Strikkebøker før og nå...

Boka vår, Eventyrvotter, er gitt ut på Aschehoug. Det var første gang de gir en strikkebok, fortalte de oss på oppstartsmøtet i fjor. Men det stemmer ikke helt, viser det seg. Det er første gang i dette årtusen de gir ut en strikkebok. For Aschehoug har gitt ut strikkebok før - ja, en vottebok til og med!

Ann i Vottelauget (også kjent som Pinneguri, Sinnasauens mor) var på strikkekafe nylig, da en medstrikker kom med denne boka - "Votter og vanter" fra 1955. Mange flotte votter - stor jubel. Og den er gitt ut på Aschehoug - for 60 år siden.

Da kom jeg plutselig på at jeg har jo den boka selv! Jeg har til og med blogget om den før. Så glemsk går det an å bli.

Jeg har forresten ikke boka, jeg har bare en kopi. Og det har seg sånn:

I min grønne ungdom hadde jeg håndarbeid som valgfag. Jeg elsket "håndarbeiden", det var et fristed. Læreren var grei og lot oss kjøre på som vi ville selv - forutsatt at det var noenlunde fornuftig. Og det var det jo. Variert måtte det også være. Jeg sydde meg en tunika i tykt lerretsstoff med vide ermer og lomme på magen. Jeg strikket meg en hvit genser i 200% akryl med et stort, rødt 1-tall brodert med maskesting foran. Jeg heklet lysegule babysokker med boblemønster i akryl babygarn. Jeg vevde et belte på brikkevev. Jeg broderte en gyselig pute i orange og rødt.

Og bakerst i håndarbeiden, der var selveste skattekammeret, der var skap fulle av inspirasjon - garn i alle farger, rare stoffer og massevis av oppskrifter. Og der fant jeg denne boka. Den var en skatt. Hittil i livet hadde jeg kun sett vanlige selbuvotter, aldri sånne flotte votter som disse her.

Læreren var grei og lånte meg boka så jeg fikk kopiert den. Og Lerka-vottene herfra ble de aller første mønsterstrikkede vottene jeg lagde. Og sannelig - jeg har blogget om dem også. Siden har jeg strikket mange Lerka-votter, og andre votter også, men det var i før-blogg-og-Ravelry-tider, den gang ingen engang tenkte på å ta bilder av det man strikket. For det var jo før-digital-foto-tider også, og hvert eneste bilde kostet mangfoldige kroner i film og fremkalling. Tok ikke bilder av strikking da, nei, uansett hvor fint det var.

Jeg har forresten strikket et par Lerka i moderne tidsalder også - de blogget jeg om her.

Både beltet og puta har jeg fortsatt, forresten. Beltet er i grunnen ganske fint. Og finner jeg igjen puta, skal jeg sannelig vise den frem her på bloggen. For selv om den er stygg, er det utrolig at jeg har sydd så mange forskjellige broderisting. Jeg blir nesten imponert bare jeg tenker på det.

Og bok-kopien, den har jeg slitt ut. Strikket sønder og sammen. Men boka, den fant jeg igjen på biblioteket. Og tenk, der kom jeg i prat med en håndarbeidsinteressert bibliotekar som fortalte at slike gamle bøker ble så sjelden lånt ut at de havnet gjerne på bibliotekets loppemarked for å få hylleplass til nyere og mer populære utgivelser. Jeg låner boka med ujevne mellomrom, for å holde den i gang.

 Det er snurrig å se forskjellen på bok-layouten før og nå.

Vantetips - - -

- - - og strikkepinnetips.

Boka finnes forresten på Ravelry også. Et av mønstrene derfra har til og med stått i det amerikanske bladet Interweave Knits. It's a small world.

Det er spennende med gamle strikkebøker!
Ha en finfin dag!

Red.: Du kan bla i boka her - den ligger på nasjonalbibliotekets sider.

Strikkagenser før og nå...

Dattera er student. Og er det én ting en student må ha, så er det en strikka skigenser, såpass har jeg skjønt. Helst en fargerik og flott variant, hentet fra loftet og pent brukt av mor eller far i deres ungdoms vår, gjerne litt generøs i fasongen - og kløfri. Noe slikt kunne vi ikke oppdrive her i huset. Riktignok har vi gamle gensere på kistebunnen, både Gemalen og jeg, men de er litt slitt, litt korte og breie, og litt grå. Kort sagt, det var ikke annet å gjøre enn å strikke en ny. Enda godt man kan strikke!

Hva er en skigenser lurer du kanskje på? Hvis du er gammel som meg, vet du det nok. Det er et plagg fra gamle dager, fra før fleecen inntok våre liv, dengang vi gikk på ski med strekkbukser og anorakk og gresshoppa-bindinger. Og treski. Treski og skigensere hører i grunnen sammen. Den gangen vi gikk på skitur på treski og med bambusstaver, var det vanlig å ha en ullgenser under anorakken, gjerne mønsterstrikket i Peer Gynt, Triplex eller Heilo. Triplex var et populært garn på den tiden, og dypt savnet av alle oss som strikket litt tilbake i forrige årtusen. Det fantes ikke fancy, tekniske materialer den gangen - det gikk helt utmerket med bomullstrøyer og rutete flanellsskjorter under skigenseren, og poplinsanorakk utenpå. Vi gikk ganske lange skiturer med de skigenserne våre, faktisk - og helt uten fleece.

Bildet over var det eneste jeg kunne finne i arkivet som illustrerer akkurat dette. Annepålandet, fem år, på påsketur med bambusstaver, beksømstøvler og treski - og skigenser. Denne var hypermoderne - med glidelås på skulderen så man kunne lufte i påskesola.

Jeg husker godt de solbrillene, forresten. De var i myk plast, og ganske stilige. Hadde jeg tittet opp, ville du sett at jeg var nøttebrun - vi var alltid nøttebrune i påsken på sekstitallet, for solfaktoren var ikke oppfunnet enda. Til gjengjeld var det ingen som hadde hørt om ozonlaget, så det gikk alltid bra. Legg merke til skisporet - skiløypene var heller ikke helt som nå - hadde vi flaks, hadde det gått noen der før oss, men som oftest tråkket vi spor selv. Jeg var fem år, og vi gikk ganske lange turer med de skigenserne våre. Hele dagen, faktisk. Og vi hadde det så fint.

-  -  -

I påsken bladde vi i gamle mønstre, Dattera og jeg. Vi bladde gjennom alle mine gamle oppskrifter, diverse strikkebøker og Ravelry. Til slutt fant vi en drøss med flotte, gamle oppskrifter som Sandnes og Dalegarn har lagt ut - aldeles gratis. Så mye fint - det reneste skattekammer! Det ble rett og slett litt vanskelig å velge. Denne falt jeg for - Haukelikofta. Rett inn på strikkelista mi (den er ganske lang, den strikkelista etter hvert...). Nordkappkofta er også veldig fin. Man får jo lyst til å strikke nesten alle sammen. Jeg husker mange av disse koftene og genserne fra min egen grønne barndom.

Dattera bestemte seg for Hurdalskofta - genservarianten. Den er så fin, og veldig morsom å strikke. Omtrent samtidig som vi satt der og bladde i oppskrifter, viste Wenche frem bestemors gode gamle genser på bloggen sin. Og det var nettopp Hurdalsgenseren. Og den var så fin. Jeg vet ikke hvor gammel oppskriften er, men den kostet 75 øre og er fra den gangen Peer Gynt kom i 100 grams hesper.

Men - det er ikke bare moten som skifter med årene, det gjør strikkefastheten også. I dag oppgir Sandnes at Peer Gynt har en strikkefasthet på 22 masker pr 10 cm, og veiledende pinner er 3,5 - 4. I Hurdalskofteoppskriften er strikkefastheten 25 masker pr 10 cm, og den skal strikkes på pinner 2,5 -3. Her var det duket for forviklingar.

Så da måtte jeg ut på jakt etter et garn som matchet oppskriften bedre. Det ble Pt5. Det er godt å strikke med, kommer i mange fine farger - og er kløfritt. Kløfritt var viktig, i følge kravspesifikasjonen fra Dattera.

Jeg er ikke så flink til å strikke prøvelapp - så jeg gøyv rett løs på ermet i stedet. Når genseren skal strikkes rundt, må jo prøvelappen også strikkes rundt, ellers blir strikkefastheten helt feil. Så da kunne jeg jo like gjerne måle på ermet. Ble det feil, er det en grei sak å rekke opp en liten ermestump. Men det ble ikke feil - det ble helt fint. Så nå er jeg halvveis på første ermet - og det er bare resten igjen.

Fortsettelse følger. Siden jeg strikker ganske langsomt, og siden jeg har for vane å rekke opp ganske mye, kan det godt hende det tar litt tid. Jeg har for eksempel allerede rekket opp et kvart erme nr. 2, fordi økningene ble forskjellige. Jada, det lønner seg å følge med på det man driver med, man kan spare mye tid på det...

Det er et morsomt mønster å strikke - det skjer noe nesten hele tiden, og likevel er det noen ensfargede hvilerunder hist og pist. Og mønsteret, det går over 78 omganger, så kjedelig blir det i hvert fall ikke.

Ha en fin søndag! Her er det spådd strikkevær.


PS: Det er faren min som tok bildet. Det har holdt seg forbausende godt til å være et dias fra 60-tallet - litt usikker på om vi kan si det samme om fotomodellen... Location var Ålfjell i Vestre Slidre i Valdres. Hvem som har strikket genseren, er jeg litt usikker på. Det må undersøkes nærmere.

PS2: Nå er det undersøkt nærmere. Det var farmor som strikka genseren. Antar at det var til storebror, siden den er blå, og så arvet jeg den.

Skal det være en julegran...?

Da jeg var liten, leste vi Donald. Rett som det var, kom gode, gamle historier i reprise. "En Disney-klassiker, til glede for nye lesere" stod det så fint å lese. Jeg skjønte ikke helt hva det betydde, så jeg må ha vært ganske liten, men det var alltid fine historier.

Ebba (uten blogg?) minte meg nylig på et innlegg her på bloggen, fra julen for tre år siden. "Så här vid dessa tider klickar jag mig fram til ditt fina inlägg i december 2009, det där om granförsäljningen... Fin historia och gott skrivit," skrev Ebba i kommentarfeltet. Jeg hadde nesten glemt det, men her kommer det i reprise - en Annepålandet-klassiker, til glede for nye lesere :-)

Det handler om den julen jeg var juletreselger. Jeg blir nostalgisk når jeg tenker på det - jeg kan enda huske duften av granbar og snø og kulde, kundene som kom innom, neglesprett og julestemning - selv om det er snart tretti år siden nå.

I min grønne ungdom hadde jeg mange snurrige småjobber ved siden av skoler og studier. Den beste var som juletreselger.

Og det skjedde i de dager, før Plantasjen begynte å selge juletrær i stor målestokk for 50 kr stykket, kneblet og bundet i grønn netting, og dermed frarøvet juletremarkedet all sin landlige sjarm. Det var ikke mange juletreplantasjer heller i de dager. Juletrærne var stort sett småbusk som vokste blant store graner, tynning i plantefelt og diverse småtteri som vokste vilt under kraftlinjene som går gjennom de dype skoger og bringer strøm ut til alt folket. Kort sagt – smågran og småfuru fra Oslo Nordmark. Disse ble gjerne solgt fra små, provisoriske utsalg langs landeveien og ved nærbutikken de siste par ukene før jul. I motsetning til nå, kom juletreet sjelden i hus før lille julaften, og fikk stå til trettende- eller tjuendedag jul.

Jeg kommer fra en gård på landet, til gård hører skog, og i skog vokser småtrær. Brødrene mine solgte juletrær i ungdommens vår – det var en fin ekstrajobb i juleferien. Ett år ble jeg ansatt som juletreselger. Det var gjerne kaldt oppunder jul, og snø, selvfølgelig. Det var alltid hvit jul i gamle dager. Dette året var det spesielt grisekaldt, husker jeg, og jeg sto polstret i mange lag ull, duffel, nesnalobber og to par skinnvotter utenpå hverandre og solgte juletrær ved den lokale bensinstasjonen, som tilfeldigvis lå i bygdas verste kuldehøl. Det var kaldt, men trivelig arbeid. Brødrene Brothers dro til skogs og hogg nye trær etter hvert som jeg solgte. Ferskere trær fikk du ikke.

Folk kom innom og kjøpte juletre på vei hjem fra jobb den siste uka før jul. Juletreet måtte være ferskt og friskt, det var nøye, men bortsett fra det var kundene hyggelige og greie og stilte få krav. Det var mange faste kunder. Og alle var i godt humør – folk var ikke så stresset før i tiden, og juletrehandelen var liksom siste hånd på verket før julefreden kunne senke seg over by og land.

Siden trærne kom litt herfra og derfra og hadde vokst opp under ulike forhold, kunne de være ganske forskjellige. Det var noe for enhver smak og enhver stue. Noen trær hadde vokst fort, og da var det langt mellom greinene, andre hadde vokst sakte, og da sto greinene tett. Noen trær var høye og slanke, andre små og tette – presis som oss mennesker omtrent. Noen hadde lange nåler, andre korte. Og alle som har gått i skogen og sett på trær, vet jo at de er frodigst på solsiden. 

Alt dette utnyttet vi til vår fordel i salget. En dame stusset over at treet hadde så lite nåler – de var korte og satt ikke spesielt tett, men var ellers jevne og pene. – Det er en fordel det, veit du, mente Lillebror, for da røsser det ikke så mye! Og dermed var det treet solgt. Noen trær hadde hatt en trang oppvekst og var typiske hjørne-trær – en stor fordel for folk med små stuer. Andre skulle ha treet inntil en vegg, og da var det helt i orden at det var litt flatt på nordsiden. Smale trær er en fordel for små familier – så går det fint å danne ring rundt treet. Var det få greiner nederst, var det plass til flere gaver under treet. Var det i det hele tatt få greiner, passet det godt for folk som ikke hadde så mye julepynt eller ville ha det mest mulig naturlig. Da fikk de gjerne med noen ekstra kvister granbar på kjøpet, som de kunne ha på trappa. Kort sagt, alle trær hadde sine fordeler - det gjaldt bare å tenke positivt. Det var mange faste kunder, og alle var blide. Ingen klagde på prisen, ingen prutet heller, men det hendte vi slo av litt for kjente. Det var trivelig arbeid.

Jeg fikk et nært og personlig forhold til juletrær etter dette. Jeg kan huske spesielle trær. Som det litt gulgrønne vi fikk et år. Jeg stusset litt over fargen da det kom i hus, men det var fint og friskt og duftet som graner skal. Vi pleier å vanne juletreet, men dette var ikke spesielt interessert i vann. Ikke røss det heller. Etter jul ble det ekspedert ut bakdøra. Der fikk det ligge i fred til neste vår. Da vi ryddet i hagen, lå treet der like gulgrønt og fint og friskt som i julen – med alle nålene på. Jeg har aldri sett maken til tre. Var det siste rest av julens magi?

Det var ingen som tenkte på å ta bilder av et juletreutsalg først på åtti-tallet, dessuten ville vi fått neglesprett, så kaldt var det, så dagens bilder er fra nutidens juletreutsalg her og der og rundt omkring. Det er liksom litt mer schwung over salgsstedene nutildags. Men trærne og julesnøen er av nøyaktig samme sort.

Ha en fin førjuldag!

De aller, aller fineste...

Dette er de aller, aller fineste vottene jeg har.

Den som strikker selv, får sjelden hjemmestrikka gaver. Når det skjer, blir jeg rørt til tårer over omtanken. Disse fine vottene strikket Kjære Mor til meg for lenge siden. Jeg har brukt dem mye. De er gode og varme, og da ungene var små, brukte jeg dem på ski med et par tynne votter inni. Det gikk ikke så fort dengang, man fikk liksom aldri varmen i kroppen, og i hvert fall ikke ut i fingrene. Da var det godt med gode votter. Ekte ullvotter er ikke så slitesterke, og det ble hull på vottene. Kjære Mor stoppet dem for meg, og så varte de et par sesonger til. Men jeg ville gjerne at de skulle vare i all evighet, som ullvotter sjelden gjør, derfor ble de tatt ut av aktiv tjeneste og innlemmet i Annepålandets historiske selbuvottsamling, akkurat som Lerkavottene i et tidligere innlegg. Jeg tar dem frem og beundrer dem i ny og ne - de er så fine. Man må jo bli i godt humør av slike votter!

Jeg husker godt at mor hadde en liten pose med smånøster i glade farger da jeg vokste opp - rester etter diverse prosjekter, Pt2 for det meste. Mange av dem var veldig små - de var liksom ikke nok til noen ting, annet enn til å bli i godt humør av. Pt2 har utrolig mange friske og fine farger - som stimulerer fantasien.

Her fikk mor brukt opp restegarnet. Selve votten er strikket i striper av diverse turkisfarger - det ses best inni håndflaten, og fargeklattene er brodert på med maskesting. Jeg er veldig glad i turkis. Jeg strikket min aller første genser i fjerde klasse - turkis så klart, og fikk velge fargene selv fra Pt2s fargekart. Det var stas. Tre turkise nyanser pluss lys natur i striper, med raglanfelling og høy hals. Det skulle ikke forundre meg om restene fra genseren er med i disse vottene.

Oppskriften stod i Familien i 1991, og heter votter fra Manndalen. Jeg fant dem ikke på Ravelry, men hvis noen har sett noe som ligner - gi meg et hint! Originalen er strikket i sort og hvitt, med fargefelt i glade farger. Enkelt og stilig - men mine er morsommere :-)

Og hvilken dag er det i dag? Det er kvinnedagen! Den har jeg skrevet mer om her og her. Og jeg sier som Lisa Marklund:  Selvsagt er jeg feminist, jeg har da hjerne!

Og hvorfor er jeg så opptatt av denne dagen? Jo, for Annepålandet er født på selveste kvinnedagen - det er jo stas! Og jeg sier som jeg sa i fjor:  Å feire fødselsdag er sunt. Statistikken viser at de som feirer flest fødselsdager, også er de som lever lengst!

Ha en riktig fin kvinnedag!

De aller, aller første...

Da jeg gikk på ungdomskolen, hadde jeg håndarbeid som valgfag. Det var de beste timene i uka. 

Barna mine hadde kunst og håndverk på skolen, det hadde ikke vi - vi hadde forming. Jentene hadde håndarbeid og guttene hadde sløyd. Utover på 70-tallet kom likestillingen, men da var jeg ferdig på skolen og hadde ikke lært meg så mye som å slå i en spiker. Til gjengjeld kunne jeg både strikke og hekle, sy og brodere. Til og med veve hadde jeg lært meg på håndarbeiden.

Jeg var ganske selvgående, og håndarbeidslæreren (eller -lærerinnen, som det het på den tiden) lot oss få holde på, så lenge vi drev med noe fornuftig. Det var trivelig på håndarbeiden.

På jakt etter nye prosjekter, snoket jeg rundt i håndarbeidens mangfoldige samlinger, og kom over denne boka -

"Votter og vanter" av Anna Marøy Bjelland, Dagny Dietrichson og Ågor Egge, Aschehoug 1955. Det var kjærlighet ved første blikk. Hittil hadde jeg bare sett helt vanlige svarte og hvite selbuvotter med stjerner - her åpnet det seg en helt ny verden. Finest av alle var disse vottene her - "Lerka" -

Dette er hele oppskriften - ganske karakteristisk for norske oppskrifter. (Til sammenligning strikket jeg nylig et par sokker etter amerikansk oppskrift - på 23 sider). Materialforslaget er hvitt og svart 2-tråders Husflidsgarn - antar det kan passe med Rauma Finull eller Gammelserie, og pinner nr 6 eller 7. I gamle oppskrifter er det ofte oppgitt pinner i en for oss uforståelig skala, men i forordet er det en nærmere forklaring - pinner 6-7 tilsvarer 1,8-1,9 mm. Såvidt jeg vet er de pinnemålene vi bruker i dag i mm, altså pinne nr 2 omtrent. Jeg har inntrykk av at de stort sett strikket med tynnere pinner i forhold til garnet før enn nå, i hvert fall på votter og sokker.

Jeg vokste opp i polvottens tidsalder - det var ikke mange som brukte strikkevotter da jeg gikk på skolen. Men da jeg kom på videregående, ble det plutselig supertrendy med selbuvotter. Og da strikket jeg mitt aller, aller første par - her er de - 

Det var første gang jeg strikket mønster med to farger. Garnet fant jeg hjemme hos mor - hvit Peer Gynt og olivengrønn Triplex, restegarn. Jeg savner Triplex jeg, hvorfor sluttet Sandnes å produsere det?? Vottene satt som et skudd, jeg ble knallfornøyd og brukte dem i årevis - helt til det gikk hull på tommelen. Siden har jeg strikket flerfoldige par Lerka, men ingen slår de første. De var best - fargene, garnet, passformen, ingen ting jeg har strikket hverken før eller siden slår disse vottene. Jeg besluttet å bevare dem for evigheten, så jeg lot dem være som de var og innlemmet dem i Annepålandets historiske selbuvottsamling - med hull. Jeg tar dem frem og beundrer dem en gang i blant, og bruker dem som referanse når jeg skal strikke lignende votter. 

(Jada, jada, det er et par helt vanlige votter, hverken mer eller mindre, men den første gang, den første gang, den giver mang en småting rang. Sånn er'e bare).

Jeg hadde kopiert oppskriften fra boka på håndarbeiden, men datidens kopikvalitet var så som så, og oppskriften var blitt slitt og frynsete etter mange gangers bruk. Da fant jeg plutselig boka igjen på biblioteket - det var er hjertelig gjensyn. Bildene er fra bibliotekboka. Det er selvbetjening på biblioteket nå, med elektronisk lånekort og strekkoder. Men boka er gammel og god, og inni er det gode minner fra dengang det var limt et ark inn bakerst der innleveringsdatoen ble stemplet på. Slik kunne man følge med - hvor gammel boka var og hvor ofte den var lånt ut. Spennende! Foran satt denne lappen her - jeg ble helt nostalgisk, jeg. Sånn var det jo i alle bibliotekbøker i min grønne barndom. På Ravelry har jeg sett flere andre norske som har strikket samme votten, så boka har nok vært ganske utbredt rundt omkring.

Det er mye historie i en gammel vott!

Ha en fin dag!

Snart er det jul...

Jeg ønsker deg en fin og fredelig jul!  

Takk for at du har funnet veien hit til bloggen, og en stor takk til alle dere som legger igjen kommentarer! Det varmer et julehjerte. Det mangler litt på julefølelsen enda – julefreden har ikke helt senket seg over by og land, men snart, snart…

Da jeg var barn, pleide vi å gå ut på trappa på julaften klokka fem.

Det var naturligvis Hvit Jul – det var det alltid før i tiden, så vidt jeg husker. Ingen hadde juletre med lys på ute, og bare enkelte av naboene hadde lysende adventstjerne i vinduet. De få som var, ga oss en følelse av høytid når vi kom forbi. Likevel var det ingen tvil om at det var jul, det kjente vi i våre barnehjerter.

På julaften klokka fem ringes julen inn. Det er da julen starter. Er det noen som tenker på det nå for tiden, mon tro? Vi visste det, selv om vi var små. På julaften klokka fem sto vi på trappa og så utover det vinterhvite landskapet. De eneste lysene vi så, var veilysene på riksveien like ved. Trafikken på veien hadde stilnet, for nå var det jo jul. Det var ingen som var ute og rekte gatelangs. Hvis det var stille vær, og det var det gjerne i desember, kunne vi høre kirkeklokkene. Vi hadde vært til julegudstjeneste tidligere på dagen, men først klokka fem ble julen ringt inn. Kirken lå flere kilometer unna, men var det stille vær, kunne vi høre klokkene hele veien hjem til oss. Julefreden hadde senket seg over dalen. Dette var Jul, det visste vi i våre barnehjerter.

Etterpå gikk vi inn og hørte Sølvguttene synge julen inn på NRK. Det gjør vi fortsatt. Vi har stått på trappa og lyttet etter kirkeklokkene, men det eneste vi hørte, var suset fra riksveien like ved. Folk har det så travelt nå, de rekker ikke å komme i hus før julen ringes inn. Det er trafikksus fra veien hele døgnet. Det er juletrær med lys på i alle hager, adventstjerner og spisse staker med elektriske lys i alle vinduer, men vi har det så travelt nå at vi har nesten ikke tid til å se det.

Klokka fem ringes julen inn, det er da julen starter. Da skal julefreden senke seg over dalen. Da er det jul. Vi kan heldigvis, så vidt, fortsatt kjenne det i våre hjerter. 

Dagens historie er en reprise fra tidligere år her på bloggen, for gjenbruk er en bra ting. Juletradisjoner innebærer at vi gjør de samme tingene - år etter år, den samme pynten, de samme sangene, de samme gamle historiene. Kanskje det er derfor vi er så glade hver julekveld, det er noe trygt og godt over det vi kjenner igjen. Nå har vi vaska gølvet, og vi har børi ved, og nå - nå er det like før moder tenner alle lys, så ingen krok er mørk. Fred på jord, fryd på jord, og god jul!

Deilig er jorden. Det blir ikke jul uten.

(Alle utendørsbildene har jeg tatt i nabolaget. Bildet med levende lys og julestjerne er fra Annepålandets voksne julehjem. Bildet fra mitt barndomshjem, der Annepålandet er to år og Storebror litt eldre, har faren min tatt i 1963. Juletrærne skinte mye mer før, med levende lys og englehår. Det var en del av barndommens magi).

Den grusomme historien om juletrepynten...

Har man en mann som fyller 50 midt i julestria, blir det lett litt halloy i heimen sånn rett oppunder jul. Vi er ikke så ivrige på langtidsplanlegging her i huset, det straffer seg gjerne i sluttspurten. Akk ja. Og tror du ikke det kom et ukeblad og intervjuet meg nylig. Jo, så menn. Det får jeg skrive mer om siden. Verden er sannelig full av overraskelser.

Det drar seg til - snart skal juletreet i hus, pynten skal frem, og det blir jul i stall og stue. Det får meg alltid til å tenke på den gangen jeg ryddet i juletrepynten. Det er en av familietragediene, og jeg får ikke dø i synden. Og kommer jeg ikke på historien av meg selv, er det alltids noen som minner meg på den, Å jada. Man tuller ikke ustraffet med papirpynt og dorullnisser, bare så det er sagt.

I min grønne ungdom hendte det sporadisk at jeg fikk noen huslige raptuser, særlig i sommerferiene. Sommerferiene var lange i gamle dager, og siden vi bodde litt utenfor allfarvei, ble det ofte litt stille for Annepålandet. Da ryddet jeg. Et år ryddet jeg for eksempel i overskapene på kjøkkenet. Der stod blomstervaser og stygge fat som vi aldri brukte, pluss diverse annet rusk og rask. Moren min hadde vokst opp under krigen og var ikke så glad i å kaste ting, men det var jeg. Jeg tenkte det var best å ikke nevne noe om det etterpå - for det man ikke vet, har man ikke vondt av. Så hvis du leser dette, Kjære Mor: Det er over 35 år siden, og saken er forlengst foreldet.

Julen 1969. Annepålandet er 8 år og beundrer den hjemmelagde juletrepynten - lenge før den ble kastet.

Dette var jo vellykket, så året etter ryddet jeg i julepynten. I min barndom hadde vi ikke julekuler. Gamle dagers julekuler var av tynt glass og knuste lett, og foreldrene mine mente det ikke var forenlig med tre barn og hund i stua. Til gjengjeld hadde vi store mengder papirpynt - lenker og kurver av alle slag, engler med og uten hoder, fugler med og uten vinger, vattkulenisser, eggkartongbjeller og diverse andre rariteter som brødrene og jeg hadde produsert opp igjennom. Riktignok hadde vi aldri gått i barnehage, for barnehager var ikke oppfunnet enda der vi bodde, men moren min var flink til å sette oss i gang med kreative prosjekter. Og ikke minst - vi fikk mye inspirasjon fra Lekestue med Vibeke Sæther, søttitallets svar på barne-tv. Det var der vi lærte å lage bjeller av eggkartonger og aluminiumsfolie - noe som var så stygt at det strengt tatt burde vært forbudt. Ja, vi hadde pappesker på pappesker med papirpynt i rødt og grønt og fine farger.

Annepålandet er voksen nå, og er sin egen juletresjef (sammen med resten av familien - i demokratiets ånd).Og sannelig, ganske mye hjemmelaget pynt her også. Leikestove har satt sine spor...

Pynten ble hengt opp og pakket bort igjen år etter år. Den ble flattrykt, skjev og skakk - englene mistet hodet, fuglene fikk vingene på snei, verdens lengste julelenke ble til mange små, og så videre og så videre. Man må være mor selv - eller fire år gammel - for å synes at dette var fint, tenkte unge Annepålandet. Og vips, så var den julepynten borte vekk. Mange pappesker var redusert til kun de aller, aller fineste kurvene, en kjøpt dompapp, glitter og elektriske juletrelys. Puh, tenkte Annepålandet, det var godt! Og så ble skapet lukket og julepynten glemt, og sommeren ble til høst, og høsten ble til vinter, og hei hå - så var det jul igjen.

Det finnes ikke så mange arkivfotos av min barndoms julegran, og ingen fra det grusomme året da jeg kastet julepynten, så jeg peiser på med bilder av juletreet anno 2010. Gammel og god julekurv fra 80- eller 90-tallet.

Hos oss ble granen pyntet på julaften, litt utpå dagen, mens ribba stod i ovnen og etternølerne stod i dusjen. Etter hvert som vi ble tenåringer, var det oftest brødrene mine som sto for pyntingen. Det var trivelig arbeid - mens duftene av ribbe og nyrørt tyttebærsyltetøy og gran spredde seg i huset og - skriiiiiiik, hva har skjedd med julepynten??!!?? Hvor ER julepynten? Har noen flyttet på den, lagt ned et annet sted, after all these years??

Det var da jeg kom på det. - Åh, den derre stygge julepynten, jeg kasta den, jeg!

Vips, så var det slutt på den hyggelige julestemningen og julefreden som hadde senket seg. Storebror sa ikke stort, mens lillebror var dypt rystet og sjokkert. Men - han viste seg som en handlingens mann. Med lynets hastighet gravde han frem de gamle, frynsete glanspapirrullene fra skuffen, treiv saksa og produserte nye julekurver i rekordtempo. Rødt og hvitt og gull og sølv hadde vi brukt opp for flere år siden, her fikk det bli som det blir, med nye og uvante fargekombinasjoner. Julekurver i sort og gult og mørkegrønt var vi ikke så vant til, men jeg turte i hvert fall ikke klage. Og mens Sølvguttene sang julen inn og moder tente alle lys, slang lillebror opp de nye kurvene på treet - det ble jul allikevel.

Og når familien Annepålandets familiekrønike en gang skal skrives, kommer kanskje denne historien med. Visse ting lar seg ikke bagatellisere. Visse ting blir aldri glemt. Hver jul, når treet skal pyntes, kommer noen på denne historien, og alle blir iltre og minnes den grusomme julen da Annepålandet hadde kastet juletrepynten. Det må være minst trettifem år siden, men det blir aldri, aldri glemt. Og lillebrors julekurver i odde farger lever fortsatt i beste velgående og blir hengt opp på treet, år etter år. Alle syns de er veldig fine.

Ønsker dere alle en fin innspurt med mye pynt og kos - men kom for all del ikke i skade for å kaste juletrepynten!!!

Dagens bukett...

Dagens bukett består av prestekrave, rødkløver og rosa ryllik, pluss litt hvitt "brudeslør" som ikke er hundekjeks, men jeg vet sannelig ikke hva den kalles. Alt plukket i veikanten her jeg bor.

Rødkløver og prestekrager bringer frem gode barndomsminner. Da vi var små, hadde vi en tante som ikke var som andre tanter. De andre tantene kjente vi ikke så godt, de var bakgrunnsfigurer bak kusiner og fettere, som gjorde husarbeid og bakte brød og hva nå tanter drev med, de var snille og blide, men litt fjerne for oss ungene. Men én tante skilte seg ut, det var hun som snakket med oss ungene, hun som lærte oss å blåse på strå og var med oss på tur og som ga meg min aller første, bittelille parfymeflaske. Tom riktignok, men den var fin og duftet deilig, det var en skatt.

Da jeg var seks år, giftet tante seg. Det var det eneste bryllupet i min barndom, og jeg har mange fine bilder i hukommelsen fra akkurat denne dagen. Tante var ung og vakker brud i romeriksbunad, brudgommen var en kjekk ung mann, og to av familiens unge damer hadde nesten like kjoler, de var så fine syntes jeg (eplegrønne Jackie O-kjoler, farmor syntes de var altfor korte, det var på 60-tallet dette). Bordet var dekket i sving (det var første gang jeg deltok i en så stor bordsetting og bord med sving på gjorde inntrykk), og bordkortene hadde bilde av liljekonvaller og to små gullringer på. (Etterpå fikk jeg de bordkortene som stod igjen på bordet, jeg hadde dem i mange år, det var en skatt). Men det jeg husker best, var blomstene.

Kvelden før den store dagen gikk mor og jeg og en tante og en kusine og plukket blomster i skogkanten. Tre voksne damer og den lille, selskapssyke jentungen - det var så koselig! Det burde man absolutt gjøre mer av - rusle ut i den milde sommerkvelden og plukke blomster sammen, det var så fint. Neste morgen pyntet vi i kirken - med alle sommerens vakre markblomster i store buketter, men det jeg husker best, var rødkløveren og prestekragene. Opp langs midtgangen la vi små buketter med blomster på rekke og rad - prestekrager, rødkløver og en sort til, muligens blåklokker. Å, det var så flott, husker jeg. (Etterpå syntes presten at vi hadde dratt unødvendig mye bøss inn i kirken, han hadde ikke estetisk sans, den presten). For fint var det! Kanskje det er derfor jeg er så fullstendig betatt av disse sommerblomstene den dag i dag?

Men aller, aller finest er de laiv, på rot, ute i naturen. Og akkurat nå blomstrer denne kløverenga like borti veien, vi går forbi dem hver dag, Tinka og jeg på våre daglige lufteturer, og nyter synet. En knøttliten kløvereng, men veldig fin!

Alle har vi vel gått på tur og falt for fristelsen til å plukke med oss en liten bukett fine markblomster på vår vei. Vel hjemme setter vi buketten i en liten vase - og dagen etter henger hele herligheten med hodet. Men her kommer et lurt tips, jeg husker ikke hvor jeg leste det, men antakelig var det i en Finn Schjøll-bok:

Alle vet jo at man skal snitte rosene, tulipanene, nellikene og hva det måtte være, før de settes i vann. Men når vi plukker ville blomster, tar vi buketten med oss i hånda og går gjerne et stykke før vi kommer hjem og setter den flatklemte, klamme buketten i vann. Og da visner den fort. Trikset er å ta med seg en liten bøtte, plastpose eller hva som helst med litt vann i når du skal plukke blomster, jeg pleier å ta med en saks også og klipper stilkene av, rett i bøtta med dem, og når jeg kommer hjem, skråsnitter jeg dem med en skarp kniv, akkurat som med rosene, og setter dem i kaldt vann. Denne buketten hadde stått en uke før jeg tok bildet.

Vasen er en Benny Motzfeldt-vase fra Randsfjord Glassverk, den syns ikke så godt på bildet, men er så fin - i blått glass med rosa skjær, som skapt til en sommerbukett. Benny Motzfeldt var en dyktig glassdesigner, og det er sikkert bare et spørsmål om tid før interiørbloggerne får øynene opp for glasskunsten hennes og vasen min blir retro og skikkelig in. Flere fine Benny Motzfeldt-vaser kan du se her.

Tanten har nettopp hatt bursdag, så denne buketten må bli til henne. Gratulerer og hurra!
Og til alle som titter innom: Ha en finfin onsdag!

Blomsterpiken...

Som du sikkert har skjønt, er jeg veldig glad i blomster og alt som vokser og gror. Jeg fikk det inn med morsmelken. Botaniseringen begynte tidlig - her er mor og jeg på tur i blomsterenga. Bildet er fra 1963, et gammel dias, og fargene har bleknet med årene.

Den unge, spreke moren på bildet nærmer seg åtti, og den vesle jenta som var to år på bildet, fylte nylig femti. Det var alltid far som tok bildene. Årene går - minnene består. Jeg husker fortsatt kjolen jeg hadde på, i rødt- og hvitstripete litt stivt blåtøy med knepping foran. Det var den gangen det fortsatt fantes blomsterenger, og kuer på beite, og fluer som surra og klegg som beit. Og skigarder.

Det er ikke tiden som har svøpt sitt rosa slør over bildet, det er en sky av strå, antakelig engkvein, med sine rødfiolette aks. Dobbeltklikker du på bildet, ser du at enga var full av markblomster også. Antakelig var det varmt og godt, med frisk skogsduft og fuglekvitter. Alle var sikkert glade, og etterpå ruslet vi kanskje stien hjem og drakk kaffe i solveggen. Å, barndommens somre...

Lillebror og Annepålandet i kløverenga, i 1965. Lillebror var en ordentlig sukkerklump, nå er han godt voksen og ikke like søt lenger. Men kløveren var søt - man kunne suge den søte saften ut av de små begerne. Det er lenge siden jeg har sett en real kløvereng nå, men en rødkløver hist og pist er heldigvis fortsatt å se.

Blomsterminner skal man ta vare på, de lyser opp i hverdagen! Ha en fin sommerdag!

Eventyret om ullbuksa...

Nå skal du få høre historien om ei ullbukse litt utenom det vanlige.
Det var en gang en gutt som ble født for mange år siden. Det var stor stas og stormende jubel, for det var lenge siden sist det kom nye barn i denne familien. Ja, dette var førstemann i en ny generasjon, og alle så med spenning frem til at han skulle komme. Eller hun, for om det var gutt eller jente i morens mage, det visste ingen.

Når nye barn er på vei, kommer strikkekløen. Og det var mange som ville strikke til dette barnet - både mammaen selv, bestemor, tanter og venninner. På denne tiden var friske pasteller og klare farger gangbar mote for små verdensborgere. Visste man ikke kjønn, var lilla og mintgrønt kjønnsnøytralt og mye brukt. Og den vesle gutten fikk mange fine strikkeplagg da han ble født.

Det lille barnet hadde en tante, som var ung student på denne tiden. Hun hadde ikke strikket noe særlig før, i følge henne selv, men var full av ungdommelig pågangsmot. Det var dressen på bildet hun strikket på - genser og bukse i lilla Dale Baby Ull på tynne, fine pinner nummer to og en halv. Det er ganske tynne pinner, og et formidabelt prosjekt for en uerfaren strikker. Men dressen ble ferdig, og gutten ble født, og alt var velstand og glede.

Gutten brukte dressen den første vinteren. Genseren var flott, men litt kort og bred i fasongen, slik det sto i oppskriften. Buksa var derimot helt perfekt - vid der den skulle være vid, og trang der den skulle være trang, akkurat som babybukser skal. Og ikke nok med det - mens genseren ble fravokst, fortsatte buksa å passe både andre og tredje vinteren, like fin. Da hadde gutten fått en lillesøster, som overtok ullbuksa.

Neste vinter hadde gutten og jenta fått en kusine som overtok ullbuksa. Året etter hadde kusina fått en bror, som også brukte buksa. Så fikk strikketanta barn selv, og nok en jente og gutt arvet ullbuksa. Og buksa, ja den var like fin.

Nå hadde seks søskenbarn brukt ullbuksa, og den fikk en liten hvilepause i skapet, før den tok veien til en ny kusine uten bukser. Hun brukte ullbuksa et par vintre, før hun fikk en lillebror. Han arvet buksa og brukte den et par år, han også. Nå var buksa litt sliten, men fortsatt fin, og fikk på ny noen hvileår i skapet. Så fikk kusina og fetteren to nye søsken på èn gang, en gutt og en jente, og nå var det de som arvet buksa. De brukte buksa begge to i et par vintre, før de vokste fra den. Da strikket den første mammaen nye ullbukser til tvillingene, og fikk den lilla buksa i retur.

Ti barn og tyve år senere var buksa hjemme igjen - litt grå i fargen, men nesten like fin. Den har vært vasket utallige ganger, både for hånd og i maskin, men har ikke krympet og er like fin i fasongen. Den er ikke synlig tynnslitt, bortsett fra et hull på siden, som antakelig skyldes et ublidt møte med en spiker eller noe annet skarpt, ellers har alt holdt seg ganske fint - ja til og med buksestrikken er den originale. Det er slett ikke verst for en ullbukse!

Den lille gutten har i mellomtiden blitt en stor, voksen mann - og det er vanskelig å forestille seg at han har hatt så små bukser noen gang. Og hvem vet, kanskje han får egne barn en vakker dag. Da skal vi ta frem buksa og stoppe og lappe den, så den er klar for nye runder i manesjen.

Men nå skal ullbuksa få seg en velfortjent hvil. Den ligger allerede nyvasket og fin i skapet, i en plastpose mot møll og tidens tann.
Og snipp, snapp, snute, så var eventyret om ullbuksa ute.

(Oppskriften sto i et Dale-hefte på slutten av 1980-tallet. Jeg har ikke heftet, og vet ikke hvilket nummer det har, men klippet ut oppskriften fra KK nr. 6-1989. Bildet øverst er av dette utklippet. Buksa ble strikket i 1990. Bildene av buksa er tatt i dag, etter at den har vært brukt av ti barn i tyve år).

Red.: Æres den som æres bør! Det er ikke jeg som er strikketanten i denne historien, det er tante H. Jeg er mammaen, og gutten i historien en Sønnen, som straks fyller 21 år. Buksa er brukt av ham og Dattera, pluss åtte av deres utallige søskenbarn.