Jovisst er det vår...

... varmt er det og, men det blåser som bare fanden. Sol fra knallblå himmel, snø som smelter, bare flekker hist og pist - og frem kommer alt som den vakre, hvite snøen skjulte... bikkjemøkk, søppel, glasskår, rester etter nyttårsraketter etc etc. I enorme mengder, dessverre.

Men nå er det vår, og ingen sure miner! Tinka har blitt stor, nesten voksen, og hadde helt glemt hvor gøy det var å springe rundt på gress og mose og fange blader i den friske vinden.

Jeg blir stadig inspirert av andres blogger. På Rigmors blogg så jeg disse fine pulsvantene, og da kom jeg på at jeg hadde jo nesten makne i mitt rikholdige pulsvarmerarkiv:

Jeg pjonet en del for noen år siden, og da laget jeg disse også, i tykk, lubben Misti fra DSA. Det var gøy å pjone, det må jeg gjøre mer av! Disse har jeg brukt mye, og fargen er jo helt ubetalelig - mye mer knall gusjegrønn enn det som kommer frem på bildet, en farge jeg dessverre ikke kler i det hele tatt, men til votter er allting lov. Jeg har flere par votter og vanter i denne grusomt deilige fargen faktisk. Og jeg liker klær som har en historie å fortelle. Disse vantene, for eksempel, loer som bare det. Vanligvis slutter Misti-garnet å loe etter litt bruk, men ikke i dette tilfellet. Nå har jeg brukt dem i et par-tre vintre, og fortsatt legger de igjen gusjegrønne spor hvor enn jeg går. En gang Dattera og jeg var på shopping, var vi blant annet innom Hennes og Mauritz og så på vesker. Plutselig oppdaget vi at vottene mine hadde lagt igjen store lodotter på alt jeg hadde tatt i, man kunne følge sporene gjennom hele butikken. Ikke lett å leve et anonymt liv med slike votter, nei. Og nå har de fått en ny vår - her på tur med Tinka i vårsola:

Ja, for riktignok er det vår, men det er litt friskt ute enda, så pulsvanter må til på en frossenpinn.

Jeg fant hestehov. Tinka fant hestelort. Hver sine smak. Det var årets første hestehov, det. Og det er et under at jeg greide å få til et skarpt bilde av dem, for mens jeg krabbet rundt på bakken og fotograferte, hang Tinka i stroppen og fanget tørre blader som blåste forbi gjennom busker og kratt. Jeg må ha henne i bånd, for hun fanger biler også. Så hvis noen har sett en bustete dame på alle fire i grøfta og en lang snor med en ellevill og våryr liten hund i, var det bare Tinka og meg som var ute og luftet oss.

Vel hjemme igjen fant jeg en pakke i postkassa! Den var fra Vilma, for jeg var en av heldiggrisene i hennes heldiggrislotteri.

For en flott og innholdsrik pakke! Vilma må ha de samme lidenskaper som meg - deilig te, en spennende parfyme - og GARN. Pluss strikkepinner. Nydelig blått garn, som jeg tror skal få bli tåa-opp-sokker til meg selv. Og en morsom ting som jeg aldri har sett før - medfølgene stoppegarn. For en god idé! Tusen takk, Vilma - det lyste virkelig opp min dag!

God helg til alle!

Strikk i farger - TURKIS...

Judiths STRIKK I FARGER fortsetter. Denne gangen utfordret hun oss til å vise ting vi har strikket i turkis. Merkelig nok har jeg ikke strikket så mye i turkis, og det er i grunnen snurrig, for jeg liker fargen veldig godt. Spørs nok om det ikke blir noen turkise sokker i det kommende år  :-P

Men bare vent til hun kommer til grått, da kan det bli fullt her på bloggen...

I år har jeg visst bare strikket en eneste ting i turkis, Multnomah-sjalet i blå-turkis-grønn Mini Palett. Litt stivt og ujevnt garn, men fargene er fine.

I fjor strikket jeg det lille skjerfet Praktiske Petra fra Vridd og Vrang/Malsen og Mor. Det er muligens mer mintgrønt enn turkis, men fargen het Bassengturkos, så jeg har mitt på det tørre. Strikket med én tråd angoragarn fra Chili Gredelin (som dessverre ikke fins mer) og én tråd Daletta. Mykt - og praktisk.

Vippevotter - pjonet i Bris fra Gjestal. Dette garnet er utrolig deilig og mykt, og fargen er fin i turkis og lilla. Vippevotter er kjekt når du skal låse opp døra, svare mobilen, betjene i-poden - og spille poker. Men pjona votter har en tendens til å bli laaange og trange, så det er mulig disse vil få et nytt liv som heklavotter i stedet. Men fargen er fin!

Disse er gamle og gode, fra den tiden Tynn Alpakka var ganske nytt på markedet. Jeg hadde aldri sett vanter strikket i alpakka før, så jeg syntes jeg var ganske lur. Planen var å strikke vanter som ikke var så store og vide som tradisjonelle selbuvanter, men moderne og ettersittende i fasongen. Og det er de jo, de sitter som støpt. Men jeg gjorde den feilen å velge to farger som lå altfor nær hverandre, med alt for liten kontrast til at mønsteret kommer tydelig frem. Men det er gode vanter - og fine farger!

Ønsker dere en riktig god søndag! Resten av pinsen skal jeg bruke til å gruble over hva slags sokkeblokkere jeg skal lage meg. Jeg har nemlig fått mange gode idéer og forslag - så tusen takk skal dere ha!

Til Lisa uten blogg...

Hei Lisa og takk for kommentar på bloggen. Nei, det finnes ingen oppskrift på vippevottene - de er fritt fra mitt hode, men har du en epostadresse (eller blogg?) så kan jeg sende deg en enkel beskrivelse av hva jeg gjorde.

For en god idé å lage vår-vanter med vipp - så kan man vippe opp og plukke blomster!

Om pjoning – og hvorfor har jeg ikke lært meg dette før?

Jeg må reklamere litt for pjoning, for det er så gøy!

Nesten alt jeg kan på håndarbeidsfronten, har jeg lært av Kjære Mor – å strikke, hekle, hakke, gimpe, sy, brodere, veve… Takk, Kjære Mor! Jeg har hatt umåtelig stor glede av dette. Siden har jeg lest meg til finessene i Gyldendals store sy- og håndarbeidsbok, omtalt her, som Kjære Mor og jeg kjøpte på mammutsalg hos Tanum i Karl Johans gate da jeg var liten. Herfra har jeg lært å strikke fletter, filethekling, strømpestrikk og løkkesting. Jeg har vokst opp med Norsk Husflid og lånt alle håndarbeidsbøkene i 746-hylla på det lokale biblioteket.

Men aldri et ord om PJONING. Det har vært en bortgjemt og bortglemt teknikk i Norge inntil ganske nylig. Egentlig er det en eldgammel teknikk, eldre enn hekling. Men nå har den heldigvis kommet til heder og verdighet igjen.

Plutselig leste jeg om pjoning i flere håndarbeidsblader. Norges Husflidslag hadde kurs. Og på biblioteket i nabokommunen fant jeg en flott bok om blant annet pjoning, ”Strikke – hekle – binde” av Gjertrud Saglie, Landbruksforlaget 1989. Der står det om pjoning og hakking, tvebinding og nålbinding og diverse andre gamle teknikker. Den er dessverre utsolgt fra forlaget.

Sist høst gikk jeg på kurs i pjoning hos Du Store Alpakka på Grünerløkka. Stella hos DSA lærte oss trickset på en kveld, for kan du hekle, kan du pjone – det er lett som en plett. Det var et bra kurs, takk Stella! Disse vantene er ”prøvelappen” fra kurset, etter Stellas oppskrift.

Hvorfor har jeg ikke lært meg dette før?!?!?! Det er jo så morsomt! Det er rett og slett bare å hekle kjedemasker rundt og rundt. Ved å stikke heklenåla ned i forreste eller bakerste ledd av masken, får man ulike strukturer. Resultatet blir tett og fast – ypperlig til votter, pulsvanter og luer.

Det er egentlig litt rart at teknikken har sitt eget navn, for det er jo bare en variant av hekling. På svensk, for eksempel, kaller de det bare ”smygmaskvirkning” – eller kjedemaskehekling rett og slett. Man pjoner løsere enn man hekler, det kan nesten ikke bli FOR løst. Når man drar opp tråden/løkken, skal den være nesten dobbelt så lang som når man hekler. I tillegg bruker man 1-2 nr tykkere nål enn til hekling. Man trenger egentlig ikke oppskrift, det er bare å pjone i vei og prøve underveis.

Pulsvantene fra kurset er i deilig, tykk Misti alpakka fra DSA, ferdige på en kveld. Heklenål nr 9. Fargen er dyp, melert gulgrønn – helt nydelig! Disse har blitt MYE brukt, og er kjempevarme. Garnet er så mykt, så mykt. Kjekt med pulsvanter – du kan betale på P-automaten, handle mat og sende SMS-er uten å ta vottene av. Har du vantene på hele tiden, glemmer du dem ikke igjen heller – lurt! Jeg liker best pulsvanter med litt tommel – akkurat lang nok til å nå rundt det iskalde rattet når du kjører bil. Mine absolutte favoritter i votteskuffen!

Jeg ble litt revet med, så det ble noen pjonede julegaver også. Først en stabel pjonede votter – alle etter samme mal. De hvite og blå er i Vamsegarn, som egner seg utmerket til pjoning. Heklenål nr 7. Jeg tovet dem lett for hånd i varmt grønnsåpevann, vrengte dem og børstet dem opp grundig på innsiden, deretter på utsiden så de ble tykke, tette og myke. De grå er i Misti alpakkagarn, gave til en som lett får hvitfrosne fingre. Heklenål nr 9. Alpakka skal visstnok være tre ganger så varmt som ull (hvordan måler man det??), så vi får håpe de holder hva de lover. De blå og grå var julegaver, de hvite beholdt jeg selv, og pjonet matchende lue til. De ble testet ut da jeg var publikum i slalombakken, en kald, stillestående og langvarig jobb i drivende snøvær på Hafjell, og de bestod prøven.

Til slutt vippevottene til Dattera. Jeg oppdaget plutselig det nye Bris-garnet fra Gjestal – 50 % soya, 50 % ull. Det gir en lekker, blank overflate, og spesielt det blå/turkise har vakre fargeskift – fint på pjonet struktur. Måtte prøves! Heklenål nr 6. Først lagde jeg pulsvanter, men det er så kaldt der Dattera bor, så det måtte bli votter i stedet. Kjekt å slippe å ta vottene av for å låse opp døra, eller om du er ute og går og mobilen ringer, eller hva med et slag poker med vottene på?! Også ideelle om man skal drikke champagne i måneskinn (kun for de over 18 år!)

Fine eksempler på pjoning fant jeg hos Annas Alster (med mønster i flere farger – det må jeg prøve!), hos Sylvia og hos Dödergök. Let litt rundt omkring på bloggene deres, det finnes litt her og litt der.