Strikketreff med mer...

I helgen var jeg på strikketreff i Oslo. Det er en årlig foreteelse, men det er første gang jeg var med. Utrolig hyggelig - med 150 strikkenerder samlet under ett tak en hel helg til ende.

Men tenk, så glemte jeg nesten helt å ta bilder! Sånn kan det gå når man har det moro. Men jeg fikk i hvert fall tatt ett av mine gode strikkevenninner Ingvild, Berit og Liv. Her er det koftestrikking på høyt nivå. Ingvild og Liv strikker Seterkoften til Wenche Roald - den skal jeg også strikke etter hvert, og Berit strikker en fantastisk knallgrønn kofte fra Koftefest-boka til Vanja og Tone. 

Et av innslagene på treffet var foredrag med Arne og Carlos. De er så utrolig underholdende, men bildene mine ble dessverre ubrukelig uskarpe fordi jeg lo så mye. Får du sjansen til å høre dem - gjør det! Bra for lattermusklene :-) 

Det er så mange flinke folk og så mange inspirerende strikketøy å se på sånne treff - man blir jo aldeles overinspirert. Denne gangen ble jeg overinspirert til å bli med på en påske-samstrikk der vi skal strikke Siri-jakka. Jeg har jo strikket jakka før, for et par år siden, men siden den er mitt desidert mest brukte strikkeplagg gjennom tidene, er den snart utslitt. Skulle jeg lagd en Annepålandets Ti-på-topp-liste, ville Siri-jakka stått øverst. Jeg bruker den nesten hver dag. En dag jeg satt og strikket på en annen jakke, kommenterte den meget praktiske Dattera: - Hvorfor strikker du deg flere jakker, mamma, du bruker jo bare den sorte uansett!

Jaja. Her er i hvert fall Siri #1 fra 2014. Den neste blir i grå pelsull. jeg har garnet liggende. Eneste ulempen med å bli med på denne samstrikken, er at jeg allerede har diverse andre jakker på pinnene. Så nå strikker jeg jakker så flisa fyker for å bli ferdig til påske. Forhåpentligvis dukker de opp - i ferdig tilstand - her på bloggen etter hvert. 

Vi har et aldeles vidunderlig vårvær for tiden. Mens andre viser bilder av snøklokker og blåveis, ligger snøen fortsatt her hos oss. Men den tiner litt etter litt - det sildrer og renner overalt, og snart blir det vel bart her og. Ha en finfin vårdag!

Viola...

Jeg skal ikke skryte på meg å ha noen mønsterhage, akkurat.

Men fiolene, de blomstrer. 

Du vet, sånne små stemorsblomster som man kjøper i potter om våren. 

Eller kanskje det heter fioler, ikke vet jeg. Hver vår kjøper jeg noen, og setter pottene i hagen.

Så frøer de seg, og dukker opp, overraskende, som andre- og tredjegenerasjonsfioler, 

både her og der. 

Bitte-bittesmå er de. Ulike, men likevel i slekt, som søsken.

Under den blå benken,

og innimellom skiferhellene. Løvetann og fioer, de trives her hos meg.

De bryr seg ikke om at våren er kald og våt, de blomstrer like lystig uansett. 

De er en hageeiers store trøst.

Ha en finfin dag!

Floraen i farger...

Det beste med hvitveisen er jo mengden - store, hvite tepper som dekker skogbunnen så lang øyet kan se. Det er så eventyrlig fint. Her danser nok alvene om natten.

Krisp, kjølig luft, blå himmel, duften av våt jord - og hvitveis så hvit at det er vanskelig å få tatt bilder av den. Åh, det er vår, det!

Hvite skydotter på himmelen, våryr hund i bånd, hvitveis som strekker seg mot sola. Ta det inn med alle sanser og spar det til en mørk vinterdag!

Det er så vakkert at man nesten må gråte, men bare nesten. Blenda kan bare gå hjem og legge seg, for hvitere enn dette blir det ikke.
Disse bildene er tatt i Østmarka sist helg, på vei til Mariholtet. Det vokser ikke så tett med hvitveis her jeg bor.

Da jeg gikk i 4.-5. klasse, hadde vi herbarium på skolen, hvilket innebar at vi skulle samle inn 25 planter i mappa vår. Jeg ruslet ofte bort i skogkanten og lette etter planter den våren. Jeg bodde på andre siden av dalen da, der jordsmonnet er annerledes enn her, med langt flere arter. Her vi bor nå, er det mest lyng. Nesten hver dag fant jeg nye skatter, og allerede lenge før sommerferien hadde jeg de 25 plantene klare. Siden bare fortsatte jeg, og sånn lærte jeg mye om markblomstene våre.

Hver vår er det hyggelige gjensyn med gamle kjenninger. Jeg presser ikke blomster mer nå, jeg ligger mest i grøfta - med jord på knærne og rusk i håret - og knipser bilder av hjertens lyst. Jeg har fått noen rare blikk i ny og ne - men det hender jeg møter andre tullinger entusiaster med kamera i hånd, da smiler vi og nikker velvillig til hverandre, det er godt å være flere.

Her er en annen kjær venn, og denne er jeg veldig glad i. Det er ikke så mange som kjenner til den - den er atskillig mer beskjeden enn hvitveisen. Hestehov, blåveis og hvitveis får vi inn med morsmelken, men denne visste jeg ikke om før i 10-årsalderen, da jeg var på plantejakt til herbariet. Dette er maigull. Perfekt navn - den står jo der og lyser som gull i grøftekanten, yndig og tøff på samme tid.

Maigull vokser i små klynger i grøftekanten langs veien, så liten og fin at det er fort gjort å gå forbi uten å legge merke til den. Men jeg vet jo at den er der, jeg må alltid ned og hilse på.

Det er mye liv i grøfta. Mens maigull liker seg best oppe på det tørre, trives bekkeblom nederst, med beina i vann. Det er litt tidlig for bekkeblommen enda, men når den springer ut for fullt, er den så gullende gul og fin at man nesten må ta solbrillene på.

Vel hjemme igjen oppdaget jeg noe lilla oppe i skråningen da Tinka og jeg var ute og luftet oss. Blåveis - her?? Nei -

- ved nærmere ettersyn så jeg at det var fioler. Mange lubne, fine tuer med fioler - sånn litt unnskyld-at-jeg-er-til-beskjedne, med bøyd nakke og senket blikk og vakkert lysfiolette. Det er muligens engfiol, dette, eller skogfiol, det er ikke så lett å se forskjell. Men fint er det!

Ja, blomstene er kilde til uendelig mye glede, spesielt nå om våren. Og den som er glad i blomster, og glad i å ta bilder, har det aldri kjedelig på tur. God søndag!

Min tur...

2015 er Friluftslivets år. Mitt friluftsliv består for det meste av tur med bikkja i skogen her vi bor. Å gå på en vei er én ting, å gå i skogen noe ganske annet. Skogbunn er mykt og fint å gå på, tykke lag med barnåler fjærer lett under foten. Sånn er stiene her vi går, fulle av røtter og kvist og kongler.

Det er den reneste urskogen her vi ferdes - mosegrodd og skyggefullt under de høye granene, vindfall og tørrkvist overalt. Her nede er det skyggefullt og svalt, og solstrålene strever litt med å finne veien hit.

Smått, smått nede på skogbunnen -

- og veeeldig høye trær.

Det er fortsatt en snøflekk hist og pist i kalde dumper og søkk. Da er ikke denne jenta sen om å hive seg utpå og rulle seg rundt i snøhaugen. Deilig - syns Tinka.

Midt i svarte skauen har noen bygd en klopp over ei myr, så vi kan gå tørrskodd over. Det er fint håndarbeid. Den har ligget her i mange år. Hvem har lagd den, tro?

Det er dårlig med veier her, til gjengjeld går det stier på kryss og tvers. Det er fint terreng for syklister, vi ser spor etter dem overalt. Det går over stokk og stein og myr og gjørmehøl - og det er fort gjort å miste løse deler.

Ved tjernet har Tinka sin egen private Rusken-aksjon. Det trengs - det er helt sørgelig hvor mye søppel folk hiver fra seg.

Et sikkert vårtegn: Herr og fru Stokkand på svømmetur. Det finnes vel ikke vakrere grønnfarge enn den på andrikens hode? Eller finere omgivelser å vårflørte i?

Hver vår er det stor froskefest i tjernet. Den varer bare noen få dager - det er kvekk kvekk og fri sex og lystige scener overalt. Det er et sirkus uten like. Og så - poff - er det over, like plutselig som det startet. Hvor froskene gjør av seg resten av våren og sommeren, vet ikke jeg, men borte er de. Underlig og fascinerende.

Hei, hva er du for en raring? Både frosken og Tinka var nysgjerrige. En dag kom forresten Tinka til å slurpe i seg noen froskeegg da hun skulle slukke tørsten ved tjernet. Det var ikke så lurt, viste det seg - hun ble ganske uggen etterpå.

Det er musører på trærne og vår i luften. Det er optimistisk fuglesang og grønnskjær overalt. Åh, våren er herlig - det er medisin for en trett vintersjel!

Og så hvitveisen da, som strekker seg optimistisk mot sola. Den er så hvit at det nesten ikke går an å ta bilde av den. Det har alltid vært sånn her jeg bor: Først hestehov, så blåveis, så hvitveisen - da er det vår!

Og alle var enige om at det var en fin tur. Eller flere turer, faktisk - jeg har alltid kamera med og knipser litt her og litt der. Og det blir nok mer vår her på bloggen. For det er umulig å ikke like våren, vel?

Ha en finfin dag!

Gjensyn...

Som tidligere nevnt - det vokser ikke mye blåveis her jeg bor. 

Det er bare i naboens bed det blomstrer blåveisblått. Men -

- vi har alle våre jordbærsteder blåveissteder. Og jeg har mitt. 

I en liten dump i skogen her jeg bor, under noen graner, kommer det hvert år en bitteliten blåveistue. 

Tre unnselige små blomster pleier det å være. 

De var der i år også. Det er alltid hyggelig å se igjen gamle kjente.

I naboens hage...

Det vokser ikke så mye blåveis her vi bor. Det har med jordsmonnet å gjøre. 

Men i naboens hage, der er det blåveisblått. 

Av alle blå, er vel dette den aller, aller fineste blåfargen?

Ha en fin, ny uke!

Ved tjernet...

Tinka startet badesesongen allerede før påske. Det er bare Tinka, russen og noen badegale jyplinger som bader nå. Her om dagen spurte jeg noen gutter i vannskorpa hvor kaldt det var i vannet. - Rundt 15 grader, mente de. Altfor kaldt for meg, men Tinka syns det er akkurat passe. Helt fra isen gikk, har hun hatt sin egen, private Rusken-aksjon ved tjernet. Alt av pinner, rusk og rask som flyter i vannkanten plukker hun opp med stor iver og presisjon.

Hei! Har du noe søppel som skal plukkes? Ordner det jeg, vettu. Bare si fra!

Forfriskende med en svømmetur! Jeg har prøvd å forklare Tinka at det er lettere å bære en pinne midt på enn i den ene enden, det har med likevekt å gjøre. Men hun er ikke enig. Og det er jo tross alt hun som har erfaring med saken - jeg pleier ikke å bære rundt på pinner på den måten.

Tinka tar alle størrelser - litt tømmerfløting setter en ekstra spiss på svømmeturen.

Her om dagen traff hun en frosk. Frosken var under vann, mens jeg var over vann, det er derfor bildet ble litt uklart. Frosken var ikke sjenert i det hele tatt, den svømte bort til Tinka for å ta en nærmere titt på de hårete beina som stod plantet midt i dens habitat. - Hva gjør hun her? tenkte nok frosken.

Tinka pirket borti frosken med labben. - For en raring. Hva gjør den her - i mitt badevann? tenkte hun kanskje. De studerte hverandre nøye - vennlig, men nysgjerrig. Kanskje kom de til at det var plass nok for dem begge, for frosken snudde bedagelig og beveget seg ut mot dypet igjen, mens Tinka tok seg en svømmetur. Et eksempel til etterfølgelse - her har mennesket mye å lære.

Så gikk vi hjem, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur. 

Foliage...

Jeg er nok litt mer enn gjennomsnittlig glad i trær. 

Bjørkeløv nå om våren, for eksempel, finnes det noe finere?

Det er ikke så lett å fange på bilde - hver gang jeg tar kamera frem, 

kommer et vindkast og lager uorden i rekkene.

Selv om det bare er kvist og kvas mot en blå, blå himmel, kan du sikkert se at dette var en helt perfekt dag.

I mitt tidligere liv drev jeg litt med akvarell. Jeg prøvde å male løvverket. 

Det var vanskelig, nesten umulig, å få frem den fine vårstemningen. Det er lettere på et foto.

Bjørk om våren lukter helt spesielt. Kvisten lukter kvist, løvverket lukter friskt og nyutsprunget - 

helt nytt og levende. Gå ut og kjenn selv! Hver årstid har sine helt spesielle dufter.

Det er så grønt! Det finnes knapt noe grønnere enn den norske våren.

Ha en riktig fin, grønn søndag!

Herbarium...

Herbarium: Samling av planter som er presset og tørket og forsynt med etiketter med norsk og latinsk navn, finnested, dato, opplysninger om voksested og ev andre opplysninger. Plantene ordnes alfabetisk eller etter bestemte botaniske system. Store og viktige herbarier finnes i botaniske museer i de fleste land, dessuten finnes utallige private herbarier. I Norge er det større herbarier i museene ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.


Alle som har gått på skolen, har vel vært borti herbarier. For mange var det en pest og en plage, men jeg hadde stor glede av det.

Det er like fascinerende hver gang, å se hvordan blomstene dukker opp i samme rekkefølge, år etter år. I naturen er det ordning & reda. Her kommer noen bilder fra mitt eget, høyst private blogg-herbarium.

Først kommer hestehoven, Tussilago farfara. Den hører til kurvplantefamilien. Stusselig navn på en sånn liten gledesspreder, syns nå jeg. Først senere på våren vokser bladene frem, og forfedrene våre syntes de lignet på hestehover, derav navnet. Hestehoven trives best i leirjord, og kalles også leirfivel, står det i bøkene, men jeg har aldri hørt folk si annet enn hestehov.

Planten har blitt brukt mot hoste - Tussilago betyr hostefordriver. Den ble enten røkt eller trukket som te. Planten inneholder slim, bitterstoffer og garvestoffer, men hold deg unna om du skulle få ei hostekule - den inneholder nemlig også kreftfremkallende stoffer og brukes ikke lenger som medisinplante.

Nannestad kommune har hestehov i kommunevåpenet sitt. Det er jeg litt misunnelig på - min kommune har bare en strek. Eller to, faktisk. Til gjengjeld brukte de flere tiår på å bli enige om åssen det skulle se ut. Men det har jo ingenting med herbarium å gjøre.

Bildet er tatt i en grøftekant i nabolaget - du kan skimte tjernet "vårt" i bakgrunnen.

Så kommer blåveisen, Hepatica nobilis, og er så vakkert blå at det nesten gjør vondt. Den hører til soleiefamilien. I min grønne ungdom het den Anemone hepatica - forandring fryder. Bladene er vintergrønne, faktisk, og "leverformede", står det i bøkene. Når blomstene visner, bøyer de seg ned på bakken, og frøene, eller nøttene, blir spredd av maur. Blåveis er fylkesblomsten til Akershus fylke.

Slektsnavnet Hepatica kommer fra latinske hepar = lever. Bladene har blitt brukt mot leversykdommer, mot bronkitt og som urindrivende middel.

I gamle dager trodde man at det å spise den første blåveisblomsten man fant om våren beskyttet mot huggormbitt og diverse sykdommer utover sommeren. Det er mye huggorm her jeg bor, men lite blåveis. Jeg vet bare om et eneste sted der noen få planter kommer igjen år etter år - men jeg sier ikke hvor! (Blåveis er forøvrig svakt giftig, så det anbefales ikke akkurat å spise den nutildags).

Blomstene på bildet vokste i naboens blomsterbed, der lyste det så blått at jeg måtte ta et bilde, men nå er det slutt på moroa for i år. Det var fint så lenge det varte!

Så kommer hvitveisen, Anemone nemorosa, det er min favoritt. Hvitveis hører også til soleiefamilien. De første blomstene om våren er ganske stutte - nesten uten stilk. Jeg måtte legge meg flat for å få tatt dette bildet borti svingen her.

En solskinnsdag tok jeg bilder i barndommens hage - der var blomstene høye, slanke og mange. I den varme våren er det hvitveis overalt.

Jeg leste nylig at hvitveis er giftig, og at plantesaften kan gi blemmer og sår. Det var nytt for meg. Men jeg pleier som oftest ikke å plukke blomster - jeg gleder meg over dem der de står. Disse står også i barndommens hage.

Det kan virke som om nesten alle planter ble brukt mot et eller annet i gamle dager. Hvitveisen , for eksempel, ble brukt ved byller, verkesår, revmatiske plager, leddsmerter, tannverk, frostknuter, vorter, fregner, solbrenthet og vanskelig helende sår. Og akkurat som blåveis, ble den spist som vern mot huggormbitt. Nutildags er den kun til fryd og lutter glede.

 Og så kommer alle de andre blomstene, sånn litt hulter til bulter.

Her om dagen kom jeg i snakk med en guttunge som var på vei hjem fra skolen. Mens Tinka snuste fra seg i grøftekanten, ble vi stående og prate om løvetanna, som vokste tvers gjennom asfalten. Vi har akkurat fått asfalt på gangveien vår, det er vi veldig fornøyd med, og nå drev løvetanna og sprengte seg gjennom hele herligheten. Han forklarte meg hvordan det kunne gå til, han hadde nylig sett det på Newton. - Men du, sa han før han gikk, hva drev du med egentlig, inni buskene?

Ja, hva tror du Annepålandet driver med inni buskene nå om våren? Krabber rundt og tar bilder av blomster, naturligvis, med kamera i den ene hånda, en svart bæsjepose i den andre og en våryr snusehund i den tredje, solbrillene på snei og møkk på knærne. Med fare for å bli sett på som en lokal bygdetulling. Våren er vidunderlig, det er bare å nyte!