I blåklokkevikua...

Vi var på hytta en tur. Der hadde en gjeng med blåklokker slått seg sammen og skaffet seg et klatrestativ så de kunne stå oppreist i en vindfull sommer. Naturen er sannelig finurlig...

Men hva er dette...?

Da jeg var liten, lærte mor meg navnet på nesten alle markens blomster.

Men ikke denne. Den var liksom bare der, mellom småkratt og tyttebærlyng, og var nesten ikke en blomst engang. Men nå har jeg begynt å lure - hva er egentlig dette? Jeg har bladd gjennom floraen flerfoldige ganger, jeg har lett på nettet og jeg har spurt meg frem - men uten å bli noe klokere. Det kan være småmarimjelle, eller stormarimjelle, men det stemmer ikke helt med bildene andre steder. Denne blomsten er flatere, og bladene er rødere.
Men hva er det da, da???
Noen som vet?

Elsker - elsker ikke...

Prestekrager blomstrer hele sommeren. Det blir ikke sommer uten.
Og hvordan skal man ellers finne ut om man elsker, eventuelt ikke elsker, noen??

"Prest, prost, klokker, enkemann, fattigmann, stakkar" lærte jeg av moren min da jeg var liten, mens vi nappet bladene av. På den måten kunne jeg finne ut hva slags mann jeg skulle bli gift med. Flett inn "bankmann", så hadde kabalen gått opp :-) God sommer!

Liker du smør?

Da vi var barn, lekte vi ute hele sommeren. Vi plukket smørblomst og holdt den oppunder haka på hverandre. Ga den gult gjenskinn, likte du smør. Jeg ser nesten aldri noen barn som leker ute nå for tiden, så nutildags må det nok andre metoder til for å sjekke om man liker smør.

Akk ja, sann. Men egentlig, egentlig, er dette et ugress. Giftig er den også - spiser man smørblomst, kan man få vondt i magen og kaste opp, leste jeg nettopp på nettet. Det visste jeg ikke - hele livet har jeg levd i lykkelig uvitenhet, elsket smørblomster og ikke ant at de var giftige. Nå har jeg heller ikke hatt for vane å momse i meg blomster på min vei - jeg plukker dem som regel ikke en gang, jeg bare nyter synet der de står. Jeg har til og med sluttet å sjekke om jeg liker smør. Den saken avklarte vi allerede i barndommen, med smørblomst-under-haka-testen: Jeg liker smør.

Og jeg liker smørblomster. Ugress eller ei - det er nå fint da! 

Da er det ordentlig sommer...

Storkenebb er blant mine favoritter. Jo flere, jo bedre. Disse vokser som et lilla teppe på veien opp til andelshagen, som jeg skrev om her. Dette er skogstorkenebb, Geranium sylvaticum.

Jeg har en kultivert art i hagen som ligner veldig på denne, den er bare litt kraftigere. Da jeg var liten, kalte de pelargonier for geranium - eller "granium" som jeg trodde det var. Men det er visst feil - du kan lese mer om det her.

I min barndom kalte vi denne for sankthansblomst. Den pleier vanligvis å blomstre rundt sankthanstider, men på grunn av den kalde våren er alt litt senere i år. Jonsokblom og sjuskjære blir også  brukt - kjært barn har mange navn.

Og når storkenebben blomstrer, da er det ordentlig sommer!

Timotei...

Timotei på enga ved andelshagen. 

Timotei - Phleum pratense på latin - er blant de vanligste engvekstene i Norge. 

Jeg rakk såvidt å ta bildet før bonden kom og slo gresset til for. I min grønne ungdom dominerte Timotei shampo i butikkhyller og reklamefilmer, men det var nok ikke mye gress i den. Syns timoteien er fin, jeg, der den strekker seg mot blå himmel og med dalen i bakgrunnen. 

Det lukter sommer!

Ved tjernet...

Hver dag hele sommeren går vi til tjernet, Tinka og jeg. Tinka svømmer og svømmer, og rensker opp i kvist og kvas. Og mens hun er travelt opptatt med sitt, tar jeg bilder av livet ved tjernet. Og her får du en gul nøkkerose i solnedgangen, helt uredigert. Ha en fin dag!

Plutselig tilbake...

Det har vært stille her en stund nå. Og mens fiolene har blomstret her på bloggen - og i hagen - så har vi vært en tur i Firenze, badet har blitt ferdig, studentene har kommet hjem for sommeren, andelslandbruket er godt i gang, den bustete hagen min vokser og trives som aldri før, Tinka har svømt og svømt, jeg har strikket - og livet har gått sin travle gang.

Hver av disse sakene burde teoritisk sett fått sitt eget innlegg her på bloggen, og det kan det ratt hende at de gjør - etter hvert. Men først må jeg sette meg ned og skrive dem. Imens blir det litt blomster her på bloggen - for blomster kan det aldri bli for mye av!

Rosen med de bittesmå, hvite blomstene overgår seg selv i år. Jeg husker ikke hva den heter. Under takskjegget har blåmeisen rede med unger, det er skrik og skrål, og mot himmelen strekker rosen seg med en million håpefulle knopper. Snart blir det et hav av knøttsmå, velduftene roser - og så blir det brått slutt. Resten av sommeren blir det som regel bare sorgen - med pigger og bladlus og mark og lange, strantne grener. Men akkurat NÅ er det lutter glede!

Viola...

Jeg skal ikke skryte på meg å ha noen mønsterhage, akkurat.

Men fiolene, de blomstrer. 

Du vet, sånne små stemorsblomster som man kjøper i potter om våren. 

Eller kanskje det heter fioler, ikke vet jeg. Hver vår kjøper jeg noen, og setter pottene i hagen.

Så frøer de seg, og dukker opp, overraskende, som andre- og tredjegenerasjonsfioler, 

både her og der. 

Bitte-bittesmå er de. Ulike, men likevel i slekt, som søsken.

Under den blå benken,

og innimellom skiferhellene. Løvetann og fioer, de trives her hos meg.

De bryr seg ikke om at våren er kald og våt, de blomstrer like lystig uansett. 

De er en hageeiers store trøst.

Ha en finfin dag!

Floraen i farger...

Det beste med hvitveisen er jo mengden - store, hvite tepper som dekker skogbunnen så lang øyet kan se. Det er så eventyrlig fint. Her danser nok alvene om natten.

Krisp, kjølig luft, blå himmel, duften av våt jord - og hvitveis så hvit at det er vanskelig å få tatt bilder av den. Åh, det er vår, det!

Hvite skydotter på himmelen, våryr hund i bånd, hvitveis som strekker seg mot sola. Ta det inn med alle sanser og spar det til en mørk vinterdag!

Det er så vakkert at man nesten må gråte, men bare nesten. Blenda kan bare gå hjem og legge seg, for hvitere enn dette blir det ikke.
Disse bildene er tatt i Østmarka sist helg, på vei til Mariholtet. Det vokser ikke så tett med hvitveis her jeg bor.

Da jeg gikk i 4.-5. klasse, hadde vi herbarium på skolen, hvilket innebar at vi skulle samle inn 25 planter i mappa vår. Jeg ruslet ofte bort i skogkanten og lette etter planter den våren. Jeg bodde på andre siden av dalen da, der jordsmonnet er annerledes enn her, med langt flere arter. Her vi bor nå, er det mest lyng. Nesten hver dag fant jeg nye skatter, og allerede lenge før sommerferien hadde jeg de 25 plantene klare. Siden bare fortsatte jeg, og sånn lærte jeg mye om markblomstene våre.

Hver vår er det hyggelige gjensyn med gamle kjenninger. Jeg presser ikke blomster mer nå, jeg ligger mest i grøfta - med jord på knærne og rusk i håret - og knipser bilder av hjertens lyst. Jeg har fått noen rare blikk i ny og ne - men det hender jeg møter andre tullinger entusiaster med kamera i hånd, da smiler vi og nikker velvillig til hverandre, det er godt å være flere.

Her er en annen kjær venn, og denne er jeg veldig glad i. Det er ikke så mange som kjenner til den - den er atskillig mer beskjeden enn hvitveisen. Hestehov, blåveis og hvitveis får vi inn med morsmelken, men denne visste jeg ikke om før i 10-årsalderen, da jeg var på plantejakt til herbariet. Dette er maigull. Perfekt navn - den står jo der og lyser som gull i grøftekanten, yndig og tøff på samme tid.

Maigull vokser i små klynger i grøftekanten langs veien, så liten og fin at det er fort gjort å gå forbi uten å legge merke til den. Men jeg vet jo at den er der, jeg må alltid ned og hilse på.

Det er mye liv i grøfta. Mens maigull liker seg best oppe på det tørre, trives bekkeblom nederst, med beina i vann. Det er litt tidlig for bekkeblommen enda, men når den springer ut for fullt, er den så gullende gul og fin at man nesten må ta solbrillene på.

Vel hjemme igjen oppdaget jeg noe lilla oppe i skråningen da Tinka og jeg var ute og luftet oss. Blåveis - her?? Nei -

- ved nærmere ettersyn så jeg at det var fioler. Mange lubne, fine tuer med fioler - sånn litt unnskyld-at-jeg-er-til-beskjedne, med bøyd nakke og senket blikk og vakkert lysfiolette. Det er muligens engfiol, dette, eller skogfiol, det er ikke så lett å se forskjell. Men fint er det!

Ja, blomstene er kilde til uendelig mye glede, spesielt nå om våren. Og den som er glad i blomster, og glad i å ta bilder, har det aldri kjedelig på tur. God søndag!

Gjensyn...

Som tidligere nevnt - det vokser ikke mye blåveis her jeg bor. 

Det er bare i naboens bed det blomstrer blåveisblått. Men -

- vi har alle våre jordbærsteder blåveissteder. Og jeg har mitt. 

I en liten dump i skogen her jeg bor, under noen graner, kommer det hvert år en bitteliten blåveistue. 

Tre unnselige små blomster pleier det å være. 

De var der i år også. Det er alltid hyggelig å se igjen gamle kjente.

Herbarium...

Herbarium: Samling av planter som er presset og tørket og forsynt med etiketter med norsk og latinsk navn, finnested, dato, opplysninger om voksested og ev andre opplysninger. Plantene ordnes alfabetisk eller etter bestemte botaniske system. Store og viktige herbarier finnes i botaniske museer i de fleste land, dessuten finnes utallige private herbarier. I Norge er det større herbarier i museene ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø.


Alle som har gått på skolen, har vel vært borti herbarier. For mange var det en pest og en plage, men jeg hadde stor glede av det.

Det er like fascinerende hver gang, å se hvordan blomstene dukker opp i samme rekkefølge, år etter år. I naturen er det ordning & reda. Her kommer noen bilder fra mitt eget, høyst private blogg-herbarium.

Først kommer hestehoven, Tussilago farfara. Den hører til kurvplantefamilien. Stusselig navn på en sånn liten gledesspreder, syns nå jeg. Først senere på våren vokser bladene frem, og forfedrene våre syntes de lignet på hestehover, derav navnet. Hestehoven trives best i leirjord, og kalles også leirfivel, står det i bøkene, men jeg har aldri hørt folk si annet enn hestehov.

Planten har blitt brukt mot hoste - Tussilago betyr hostefordriver. Den ble enten røkt eller trukket som te. Planten inneholder slim, bitterstoffer og garvestoffer, men hold deg unna om du skulle få ei hostekule - den inneholder nemlig også kreftfremkallende stoffer og brukes ikke lenger som medisinplante.

Nannestad kommune har hestehov i kommunevåpenet sitt. Det er jeg litt misunnelig på - min kommune har bare en strek. Eller to, faktisk. Til gjengjeld brukte de flere tiår på å bli enige om åssen det skulle se ut. Men det har jo ingenting med herbarium å gjøre.

Bildet er tatt i en grøftekant i nabolaget - du kan skimte tjernet "vårt" i bakgrunnen.

Så kommer blåveisen, Hepatica nobilis, og er så vakkert blå at det nesten gjør vondt. Den hører til soleiefamilien. I min grønne ungdom het den Anemone hepatica - forandring fryder. Bladene er vintergrønne, faktisk, og "leverformede", står det i bøkene. Når blomstene visner, bøyer de seg ned på bakken, og frøene, eller nøttene, blir spredd av maur. Blåveis er fylkesblomsten til Akershus fylke.

Slektsnavnet Hepatica kommer fra latinske hepar = lever. Bladene har blitt brukt mot leversykdommer, mot bronkitt og som urindrivende middel.

I gamle dager trodde man at det å spise den første blåveisblomsten man fant om våren beskyttet mot huggormbitt og diverse sykdommer utover sommeren. Det er mye huggorm her jeg bor, men lite blåveis. Jeg vet bare om et eneste sted der noen få planter kommer igjen år etter år - men jeg sier ikke hvor! (Blåveis er forøvrig svakt giftig, så det anbefales ikke akkurat å spise den nutildags).

Blomstene på bildet vokste i naboens blomsterbed, der lyste det så blått at jeg måtte ta et bilde, men nå er det slutt på moroa for i år. Det var fint så lenge det varte!

Så kommer hvitveisen, Anemone nemorosa, det er min favoritt. Hvitveis hører også til soleiefamilien. De første blomstene om våren er ganske stutte - nesten uten stilk. Jeg måtte legge meg flat for å få tatt dette bildet borti svingen her.

En solskinnsdag tok jeg bilder i barndommens hage - der var blomstene høye, slanke og mange. I den varme våren er det hvitveis overalt.

Jeg leste nylig at hvitveis er giftig, og at plantesaften kan gi blemmer og sår. Det var nytt for meg. Men jeg pleier som oftest ikke å plukke blomster - jeg gleder meg over dem der de står. Disse står også i barndommens hage.

Det kan virke som om nesten alle planter ble brukt mot et eller annet i gamle dager. Hvitveisen , for eksempel, ble brukt ved byller, verkesår, revmatiske plager, leddsmerter, tannverk, frostknuter, vorter, fregner, solbrenthet og vanskelig helende sår. Og akkurat som blåveis, ble den spist som vern mot huggormbitt. Nutildags er den kun til fryd og lutter glede.

 Og så kommer alle de andre blomstene, sånn litt hulter til bulter.

Her om dagen kom jeg i snakk med en guttunge som var på vei hjem fra skolen. Mens Tinka snuste fra seg i grøftekanten, ble vi stående og prate om løvetanna, som vokste tvers gjennom asfalten. Vi har akkurat fått asfalt på gangveien vår, det er vi veldig fornøyd med, og nå drev løvetanna og sprengte seg gjennom hele herligheten. Han forklarte meg hvordan det kunne gå til, han hadde nylig sett det på Newton. - Men du, sa han før han gikk, hva drev du med egentlig, inni buskene?

Ja, hva tror du Annepålandet driver med inni buskene nå om våren? Krabber rundt og tar bilder av blomster, naturligvis, med kamera i den ene hånda, en svart bæsjepose i den andre og en våryr snusehund i den tredje, solbrillene på snei og møkk på knærne. Med fare for å bli sett på som en lokal bygdetulling. Våren er vidunderlig, det er bare å nyte!

Rødt, blått, gult og grønt...

Det er så mange flotte farger her i verden - men det enkle er ofte det beste, og det er veldig greit med rødt, blått, gult og grønt.

Røde tulipaner, for eksempel - nesten transparente, med solskinn tvers igjennom på en vakker vårdag.
Disse fikk jeg da vi hadde middagsgjester her om dagen. Det er så fint med tulipaner på en solskinnsdag!

Knallblå himmel på en helt vanlig tirsdag. Det er så deilig med fint vær igjen, etter en lang vinter med mørke, snø og regn. Da kan man finne på å ta bilde av plettfri himmel i ren skjær våryrhet!

Gullgul hestehov i grøftekanten. Mer vårlig enn dette blir det ikke! Beveger man seg ned i grøfta, er det mye fint å se - blant kvist og kvas og snøen fra i fjor.

Og sist, men ikke minst - det går fremover med Den Grønne. Jeg nøyer meg med et litt mindre bilde her - for ikke å eksponere Annepålandets do og dobbelthaker altfor meget. Merkelig at det skal være så kinkig å ta bilder av seg selv???  Men genseren passer! Det er jeg utrolig godt fornøyd med. For etter å ha strikket prøvelapp og målt både strikkefasthet og meg selv og alt burde gått på skinner - så passet ikke genseren i det hele tatt. Så da kastet jeg prøvelappen og målte ikke noe som helst, byttet pinnetykkelse og genserstørrelse og satte i gang på nytt på mitt sedvanlige tut- og kjør-vis. Og vips - så passer genseren så fint som bare det. Forstå det den som kan. Det er ganske merkelig.

Ønsker alle en riktig fin og flott torsdag!

Viola...

Denne lille tassen fant jeg i en trapp i barndommens hage her forleden. Litt småfrossen, men like blid. 

Ingen hadde fortalt den at det var blitt november.

Ønsker deg en riktig fin, ny uke!

Det er ikke helt slutt enda...

Hagen min gjør akkurat som den vil - det er en hage av den egenrådige sorten.

Det er omtrent som å ha med småbarn bort. Først er de sjenerte og vil ikke leke sammen - bare klenge på mamma. Men når man skal gå hjem - ja da er de varme i trøya og leker som bare det. Da vil de slett ikke hjem, hyl og skrik - merkelig det der.

Omtrent sånn er det med pelargoniene mine også. Først ingen blomstring i det hele tatt. Så - forsiktig og litt sjenert blomstring litt utpå sommeren. Og i oktober, etter de første frostnettene - ja da gjør de sånn som jeg ville at de skulle gjort for lenge siden - da står de så vakkert i knopp, med det fineste grønne bladverk. Merkelig det der. Akkurat nå som jeg skulle til å røske dem opp, vaske pottene og rydde opp før vinteren.

Så får de stå litt til. For det er ikke helt slutt enda...

Ha en riktig god søndag!

Norge, ditt nærmeste ferieland...

Å ligge i en blomstereng, med storkenebb og tyrihjelm og smørblomst, - - -

- - - med smaragdgrønne Gjende ved føttene - - -

- - - og Besseggen kneisende i bakgrunnen, - - -

- - - med Gemalen og Tinka til høyre og kaffekopp til venstre, - - -

- - - det er hva jeg kaller en smak av honning.

Og over det hele - blå, blå himmel.

Soundtrack: Den aller mest sommerlige sommerlåten - Smak av honning

I min grønne ungdom hadde norsk reiseliv et felles reklamefremstøt for "Norge, ditt nærmeste ferieland". Det må ha vært et bra sommerkampanje, siden jeg husker slagordet den dag i dag, mer enn 35 år senere. Og det finnes jo ikke bedre land å feriere i - når sola skinner!

Vi tok oss en tur til fjells i ferien, midt i juli. Vi bodde på Beitostølen og tok avstikkere i omegnen. En dag tok vi turen til Gjende.

Første gang jeg gikk Besseggen, var det så vindstille at man kunne tent en fyrstikk der oppe på eggen, om man hadde hatt en. Det hadde man riktignok ikke, men sola skinte, det var shorts og singlet og Annepålandet var 17 år. Siden har vi gått der med ungene for ca ti år siden - fint vær da også og flott familietur. I år bestemte vi oss for å gå turen langs vannet i stedet. Vi hadde Tinka med, og turen over eggen er ikke noe for en liten hund med dårlig bein.

Sol nå også, men bare tolv grader og voldsom vind. Det var store bølger på Gjende - ja selv myrene hadde skumtopper på, og på Valdresflya så vi en campingvogn som hadde blåst av veien. Ugrei måte å ende ferien på, huff.

Men turen langs Gjende var fantastisk fin. Utrolig frodig og grønt, og masse blomster. Blomstene har mer intense farger på fjellet - det kommer kanskje av jordsmonn og korte somre, det gjelder vel å trø til mens sjansen er der? Store tepper med lilla storkenebb, svære tuer med knallgul tiriltunge, smørblomster, humleblom, tyrihjelm, marikåpe, tveskjeggveronika, skogstjerner, harelabb, forglemmegei og mange flere. Og tettegras - som er kjøttetende! (bildet over). Er du glad i blomster - som meg - kan denne turen anbefales på det varmeste.

Vi rundet det hele av med en kaffekopp ved kiosken ved Gjendesheim, mens vi studerte folkelivet og utsikten. Forfriskende - det var det det var!

Så vakkert at det nesten gjør vondt, dette landet vårt. Det er fine bilder å ta med seg i minnet når nettene blir lange og kulda setter inn. Ha en finfin dag!