Rapport fra en høstdag med sol på...

I går blåste det verre enn verst. Vi er ikke vant til så mye blest her på Østlandet.
I natt regnet det verre enn verst, den reneste syndfloden.
I dag skinte sola fra blå himmel.

Tinka og jeg gikk tur i en høstlig skog.

Fingerløyse-sesongen har begynt.

En fugl klagde sin nød over at sommeren er forbi der oppe i det høye. 

Så krabbet den nedover stammen og ga seg til å hakke.

Tinka poserer gjerne på en stubbe i høstsola - mot betaling.

Etterpå badet hun i tjernet - for badesesongen er slett ikke over enda, mente hun. 

Vi var ikke helt enige om det der. 

Tinka demonstrerer sentrifugen - som jeg skrev om her (nederst i innlegget). 

Utrolig fascinerende. Det er ikke godt å si hva som er opp og ned...

Det gjelder å fylle opp med sol og varme mens man kan. 

Ved tjernet står geitramsen fin og fjong og speiler seg - nesten like dekorativ som i sommer.

Det er høst ved tjernet også - og vakkert.

Ooops, det var visst opp ned. Dette er riktig vei! Vannet lå speilblankt - inntil Tinka jumpet uti.

Slutt på moroa for i dag. Det blir så tidlig mørkt nå om høsten, det kjennes litt vemodig.

Solnedgang over Oslo. Takk for turen og ha en fin torsdag!

Selfiens forbannelser - pluss litt nyttig lærdom...

Jeg tror jeg snart må gjøre alvor av å lage en utstilling med mine beste/verste fotofadeser. Det ene bildet verre enn det andre, det er utrolig at det går an.

Da jeg skulle ta bilder av Siri-jakka (i forrige innlegg), ble det ikke bedre. Har man ingen fotograf for hånden, må man ta skjeen i egne hender - eller rettere sagt kameraet... En av selfiens forbannelser - den lange armen i hjørnet...

Det var en varm og fin sommerdag, og jeg holdt på å krepere med den varme jakka på.

Men nå vet dere i hvert fall hvordan takvinduene mine ser ut! Enda godt.

Når alt annet går galt, kan man jo alltids ty til selfie-stanga. Selfie-stanga kan til og med fås trådløs, og i mange fjonge farger som lyser opp tilværelsen. Første gang jeg så en sånn stang, var da vi var på ferie på Korsika for et par-tre år siden. Et par sto oppe i fjellskrenten ved Bonifacio og tok bilder av seg selv - med kameraet på en stang. Der og da så det helt genialt ut, men jeg har skjønt i ettertid at det - som alt annet her i livet - krever øvelse. Poenget er liksom at stanga ikke skal synes og at man skal se helt uanfektet ut...

Det ble mange hodeløse og skakke bilder av meg og Siri-jakka, så i stedet setter jeg inn et bilde av Tinka som rister av seg vannet etter et bølgende bad i sjøen i sommer. Jeg så på Schrödingers katt her en gang hvordan det foregikk: Det hele starter med en kraftig sving med hodet. Så følger hele kroppen etter så vannet spruter i alle retninger. Dette er en meget effektiv og elegant tørkemekanisme, og på under et sekund er over halvparten av vannet i pelsen borte. Hvorfor? Vann øker vekten på pelsen og gjør det vanskeligere å løpe - det kan forklare hvorfor evolusjonen utviklet hurtigtørking. I følge forskerne er dette mer effektivt enn en vaskemaskin som sentrifugerer. Og ved hjelp av mikrokameraer har forskerne nå kunnet måle svingningene og brukt dette til å utvikle optimale vaskemaskiner og tørketromler.

Så da lærte man noe nytt igjen. Det er håp. Ha en god dag!

I dag blir hun fire...

I dag blir hun fire år, det vesle trollet vårt. Tiden går så fort. Hun er ingen valp lenger, men en bestemt, voksen dame. Men BADE - det blir man aldri for gammel til! I dag blir det bursdagsfeiring og en ekstra brødskive med leverpostei - hipp hipp hurra!

Ved tjernet...

Tinka startet badesesongen allerede før påske. Det er bare Tinka, russen og noen badegale jyplinger som bader nå. Her om dagen spurte jeg noen gutter i vannskorpa hvor kaldt det var i vannet. - Rundt 15 grader, mente de. Altfor kaldt for meg, men Tinka syns det er akkurat passe. Helt fra isen gikk, har hun hatt sin egen, private Rusken-aksjon ved tjernet. Alt av pinner, rusk og rask som flyter i vannkanten plukker hun opp med stor iver og presisjon.

Hei! Har du noe søppel som skal plukkes? Ordner det jeg, vettu. Bare si fra!

Forfriskende med en svømmetur! Jeg har prøvd å forklare Tinka at det er lettere å bære en pinne midt på enn i den ene enden, det har med likevekt å gjøre. Men hun er ikke enig. Og det er jo tross alt hun som har erfaring med saken - jeg pleier ikke å bære rundt på pinner på den måten.

Tinka tar alle størrelser - litt tømmerfløting setter en ekstra spiss på svømmeturen.

Her om dagen traff hun en frosk. Frosken var under vann, mens jeg var over vann, det er derfor bildet ble litt uklart. Frosken var ikke sjenert i det hele tatt, den svømte bort til Tinka for å ta en nærmere titt på de hårete beina som stod plantet midt i dens habitat. - Hva gjør hun her? tenkte nok frosken.

Tinka pirket borti frosken med labben. - For en raring. Hva gjør den her - i mitt badevann? tenkte hun kanskje. De studerte hverandre nøye - vennlig, men nysgjerrig. Kanskje kom de til at det var plass nok for dem begge, for frosken snudde bedagelig og beveget seg ut mot dypet igjen, mens Tinka tok seg en svømmetur. Et eksempel til etterfølgelse - her har mennesket mye å lære.

Så gikk vi hjem, og alle var enige om at det hadde vært en fin tur. 

Grønn bølge...

Påskeværet kort oppsummert. Det har vært en fantastisk påske!

Det er vår i luften, og jeg er inne i en grønn bølge. Den grønne Lerwick-genseren har hatt påskeferie. Bolen er ferdig, og nå gjenstår bare å strikke ermene. Den ble forbausende lang, må jeg si, på grensen til altfor lang. Men den passer fint i bredden. Det er noe spik spenna gæernt med strikkefastheten min, tydeligvis, det er ikke samsvar mellom høyde og bredde. Men det er ikke stort jeg får gjort med det, så nå har jeg avfunnet meg med at jeg får en lang Lerwick denne gangen. Så får jeg heller kutte ut en bord eller to neste gang. For jeg kan godt tenke meg å strikke en til. I knallblått. Eller rødt.

Og forøvrig har jeg strikket ferdig et par grønne sokker - det er Mysteriesokkene til Through the Loops. De har forresten vært ferdige en stund. Morsom sokk, men ganske lik de forrige jeg strikket, så nå tenker jeg det holder med mystiske sokker fra den fronten. Jeg har vært med fire ganger i alt. Nok er nok. Til neste år finner jeg på noe annet gøy i stedet. (Et samleinnlegg med alle sokkene her, og på Ravelry her).

Sokkene er strikket ovenfra og ned på tradisjonelt vis - og med veldig mange vridde masker. Jeg kan styre min begeistring for veldig mange vridde masker - men det gir en fin effekt. Det lysegrønne garnet er fra Hazel Knits, det bringebærrøde er Zitron Trekking som jeg har farget med KoolAid en gang for lenge siden. Ja, det er faktisk fem år siden, ser jeg nå - tiden flyr sannelig fort!! Fargen sitter forøvrig som støpt, og farger ikke av i det hele tatt - i motsetning til mange "kjøpegarn". Jeg strikket - som alltid - på pinner 2,5. Det funker fint uansett, og sokkene passer perfekt.

Og det er enda mere grønt i sikte. Jeg har strikket et par grønne sokker til, et par grønne pulsvarmere, et sjal - som ikke er ferdig på lenge enda, og på toppen av det hele har jeg grønne briller - - -

Jeg greier meg forresten greit uten briller, min skyhøye alder til tross. Jeg ser omtrent så skarpt som dette bildet her... Bildet er noen år gammelt, fra den tiden jeg gikk på fotokurs og prøvde å bli en bedre fotograf. Som man ser, lyktes jeg bare sånn måtelig. Men grønt altså, grønt er skjønt!

Ute i naturen er det museører på bjørka. Det er tidlig vår i år, og alt er usedvanlig grønt. Jeg elsker vårgrønn bjørk, men den er jo til stort besvær for allergikerne. Ugreit å være allergisk mot bjørkepollen - dette er jo den aller, aller beste tida å være ute i skogen på. Der har jeg vært heldig - jeg er ikke allergisk mot noen ting, såvidt jeg vet, bortsett fra akrylgarn da.

Ja, selv bartrærne er ekstra grønne i år. Alle påpeker dette - at det er så grønt i år, men ingen kan forklare hvorfor. Noen som vet?

Tinka har startet badesesongen forlengst, går tur i skogen hver dag og nyter våren i fulle drag med friske granskudd i barten. Det er lett å enes om at grønt er skjønt!

Det kommer nok flere grønne innlegg her i nærmeste fremtid - men først skal jeg på strikketreff hos Projo, det har nesten blitt en tradisjon. Gleder meg - og ønsker alle som er innom her en riktig flott helg!

Mitt liv som hund (#4)...

hei der!

det sies at evnen til å slå krøll på tunga er genetisk betinget

ikke vet jeg, jeg er bare en hund med liten forstand

(og forresten så er det det samma for meg)

prøv du også da vel!

og ha en koselig dag 

hilsen tinka

Mitt liv som hund (#3)...

jeg er en hund og vi lever i flokk

annepålandet og gemalen er flokken min og noen viltvoksende unger som sjelden er innom

jo flere jo bedre men til hverdags er det bare oss tre

meg tinka, annepålandet og gemalen

her er vi på tur i østmarka

der er det ulv men jeg er ikke redd

for jeg vet ikke noe om ulv

og dessuten går jeg alltid i bånd i skogen 

for jeg hører litt dårlig sies det

og i skogen må vi holde sammen

det liker jeg veldig godt

vi gikk over en fin bro

annepålandet ville ta bilde av broa

og så kom gemalen og jeg i veien

da lo annepålandet veldig mye

sukk det er et hundeliv

hilsen tinka

Skip o'hoi...

Hun har badet seg gjennom sommeren - i rolige skogstjern, i iskalde fjellvann, i duvende bølger i fjorden.

Men ingen ting, absolutt ingen ting, slår en frisk båttur på de syv hav, syns Tinka. Hun elsker å henge over ripa med sjøsprøyt i luggen og vind i ørene, og tar seg gjerne en dupp i Middagsbukta om anledningen byr seg. Og det har den ofte gjort i sommer. Tinka setter sjøbein og er med på seilasen så lenge skuta kan gå.

I dag er hun tre år, den lille solstrålen vår. Gratulerer med dagen og flagget til topps!

Livet ved / på / i tjernet II...

Kom igjen, jeg vil BAAADE!
Hvem skulle trodd at det var så mye krefter i den lille bikkja? Egentlig, egentlig, kan hun gå pent, men når vi nærmer oss vann, mister hun hodet helt og stamper i vei som en liten okse. For nå skal vi BAAADE!!!

Men hvorfor ligger alltid de fine vannliljene så langt unna? Umulig å få tak i, jo.
(Og helt umulig å vasse ut i gjørma og ta bilder).

Vrient, dette her, men jeg gir meg ikke!

Gul nøkkerose - Nuphar lutea.

Hvit nøkkerose - Nymphia alba.

Kom igjen - kast pinnen da!

Åhh, vanskelig...

Har'n!

Ooops, her ble det vått... 

Og dett var dett.

Ha en finfin sommerdag!

Ved tjernet...

Ser du den lille prikken nederst på bildet der? Det er Tinka, det, på vei til tjernet for å bade.
Si BADE til den jenta, og hun henger i stroppen og drar avgårde mot tjernet med en kraft og energi som om hun lå i hardtrening til Lars Monsens neste ekspedisjon. Hun er sterk som en liten okse, når hun vil. Alt hun har lært om Gå Pent og denslags finesser er som blåst bort. For nå skal det bades.

Vi har ikke bare ett, men to tjern like i nærheten. Her deler rumpetroll, ender og småfisk på herligheten med nabolagets bikkjer og unger på fine sommerdager. Bildene her er tatt begge steder. Personlig kan jeg styre min begeistring for å bade i gjørmete froskedammer - men vakkert, det er det!

Dette er Tinkas sommerparadis. Her kan hun snuffe rundt i vannkanten i timevis - om hun får lov - og samle pinner og vannliljer og flaskekorker. Rumpetroll er også spennende - de opptrer i store stimer på denne tiden av året. Heldigvis blir det ikke frosker av alle sammen. Har noen dumpet søpla si i vannkanten, og det er det dessvere mange som gjør, plukker Tinka den opp. Hun er flittig, den jenta.

Diamanter er det også i vannkanten på en solskinnsdag.

Det er mye spennende i ei gammal myr!

Det er fredelig ved tjernet, om man beveger seg litt bort fra badeplassens skrik og skrål. Skogens ro ligger ikke så langt utenfor allfarvei.

Min fine turkamerat og jeg ønsker alle en fin dag!