lære seg å registrere impulsene letter prosessen med alle de små valgene vi tar i hverdagen. Hva vi ønsker å bruke tid og energi på. Det er også nyttig i forhold til å lytte til kroppen, og se når det føles godt å følge en impuls eller om man bare tvinger seg og "kjører på" fordi man må. Eller tror man må.


Eks. Mindfull-øvelse med en kopp te eller kaffe

Registrer pusten. Hvordan er den nå? Rask, rolig, overfladisk, dyp? Hvor sitter den?

Løfte koppen, registrere vekt, fasong, føle overflaten og temperatur. Endrer temperaturen seg mens du holder? Hvordan kjennes hendene i møte med koppen. Kommer det damp opp fra drikken? Hvordan ser den ut og hvordan beveger den seg?

Får du en impuls til å ta en slurk?

Hvordan føles koppen, varmen og teen mot leppene? Hvordan kjennes smaken og varmen i munnen? Forestill deg at dette er noe du aldri hadde sett eller smakt før. Endrer smaken el. varmen seg underveis? Påvirken drikken kroppen? Hvordan er pusten nå? Endret?

Får du impuls til å sette koppen fra deg, ta en ny slurk, eller en annen impuls? Og så videre…..




Håper dette kunne være interessant, og at du uansett får nyte noen gode, fredfulle stunder i dag!

Smil til deg fra meg!

Mindful?

1 / 2

Mindfulness har vært så i vinden i det siste at det nesten føles som en klisjé å skrive om det.
Det føles også ganske personlig, siden det liksom berører hvem vi er, hvordan vi har det, og hva som er våre strategier og vaner i livet.

Men nå vil jeg gjerne dele noen tanker og erfaringer rundt dette med deg, i tilfelle det kan bidra postivt i ditt liv også. Jeg har etter noen runder kommet frem til øvelser som fungerer for meg. Jeg deler eksempel på det i neste innlegg. Kanskje kan noe lignende fungere for deg, eller gi deg ideer? Da jeg skulle "tagge" dette inlegget passet faktisk de fleste av "etikettene" mine (i bunnnen av innlegg, ved kommentarene) til temaet. Så jeg antar at temaet hører hjemme i denne bloggen. *blunkefjes*

Jeg har funnet ut at det å øve på å være tilstede i øyeblikket (eller oppmerksomhetstrening) hjelper meg på mange ulike måter. Det er visst vitenskapelig bevist at det påvirker hjernen, og at hjerneaktiviteten da kan flytte seg fra områder i hjernen forbundet med ubehag og negativ påvirkning av helsen, til områder som jobber med ro, fokus, og gode følelser (det limbiske systemet). Jeg har erfart at det blant annet senker stress (eller skaper ro), "nullstilling", hjelper til å nyte gode stunder, og å bevare freden i mer utfordrende stunder. (NRK kommer inn på temaet i episode 5 av "oppdrag lykke. Den kan sees her.)

Å være til stede er vel noe av det vi ønsker mest i livet. Både når vi er alene, og når vi er sammen med andre. Vi har også ønske om (t.o.m. behov for) at andre skal være tilstedeværende når vi deler en opplevelse eller samtale med dem.

Etter alt strevet som kanskje kommer i førjulstiden er vel vårt store håp og ønske å virkelig kunne nyte all den gode julematen, luktene, lysene, pynten, frostrosene i kinnene ute, og varme tærne inne. Og ikke minst oppleve nærværet til dem vi har rundt oss? Og dette har jeg merket at det er nyttig å øve på. Som i et sjakkspill har jeg blitt så vant til å "alltid" tenke på neste trekk, og analysere det forrige, i stedet for å være mer "her og nå". Men hvis jeg øver jevnlig fremover øker sjansene for å virkelig KJENNE julestemningen. Og å være til stede i de stundene. F.eks. uten mobil, internett, musikk eller tv (og være komfortabel med stillheten). (Er forhåpentligvis litt mindre sliten når julen ringes inn også, hvis jeg har gjort slike øvelser underveis. Og det kan være fint å "øve" f.eks. når man tenner adventslysene eller skreller en klementin.)

Nå ble det nok tekst for i dag, så de mer praktiske erfaringene deler jeg i morgen.

1 / 2 / 3 / 4 / 5

Letting go

1  /  2

The noble art of letting go - Rebekka Karijord

Når vi går inn i et nytt år har vi egentlig en fin anledning til

 å legge noe bak oss.

Gi slipp på det, eller sette det på en hylle. 

Ikke bære det på skuldrene, eller i pusten.
Hvile fra det.
Det kan være så mangt.

.