Selfiens forbannelser - pluss litt nyttig lærdom...

Jeg tror jeg snart må gjøre alvor av å lage en utstilling med mine beste/verste fotofadeser. Det ene bildet verre enn det andre, det er utrolig at det går an.

Da jeg skulle ta bilder av Siri-jakka (i forrige innlegg), ble det ikke bedre. Har man ingen fotograf for hånden, må man ta skjeen i egne hender - eller rettere sagt kameraet... En av selfiens forbannelser - den lange armen i hjørnet...

Det var en varm og fin sommerdag, og jeg holdt på å krepere med den varme jakka på.

Men nå vet dere i hvert fall hvordan takvinduene mine ser ut! Enda godt.

Når alt annet går galt, kan man jo alltids ty til selfie-stanga. Selfie-stanga kan til og med fås trådløs, og i mange fjonge farger som lyser opp tilværelsen. Første gang jeg så en sånn stang, var da vi var på ferie på Korsika for et par-tre år siden. Et par sto oppe i fjellskrenten ved Bonifacio og tok bilder av seg selv - med kameraet på en stang. Der og da så det helt genialt ut, men jeg har skjønt i ettertid at det - som alt annet her i livet - krever øvelse. Poenget er liksom at stanga ikke skal synes og at man skal se helt uanfektet ut...

Det ble mange hodeløse og skakke bilder av meg og Siri-jakka, så i stedet setter jeg inn et bilde av Tinka som rister av seg vannet etter et bølgende bad i sjøen i sommer. Jeg så på Schrödingers katt her en gang hvordan det foregikk: Det hele starter med en kraftig sving med hodet. Så følger hele kroppen etter så vannet spruter i alle retninger. Dette er en meget effektiv og elegant tørkemekanisme, og på under et sekund er over halvparten av vannet i pelsen borte. Hvorfor? Vann øker vekten på pelsen og gjør det vanskeligere å løpe - det kan forklare hvorfor evolusjonen utviklet hurtigtørking. I følge forskerne er dette mer effektivt enn en vaskemaskin som sentrifugerer. Og ved hjelp av mikrokameraer har forskerne nå kunnet måle svingningene og brukt dette til å utvikle optimale vaskemaskiner og tørketromler.

Så da lærte man noe nytt igjen. Det er håp. Ha en god dag!

Gå til mauren..

"Gå til mauren, du late, se dens ferd og bli vis"

står det i Salomos ordspråk 6.6. Jeg vet ikke jeg - når jeg ser ned i en maurtue, er det jo bare rot. Og det gjør jeg faktisk ganske ofte, for vi går forbi flere maurtuer hver eneste dag når vi er på tur. Jeg har alltid vært nysgjerrig på dette med maur. Hva er det egentlig de styrer på med? Er det noe system?? Og hva i all verden er det som driver dem???

Uansett, det var en vårdag i mai. Gemalen, bikkja og jeg gikk en tur på stien og hørte skogens ro - det var så vårlig og vakkert og blåbærlyngen var full av kart. Og det måtte jo foreviges! Så mens gemalen og bikkja satt på/ved en stokk og drakk kaffe, krabbet Annepålandet rundt i lyngen med sitt nye kamera og tok bilder av herligheten. En lidenskapelig bærplukker kan bli rent lykksalig over disse lovende utsikter til en rik bærhøst.

Og nå - i begynnelsen av juli, bringer nabolagets skjærer bud om at blåbæra er moden allerede - med blå visittkort både her og der. Godt de kan brukes til noe, de hersens bråkete skjærene. Men som noen nevnte - skjæra kan ikke noe for at den er en skjære. Og det er jo sant, sann.

Det er veldig tidlig med moden blåbær før fellesferien. Tinka og jeg har vært ute i bushen og prøvesmakt, men jeg tenker vi lar den stå litt til. Nok om det - tilbake til mauren:

Det var flere enn meg som var interessert i blåbærkarten. Jeg vet ikke helt hva de drev med, maurene, for hva kan vel blåbærkart brukes til? Eller var de bare ute på søndagstur, akkurat som meg?

Ok, jeg er lat, jeg har gått til mauren, jeg har studert dens ferd - men jeg har ikke blitt noe klokere. Kort sagt - jeg har ikke noe særlig tro på mauren. De bare surrer rundt, akkurat som meg.
Konklusjon: Ingen grunn til dårlig samvittighet - Salomo tok feil.

Uansett, jeg var godt fornøyd at det lille kameraet kunne ta såpass bra bilder - uten noe som helst ekstrautstyr; bare et lite, billig, håndholdt kamera som lett får plass i lomma og som tåler all slags vær. Hadde jeg tatt med meg speilrefleksen og makrolinsa, hadde nok resultatet blitt et helt annet. Men det gjorde jeg ikke. Og jeg kan bare konstatere: Det beste kameraet er det du tar med deg overalt. Det er sånt det blir bilder av, tross alt.

Og har du lyst til å bli litt klokere allikevel, kan du for eksempel lese denne opplysende artikkelen om maur.

Og siden dette, tross alt, er en slags strikkeblogg, må jeg jo vise frem de fantastiske maursokkene jeg snublet over på Ravelry - har du sett på maken?

Rett inn på strikkelista mi (sammen med de 358 andre sokkefavorittene mine på Ravelry). De heter Formication Socks. Formication betyr noe sånt som "the medical word for the sensation that insects are crawling on (or in) your skin. It’s from the Latin formica, meaning “ant”." 

(NB: Jeg har altså ikke strikket disse sokkene - enda, jeg har friskt og freidig rappet bildet fra Ravelry. Det tilhører amerikanske Karin Aida, som har designet en hel drøss med flotte sokker).

VIS ble jeg altså ikke, men det var en fin tur, og snart skal jeg ut og plukke blåbær  :-)

Nytt kamera...

Kjøpt meg nytt kamera - Canon PowerShot SX280. Da jeg begynte med denne bloggen, hadde jeg en snerten, liten Ixus. Det hadde jeg med meg i lomma overalt, og tok tusenvis av bilder med det. Men intet varer evig, heller ikke den lille Ixusen. Jeg har savnet et lite kamera. Og jeg er superfornøyd med den lille PowerShoten. De fleste bildene som har vært her på bloggen i det siste, er tatt med dette kameraet.

Men kameraet lever et hardt liv - det går rett i lomma i al slags vær, over alt, opp og ned - og noen ganger går det rett i bakken også. Så jeg heklet et trekk til kameraet for å beskytte det litt. Fargen er skikkelig knallgrønn og fin - men det var visst helt umulig å fange den på bilde...

Heklet med heklenål nr 3 og Limone, et bomullsgarn fra Schoeller + Stahl, som jeg fant i en restekurv for lenge siden.

Funker akkurat som det skal. Og da er jeg fornøyd :-)

Ha en riktig fin dag!

Sommernatt på Øyeren...

Det gjelder å gripe dagen mens den er der - og natten også. I en sommer med mye regn, må man slå til på en solskinnsdag. Her er vi på båttur på Øyeren, bildet er tatt ved Gansvika.

Jeg har fått flere spørsmål om hva slags kamera jeg bruker. I sommer har jeg tatt alle bildene med Canon Powershot G12, et greit lite kompaktkamera som jeg har kjøpt hos FotoVideo i Oslo, og som jeg er veldig godt fornøyd med. Jeg har et Canon speilreflekskamera også, som jeg bruker av og til. Men Powershoten er så grei å ta med seg på tur - jeg har byttet ut originalreima med en lengre reim så jeg kan bære det på skrå over skuldra, kjekt og hendig.

This is the End of the World...

Vi har sannelig mange snurrige stedsnavn her i Norge!
I Nord-Trøndelag har vi Hell, i Bergen ligger Paradis. Sykler du i Nordmarka, kommer du forbi Bjørnsjøhelvete, og på Tjøme i Vestfold har vi Verdens Ende (kart her).

Vi tok en tur til Verdens Ende i ferien. Det er et vernet friområde på sørspissen av øya Tjøme i Vestfold, sør for Tønsberg. Det er vakkert der - med flott natur og vid utsikt utover havet, med svaberg og holmer, småbåthavn og fiskemottak. På toppen av svabergene ligger en liten restaurant, og tidligere var det et akvarium her også, men det er stengt nå. Tjøme kommunes tusenårssted ligger her, en hellelagt, sirkelformet plass med trebenker. Utsikten over her er fra denne plassen.

Det er mektig natur på Verdens Ende - mye vind, mye hav, mye stein.

Og det karakteristiske vippefyret, som du ser mellom mastene her - det er en modell av gamle fyr, og ble bygd som turistattraksjon i 1932. Man fylte kurven med kull, tente på, og så ble hele bålet heist til værs og kunne ses av sjøfarende langt utover havet. Smart!

Litt kultur fikk vi også med oss - for der ute mellom bakkar og berg utmed havet sto fotoutstillingen Northern Women in Chanel, som har fått mye medieoppmerksomhet tidligere i sommer. Dette er en utstilling basert på bildene til fotokunstnerparet Peter Farago og Ingela Klemetz-Farago, og består av en serie motefotografier av de mest ettertraktede fotomodellene fra de nordiske land.

Ved første øyekast syntes jeg nesten utstillingen var litt malplassert her, ute på svabergene, midt i guds frie natur. Men bare nesten. Jeg ble gående og titte en lang stund. Anbefales, om man har muligheten til det. Utstillingen står ut september.

Vakre kvinner i vakre kreasjoner fra Chanel. Den danske modellen Louise Pedersen på svaberget.

Den svenske modellen Sigrid Ågren. Dette var bare to av mange bilder der ute i havgapet.
Utstillingen har tidligere vært vist i Stockholm og København, og er også utgitt i bokform. Alt overskudd av prosjektet går til Redd Barna.

Hold på hatten! Siden jeg ikke fant noe bilde av norske damer (jeg lette kanskje ikke godt nok), tenkte jeg at jeg fikk ta et selv, for å få en viss nordisk balanse...
Det blåste friskt, himmelen var blå, sola skinte, og det er vanskelig å ta bilde av seg selv. Karakteristisk sveis i motlys.
(Ikke alle ser ut som Chanelmodeller, greit nok det - eller som det het i Body Shops reklamekampanje fra noen år tilbake: "Det finnes tre milliarder kvinner i verden som ikke ser ut som toppmodeller, og bare åtte som gjør det," haha).

Etter det kulturelle innslaget gikk vi opp til restauranten. Den som har hund, må sitte ute. Det var det visst bare vi som gjorde - men utsikten var fin!

Ikke rart det heter Verdens Ende! Her oppe blåste det enda mer - brusflaskene blåste av bordet og det var bølger i kaffekoppen. Jeg kommer fra en dal i innlandet - jeg er ikke vant til sånn vind, jeg.

Vi trodde et øyeblikk at det skulle bli regn, men vinden - hurra for vinden! - drev skyene inn over land. Og så ble jeg sittende og skue utover mot horisonten - kun forstyrret av et containerskip nede i høyre hjørne, mens jeg filosoferte litt over havet, slik mennesket har gjort til alle tider - - -

Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. 
På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger som bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst; for det har aldri lovet noe: uten krav, uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte - det siste sunne i den syke verden.

Vakkert. Vet du hvem som har skrevet det?
Det skrev Alexander Kielland i boka "Garman og Worse" fra 1880.

Til slutt gikk jeg inn i det bittelille vippefyret - der blåste det gjennomtrekk fra alle kanter. Og alle var enige om at det var en fin tur - både Tinka, Gemalen og jeg.

På en og samme dag...

Ikke alle dager er like, langt i fra. Noen dager er grå fra start til slutt. Andre dager har mer å by på.

Når man fotograferer, ser man verden på en ny måte. Man legger merke til detaljer, farger, skygger, vinkler, utsnitt, lysets skiftninger.

Etter at jeg begynte på dette Himmel-prosjektet, for eksempel, ser jeg himmelen på en ny måte. Jeg studerer himmelen og tar et bilde - eller flere - hver dag, slik at jeg har en huskelapp - det er jo ikke sikkert man rekker å strikke hver eneste dag.

Noen dager er det mye å velge i. På torsdag, for eksempel, foregikk det litt av hvert der oppe i det høye - dramatiske skyer i morgentimene, knallblått utover dagen, gylden solnedgang og stjerneklar natt. Jeg valgte blått - blått er fint!

Ha en finfin helg!

Dagens dikt, selvportrett med mer...

Spejlet er givet os mensker af Gud,

men Fanden har giet det dén feil:

at det aldrig kan vise, hvordan man ser ud,

når man  i k k e  ser i et spejl.

Piet Hein

Bildet er fra en hjemmelekse på fotokurset jeg har gått på i høst - tema selvportrett. Det er sannelig ikke lett å ta bilde av seg selv, hverken med eller uten strikkeluer... Men jeg er veldig fornøyd med hårfargen!

Og forresten - Annepålandet lurer på så mangt - hvorfor er alle beautyblogger, for eksempel, skrevet av unge jenter i tjueårene, eller maksimalt trettifem?? Det er jo fortsatt gøy å pynte og fjonge seg når man er førti og femti med mer (selv om verden har blitt litt uskarp i kantene)! Hvorfor er det ingen fine, voksne damer der ute, som i tillegg til å skrive om hårkurer, mascara og sesongens neglelakker, også blogger om håndkremen som holder hendene dine evig unge, de fineste brillene for å tre tråden i nåla, og hvordan sminke seg når smilerynkene blir mer fremtredende enn den ungdommelige glød? Og om mote for oss som ikke vil gå med skinnyjeans og tjue cm høye hæler? Jeg ville lest det!

Hver alder har sin sjarm, jadda jadda, men alt blir gøyere når man kan pynte seg og sette litt farge på tilværelsen. Jeg vil ha litt inspirasjon i novembermørket!

Og ha en fin - og forhåpentligvis fargerik - uke!

Flere spørsmål...

Annepålandet lurer på så mangt. Jeg er jo veldig verliebt i min lille røde Ixus, det har har fulgt meg i tykt og tynt og tatt tusenvis av bilder. Det er så hendig, bare flipp det opp av lomma og og knips i vei. Raskt og effektivt. (Arkivfotos - fra den gang jeg heklet etui til kameraet. Funker utmerket!)

Eller - det var raskt. Men nå er kameraet gammelt og muligens mett av dage, og alt går veldig  t r e g t,  både med fokusering og knipsing.

Dere flinke fotografer der ute - dere kan sikkert svare meg på dette:
Er dette en generell alderdomssvakhet - "alt går tregere med åra" (akkurat som hos oss mennesker  :-S ) - eller er det mulig å skifte ut løse deler og få opp farten igjen (nytt batteri? nytt minnekort?). Eller må jeg ganske enkelt kjøpe meg et nytt kamera?? Det blir vanskelig å skille seg av med den røde Ixus-en, vi har jo så mange gode minner sammen...

Forøvrig hekler jeg av hjertens lyst - ja, for det er jo gøy! Her er litt av bomullsgarn-stashet mitt -

Fine farger! Man blir i godt humør av å hekle fargerike grytekluter - og nå hekler jeg til gryteklutbytteringen. Det er fortsatt mulig å melde seg på - fort deg frem til 1. september!

Takk for alle svar på forrige innlegg, forresten!
Ha en fin og fargerik dag!

Fotokurs...

Til høsten skal jeg gå på fotokurs. Det blir spennende.

Jeg skal lære å ta fine bilder. Kanskje det blir bedre tider her på bloggen, hvem vet? Tenk om jeg kunne ta like flotte bilder som Mariell, for eksempel. Eller Vanessa. Men de er fotografer, jeg skal bare gå syv kvelder på kurs...

Oooops, unnskyld.

En vakker dag skal jeg ha en liten bomskudd-utstilling. Altså det motsatte av en blinkskudd-utstilling. Her er en liten smakebit av hva den kan inneholde, for eksempel. (Arkivfotos).

Å, jeg har så mange bomskudd i arkivet at man nesten må bli litt imponert. Har sittet og bladd gjennom gamle bilder i dag, og det er mulig jeg er alene om dette, men jeg syns altså at disse perlene har sin sjarm. Hvem vet, kanskje Annepålandet faktisk er litt uskarp i kantene i virkeligheten? Eller litt på snei? Det er ikke godt å si. Forbedringspotensialet er i hvert fall til stede.

Ha det godt - ønsker hver især en fin helg!