Så smått...

Jeg har gledet meg sånn til å fikse og ordne litt utenfor og få litt skikk på både hage og inngangsparti, som til nå har vært et nitrist syn. Nå har imidlertid telen forsvunnet, og endelig var det mulig å sette hagespaden i jorden igjen. Så i dag har jeg trosset stiv kuling fra vest, tatt på meg boblejakken som ennå ikke er pakket vekk, og begynt så smått på uteområdet.

Siden inngangspartiet er det som umiddelbart er mest iøyenfallende, så startet jeg med det. Bjørkekransen ble ribbet for påskestæsjet som fremdels hang på, og bare for å få skikkelig vårfølelse så festet jeg på noen blomster. De holder jo ikke så lenge, men gøy å gjøre når man vil pynte litt ekstra hvis man får gjester for eksempel.

Bortsett fra nye blomster, så har jeg brukt ting jeg allerede hadde. Både blomsterpotter, lykter og trekasse har overvintret opp til flere ganger i kjelleren. Ja, til og med lysene er fra i fjor, så her snakker vi gjenbruk altså:-)

De tapetkledde nøtteboksene er lakket sånn at de tåler å stå ute, i hvert fall en stund.

  

Deilig å være i gang:-)

Aldri mer burmarødt! Og ny dør

Lykken kan være fryktelig materalistisk noen ganger, og akkurat nå er lykken en ny dør. En dør som man ikke trenger å ta spenntak på for å åpne, og som ungene tror er låst når den faktisk er åpen... Og best av alt er at den kommer ferdigmalt fra butikken, så da var det bare å male karmene rundt:-) Juhuu!

Eller forresten, det ble jo ikke bare karmene... Endelig fikk jeg både lyst og en god grunn til å beise plattingen og trappen utenfor, som opprinnelig var burmarød. En farge jeg aldri har likt og aldri har hatt planer om å ha på inngangspartiet, men nordlendingen klarte å forveksle malerspannene med gyllen beis og burmarød beis en gang vi var på Plantasjen for snart tre år siden. Fadesen ble, utrolig nok, ikke oppdaget før nordlendingen hadde beiset ferdig, og jeg åpnet døren for å se.

Jeg trodde jeg skulle gå i dørken da jeg så fargen, som var ekstra intens siden det var nybeiset. 

Bærre slapp av, sa nordlendingen, fargen kjem til å trække godt inni treverket og bli gyllen når han tørke.

Er du vittig??? Det er nå vel ingen kamelon du driver og maler! Den trappen kommer aldri noensinne til å skifte farge - ever!!

På det tidspunktet var blodtrykket begynt å nå uante høyder, og det var neppe bare trappen som var burmarød...

Nordlendingen begynte å få bange anelser og gikk for sikkerhets skyld for å sjekke fargen. 

Han flirte godt da han kom tilbake igjen og kunne fortelle at det hadde skjedd en forveksling av spannene på Plantasjen. Jeg lo slett ikke - jeg var sint som et lemen! Vi skulle ha barnedåp om to dager, og jeg hadde slett ikke lyst på et burmarødt inngangsparti. Nordlendingen derimot var storfornøyd og syntes det var en flott farge.

Jeg ble ikke mindre irritert da en nabo kom forbi rett etterpå (også en nordlending) og utbrøt:

Guri, for ein flott farge dokker har fått på trappa!

Herlighet, har nordlendinger en spesiell forkjærlighet for burmarødt eller?? tenkte jeg.

Da ble jo nordlendingen enda mer fornøyd med fargevalget. Toppen av kransekaken var imidlertid en tilfeldig forbipasserende dame som kom forbi og ringte på døren for å spørre om hvilken farge vi hadde brukt på trappen... Den var jo så fiiin!

Etter tre år er heldigvis fargen blitt skikkelig slitt og langt fra fin, så dermed kunne jeg endelig få velge den fargen jeg helst ville ha og gå i gang. Fullt så enkelt var det vel kanskje ikke, for den gyselige burmarød fargen hadde virkelig klort seg fast og måtte fjernes med spesialmiddel, og enda så var det litt igjen. To strøk med grå beis dekket heldigvis det meste. Det hører forresten med til historien at vi måtte opp igjen med beisen for å få den brukket til en mørkere grå farge som bedre dekket restene av det burmarøde...

Konklusjonen er:

Aldri mer burmarødt!