Studentene...

Snart er det jul. Da kommer studentene hjem.
Det tar tid å venne seg til, men etter hvert siger det inn, dette at barna vokser opp og forlater redet.
Trist er det nok, men det blir etter hvert en vane.

Enn så lenge kommer de hjem til jul, det er godt.
De kommer med fly fra Trondheim og Firenze, med sitt pikk og pakk, og fyller opp vårt lille hus.
Gangen blir full av sko, det blir kø på badet, det blir trangt, men trivelig.

Sist de var hjemme samtidig, var i sommerferien. De var opptatt på hver sin kant, så det var fullt hus i bare noen dager. Da hadde Sønnen skulpturverksted i kjelleren, mens Dattera satt modell.

Den er ikke akkurat noe studio, kjellerboden vår, men Dattera ble stablet opp på et stativ av gamle krakker mens Sønnen modellerte på smørebordet. Funket fint, det, selv om arbeidshøyden kanskje var litt feil og Dattera sovnet og datt av krakken.

Og her er det Dattera som har portrettert sin broder i dyp konsentrasjon.

Deretter portretterte Sønnen seg selv. Så nå har vi begge ungene stående til tørk i kjelleren, drapert i plastposer. Gemalen er nede og gir dem en dusj med vann i ny og ne, så de ikke skal tørke for fort og sprekke, der de står. Siden skal de støpes i gips.

Hvor Sønnen har arvet talentet fra, er det ingen som forstår. Kanskje har det ligget latent i bondeslekta i alle år, uten at noen har merket noen ting? Det forblir et av livets uløste mysterier.

Jeg har blogget om skulpturene hans før. Etter det har han studert halvannet år i Firenze og hatt en rivende utvikling. Han har egen blogg med galleri, og skolen han går på har en fin Facebookside.

Og snart er det jul. Da kommer studentene hjem.

Ønsker deg en fin helg!

Ut og inn og ut, Sesong 7...

På en lampekuppel på en koievegg på Porkala udd ved Finska viken, der vi ferierte noen dager i sommer, hadde en svale slått seg ned med familien sin, sånn:

De griste fælt, svalene, og både lampa og trappa under fikk nok en grundig vask så snart de små forlot redet.  Naturen er ikke alltid så vakker, men ser man bort fra all skiten, var det ganske bedårene.

Mens vi var der, var det full fres. Ungene dormet litt om formiddagen, men om ettermiddagen hang de over redekanten og skrek etter mat, og svalemor jobbet som en helt for å mette skrikerungene, sånn:

Bildekvaliteten er litt så som så, tatt i halvskumringen med håndholdt lite kompaktkamera med zoom, men du ser hva som foregår. Dette er i bunn og grunn hva livet dreier seg om her på kloden: Klekke ut nye unger, fostre dem opp og geleide dem trygt ut av redet når jobben er gjort.

For en mamma er det ganske trist når ungene forlater redet. Samtidig er det jo nettopp sånn det skal være - stable dem på beina, lære dem å fly, og sende dem ut i verden.

Det har vi god trening i her i huset. Her har vi to eventyrlystne fuglunger som flyr ut og inn og ut igjen, slik jeg skrev om her. Siden den gang har Ut-og-inn-og-ut-igjen fortsatt i beste velgående. Dattera kom helskinnet hjem fra Argentina den gangen i 2012, og flyttet videre til Trondheim. Sønnen flyttet til Wales et semester, og kom hjem igjen.

Og nå - nå går vi inn i Sesong 7 av føljetongen. Det er syv år siden Dattera flyttet ut for første gang. I går dro hun til Chicago på ett års utveksling gjennom NTNU. Og i september flytter Sønnen til Firenze for å studere kunst der. Det blir et spennende år.

Høsten er en fin tid - om enn litt trist for en mamma. Men sannelig er de heldige, de unge i dag - de får sett seg om i verden! Det er selvfølgelig flott.

Men det blir litt stille...

Ha en fin dag!

Sommerbarn...

Her i huset har vi bare sommerbarn. Til og med bikkja er født i sommerhalvåret. Folk spør ofte om det er avtalt spill at vi har to barn som er født på den første, begge to - Dattera 1. juli og Sønnen 1. august. Men nei, det er ikke det.

Det foregikk helt naturlig. Helt tilfeldig ble begge to født midt på sommeren, begge på den første, begge på en onsdag. Ganske snurrig, men helt naturlig. Og lett å huske.

Bildet er fra arkivet, fra den gang vi tok papirbilder, langt tilbake i forrige årtusen. Den gang de var åtte og seks og somrene varte evig og solen skinte uavbrutt. Det er gode minner å ta med seg på veien, nå som ferien er slutt.

Ha en fin dag!

Som en vulkan omtrent...

Rett som det er, får jeg kommentarer her på bloggen om at jeg er så tålmodig.
På strikkefronten ja - i hvert fall noen ganger, men forøvrig er det litt delte meninger om den saken.

Tålmodighet kan tolkes på flere måter. Tålmodig som i utholdende - utholdenhet til å strikke en lue om igjen fire ganger for eksempel, det har jeg innimellom mye av. Tålmodig som i rolig temperament - vel, det kan diskuteres. Det fikk meg til å tenke på en bitteliten historie fra den gang Sønnen bodde hjemme. Han er en hyggelig fyr som sjelden bruker store ord, og temperamentet mitt beskrev han omtrent som følger:

"Temperamentet ditt er omtrent som en vulkan det mamma -
det er rolig i noen millioner år. SÅ kommer det et utbrudd."

           Noen som kjenner seg igjen, kanskje?
           Ha en strålende dag - forhåpentligvis uten de helt store utbrudd!

I en seng på hospitalet...

Jeg er i Trondheim, ja, det var riktig gjettet.
Og tusen takk for koselige invitasjoner til strikkekafé, strikkedate, tur uten strikkepinner og kaffe på Bakklandet - det har jeg veldig lyst til!

Men det får bli neste gang. Til våren, kanskje. Denne gangen ble det en hastig og hektisk tur for å besøke Dattera, studenten, som punkterte lungen og startet semesteret i en seng på hospitalet i stedet for på skolebenken. Sånn kan det gå, og sånn gikk det denne gangen.

I en seng på hospitalet lå Dattera med utallige slanger inn og ut av skrotten og strikket - 

med garn og pinner som en omtenksom venninne hadde med. Det skal bli en varm og god lue.
Det er kjekt med fine venner!

Skal man først bli syk, og er student, er Trondheim et godt valg. Sykehuset ligger strategisk plassert ganske midt i byen, rett nedenfor Gløshaugen. Her vrimler det av studenter, og sjansen er stor for at mange av dem er dine venner - som kan komme innom på besøk og lyse opp i sykehustilværelsen. Og det er jo koselig - for i følge Dattera er det å ligge nyoperert på St. Olav mer dødskjedelig enn livsfarlig.

St. Olav er et flott sykehus - nytt og fint. Dattera lå på enerom, med TV og bad, og ble vartet opp på alle bauger og kanter, topp service. Sist hun lå på sykehus og ble blindtarmoperert på Ahus, var det fire spyende barn på samme rom, med foreldrene på madrasser på gulvet mellom sengene - ikke noe bad, ingen TV, og ikke så vi noe særlig til de ansatte heller, mens vi var der. Etter operasjonen ble hun forresten borte også, de hadde glemt å skrive henne ut fra oppvåkningen - men heldigvis fant de henne igjen etter en stund, i en seng på et rom. Moderen ble litt engstelig et øyeblikk da, kan jeg huske. Men det er lenge siden, det er sikkert bedre nå.

Det er lange korridorer og mange trappetrinn på et sykehus. De er noen sprekinger, de som jobber her!

Men nå er lungen lappet sammen, Dattera er hjemme i studentkollektivet igjen og snart tilbake på skolebenken. Og snart drar Annepålandet hjem.

Og mens jeg er her, og ikke får lest blogger eller fulgt med på noen ting, får bloggen min antakelig besøk nr 400 000. Bevaremegvæl, sier nå jeg. Det må jeg komme nærmere tilbake når jeg er tilbake i hverdagen.

Og forresten - Olav Tryggvasons skjerf kan du lese mer om her. Et flott tiltak av Kirkens Bymisjon.

Nå skal jeg være hjemmesykepleier - ønsker deg en finfin dag!

En liten høstferie med kunst og kultur...

Riktig gjetta, vi har vært i Wales. Hele Annepålandet-familien på ferie i the UK - først noen dager i London, så noen dager i Wales.

London er en stor by, med massevis å by på. Det kryr av norske turister der. Men hva gjorde vi i Wales? I badebyen Swansea - på denne tiden av året?

Jo, det har seg sånn at Annepålandetbarna er store nå. Mens jeg har skrevet denne bloggen, har de kommet seg gjennom videregående, russetid, litt reising rundt i verden, og nå er de studenter begge to. Dattera skal bli siv.ing. på NTNU i Trondheim, Sønnen studerer kunst og design på Høyskolen i Oslo. Dette semesteret er han på utveksling i Wales - på Metropolitan University of Swansea, hvor har tar Fine Art: 3d Sculpture. Og da passet vi jo på å ta turen for å besøke ham!

Først var vi i London - og når man har en kunststuderende sønn, går man selvfølgelig på museer. Her er E på vei til Tate Modern over Millennium Bridge. Det var ganske så kaldt, det er derfor han har hetta utenpå capsen. Mens vi gikk der, fortalte han meg om hvordan broen hadde svaiet så mye da den åpnet at den måtte stenges (det kan du lese om på linken over her, det er ganske skummelt). Men nå holdt broen seg i ro, heldigvis.

Tate Modern er Storbritanias nasjonale museum for moderne kunst. Det ligger i en gammel kraftstasjon ved Themsen og er kjempedigert. Der kan man "enjoy great art for free", som det står på skiltet.

Jeg har vært i London mange ganger før, men aldri i Wales. Det var spennende. Ikke minst var det spennende å se hvordan Sønnen hadde det her. I Swansea er det to universiteter, og mange studenter. Bildet over er fra den litt slitne studenthybelen - men dørskiltet var fint!

Sønnen jobber med skulptur. Her er en av dem - en WIP (work in progress) på studenthybelen. Å lage en skulptur er ikke bare-bare, det er reneste vitenskapen. Det ligger mye arbeid bak, og mye øvelse. Det ikke bare å ta en klump med leire og vips! så har du laget en figur - det er anatomi, positur, lys og skygge, struktur, tekstur, balanse, uttrykk, materialvalg etc etc. Det er et hav av forskjell mellom en rett-opp-og-ned utstillingsdokke og en uttrykksfull skulptur, som Rodins Tenkeren, for eksempel, eller Michelangelos Pieta, som vi så i Peterskirken for et par år siden. Jeg er svak for Pieta, den er så utrolig gripende. Det tar tid å bli en god skulptør, og det er spennende å få følge med på fremgangen på så nært hold.

På skolen hadde studentene et stort atelier med hver sin arbeidsplass. Det var grafisk verksted og keramikkverksted og litt av hvert annet. Sønnen arbeider i liten målestokk, og her er et par av tingene han jobber med nå.

Det var sent på kveld da vi var på atelieret, og fotolyset var ikke det beste, men det var spennende å se hva som foregikk der. Kanskje fremtidens svar på Munch eller Vigeland arbeider der akkurat nå, hvem vet?

Vi var turister i Wales også, mer om det etter hvert.
Og til damene på strikkekaféen: Votteoppskriften dere ville ha, kommer på bloggen her ganske snart. Så følg med!

God søndag til hver især!

Jeg har da strikket en lue...

Luer er in som aldri før - se bare:

Bildet har jeg tjuvlånt fra The Sartorialist.
NB: Det er LUA som er tema her - la deg ikke blende av alt det andre stashet.

Fra Ladybirds blogg (og hvor hun har funnet det vet jeg sannelig ikke).

Det er litt slapp stemning her for tiden. Men jeg har da strikket en lue - blant annet inspirert av bildene over:

Enkelt & greit: La opp 112 masker på pinner 4,5 og strikket 1 rett, 1 vrang til passelig lengde, deretter felte jeg av. Garnet er nytt - fra Dalegarn - og heter Cotinga. 70 prosent merino, 30 prosent alpakka, deilig og mykt og godt å strikke av. Dale kjører jo stort sett fuglenavn på garnene sine (skjønt - hvem har vel hørt om en fugl som heter Freestyle?), så jeg lurte litt på denne cotinga-en. Det er altså en søramerikansk fugl, viste det seg. Man lærer stadig noe nytt.

Det er ikke ofte dere ser denne frøkna her på bloggen mer. Tidligere var hun jo fotomodell både titt og ofte. Men nå har hun flyttet - igjen. Barn - eller unge voksne er vel mer korrekt å si - i denne alderen flytter ut og inn og ut og inn, som jeg skrev om her. Det er jo litt trist, men fint likevel. Litt av vitsen med hele barndommen og oppdragelsen og foreldrejobben er jo å skape voksne og selvstendige mennesker, tross alt. Nå er oppdraget utført, den fine tiden med barn i huset er bare et minne, like greit å venne seg til det. 

Så nå er hun siv.ing.-student i Trondheim, og var bare innom på snarvisitt i helgen.

Men egentlig er lua til sønnen, og han vil nok heller bruke den sånn. Sønnen er også student, han studerer kunst og bor i Oslo, men dette semesteret er han på utveksling i Swansea i Wales. 

Trondheim og Wales, det er langt unna. Her hjemme lurer bikkja å hvor det ble av flokken hennes, det er jo bare de gamle igjen? Hvor ble det av de unge, livlige?

Jaja, menneskene skjønner jeg meg ikke på, tenker hun kanskje, og krøller seg sammen på teppet sitt og slumrer seg gjennom høstmørket...

... mens jeg drikker roibush av min nye kopp med flettestrikk på og regnet pøser ned.

Og sånn går no dagan. Litt slapt og melankolsk. Men jeg har da strikket en lue, tross alt.

Ha en fin onsdag!

22 somre...

Her har vi to stykker som er glade i å kjøre båt - Sønnen og bikkja. Her er vi på ferie på familiehytta i Vestfold i juni, sola skinte og vi hadde nettopp vært på en finfin båtur på bøljan blå. Begge to har bursdag i august, både Sønnen og bikkja.

I dag blir Sønnen 22 år. Jeg syns nesten det var i går han ble født, kl. 15:34 onsdag 1. august 1990 - det har gått så fort. Gratulerer med dagen - hurra!

20 somre...

Dette er den vesle jenta mi, fire år, i barndommens ferieparadis. I dag blir hun 20 år.

Det gikk veldig fort - hvor ble årene av?

Gratulerer med dagen!

Fiin frokost...

Som oftest spiser jeg frokost alene - müssli med yoghurt, pluss det kjøleskapet måtte ha å by på av frukt eller bær.

Men noen ganger lager Dattera og jeg Fiin Frokost. Pannekaker med grovt mel og mye snadder i, fruktsalat, grønn te, nypresset juice og avisen. Det er ikke så ofte vi har tid til det. Det er det som er så fint med Fiin Frokost. Dattera bor hjemme denne sommeren. Men til høsten flytter hun igjen og blir student. Så det gjelder å benytte anledningen mens den er der.

Ha en riktig fin fredag!

Nå henger vi på Nasjonalmuseet...

Nasjonalmuseet samler, tar vare på, stiller ut og formidler landets mest omfattende samlinger av kunst, arkitektur og design. Museet er fordelt på fire steder i Oslo.

Kunstindustrimuseet - som er min favoritt, ligger i St. Olavs gate, og viser blant annet tekstil, design og kunsthåndverk. Nasjonalmuseet for arkitektur ligger på Bankplassen. Nasjonalgalleriet ligger i Universitetsgata, rett ved Karl Johans gate, og viser de gamle mestere. Museet for samtidskunst ligger på Bankplassen, i Norges Banks gamle bygg, her vises de nye mestere. Deriblant Sønnen og jeg. Jada.

Sønnen, kunststudenten, inviterte med seg mor på Samtidskunstmuseet her forleden, på utstillingen Prisme - tegning fra 1990 til 2012. Klikk deg inn på linken og les mer om du er interessert i tegning, det er ganske spennende. Det var en stor utstilling - med veldig mange verker og mange kunstnere representert. Her var det mye rart å se på - og noe fint. Samtidskunst i et nøtteskall.

Den engelske kunstneren Richard Long hadde flere arbeider på utstillingen. De var malt rett på veggen med leire fra Avon-elven. Leiren hadde sprutet litt utover veggene og taket i farten, sånn:

Ganske stilig, og litt rart. Vi gikk ganske grundig til verks og fikk med oss det meste, men jeg glemte visst å ta flere bilder av kunsten. Sånn kan det gå i farten. På nettsiden står det at dette er en utstilling for alle, og er du i nærheten - og liker tegning, kan jeg absolutt anbefale et besøk. For å berike publikums opplevelse av utstillingen, inviteres de besøkende til å tegne selv.

Her er tegnerommet. Etterpå kunne man henge opp bildet sitt på veggen. Som du ser, var det ganske fullt allerede. Vi lot ikke sjansen gå fra oss, og slang oss ned og tegnet - jeg tegnet Sønnen som tegner:

- og han tegnet en mann med rødvinsnese:

Det var som sagt litt fullt på veggene allerede, men vi fikk skviset oss inn i et hjørne:

Og nå henger vi faktisk på Nasjonalmuseet!

Og mens vi snakker om utstillinger - og siden dette egentlig er en strikkeblogg - og siden Arne & Carlos er alle strikkedamers store helter & sjarmtroll:
Det blir Arne & Carlos-utstilling på DogA (Norsk Design- og Arktektursenter) i Hausmannsgate 16 til sommeren - 31. mai til 26. august. Utstillingen er et samarbeid med Nasjonalmuset. Dette tror jeg kan bli spennende. Utstillingen retter blant annet blikket mot designprosessen og inspirasjonskilder. Og også her vil det bli en aktivitetsstasjon - der man blant annet kan leke med dukker strikket av Arne og Carlos. Haha, dette må vi jo se! Gutta har fått i oppdrag å strikke deler av kongefamilien, de vil også bli stilt ut på utstillingen.

God helg, folkens, og riktig god påske til hver især!

Tango i Argentina...

Selv om Dattera befinner seg på den andre siden av jordkloden...

... er hun aldri mer enn et tastetrykk unna. Skype er en kjekk oppfinnelse. Hver søndag kveld kommer hun inn i stua her hjemme og underholder oss med scener fra den store verden.

Det var annerledes da jeg var ung, akk ja sann. Seksten år gammel dro jeg til USA som utvekslingsstudent. Jeg gikk på high school og bodde et år hos en familie i Florida. Dessverre har jeg ingen digitale bilder fra dengang, ellers skulle dere fått se en pur ung Annepålandet med mortarboard på - du vet, sånn hatt som Ferdinand i Donald Duck har, bare at min var blå, med gulldusk. Den gangen var verden stooor, nå er den liten. Vi visste ikke så mye om USA, og Florida hadde vi bare såvidt hørt om. "Appelsinjuice fra Florida" sto det på juicekartongene den gang - det er sikkert flere enn meg som husker det. Stort mer visste ikke jeg, da jeg satte meg på flyet og reiste hjemmefra for aller første gang. Jeg hadde ikke noe internett, bare Gyldendals familieleksikon. Vi skypet ikke - vi kommuniserte pr brev. Og et brev tok et par uker over dammen. En telefonsamtale hjem til Norge kostet dobbelt så mye som et par Levisbukser - så det ble bare en tre-fire telefonsamtaler hjem. På et år. Sånn var det da, midt på 70-tallet.

Nå, derimot, er Dattera aldri mer enn et tastetrykk unna. Likevel, mens vi snubler rundt på hålka, er det sol og sommer på den andre siden av jordkloden. Mens vi har frosset nesa blå, har hun ligget på stranden i Uruguay. Hun har spilt polo og danset tango i poloens og tangoens hjemland. Polo er stort i Argentina - de har de beste polospillerne i verden, og har en egen hesterase, Raza Polo Argentino, kun til dette bruk. På tangokurs danset blonde og stivbente skandinaver med de lokale - for mens vi er født med ski på beina, er de født med tango i blodet. Og hun har reist rundt og sett seg om. I Buenos Aires koster en bussreise 1,50 og toget 2 kroner, og siden det fort vekk er over 40 varmegrader, tok Dattera og en kompis en busstur ut til kysten en dag, det kostet 2,50 tur-retur. Det kaller jeg miljøvennlige kollektivpriser. Nå er visst sommeren litt på hell, og studiene har begynt.

Sist søndag var Sønnen hjemom på besøk - da var vi tre stykker som satt klistret til skjermen...

... mens Dattera fortalte om da de ble invitert i sosietetsbryllup med to hundre gjester i Buenos Aires. Det hadde aldri skjedd her i Norge.

Akk ja, den som var nitten år igjen, du. Her hjemme ligger fortsatt snøen, det er blåhålke og livsfarlig å bevege seg utendørs, og på toppen av det hele gikk støvsugeren i stykker. Hverdager, hverdager... Snart på tide med en liten ferie, kanskje?

Uansett - ha en en riktig god tirsdag, alle sammen!

Hurra for mor...

Hurra for alle mødre i dag! 

Morsdag feires visst på lit forskjellige datoer rundt omkring, 

men her i Norge er det andre søndag i februar som er dagen. 

Ha en riktig fin dag!

Ut og inn og ut...

Det er én ting man blir fort vant til når man har barn som nærmer seg voksne, og det er flytting. Unge mennesker i 20-årsalderen flytter ut og inn hele tida. Det er ganske trist når englebarna forlater redet, men det blir en slags vane.

Først flyttet Dattera ut for å gå tre år på skigymnas høyt oppe i de norske fjell. Hun var bare 16 år. Det var før denne bloggen oppstod, derfor har jeg ikke skrevet så mye om hvor trist det var. Men det var det. Trist altså. I hvert fall for mor, som savnet minstebarnet sitt. Man har ikke mye oversikt over ungdommen når de bor 32 mil hjemmefra. I verste slyngelalderen. Men det gikk greit.
Så flyttet Sønnen til Roma for å studere. Roma er veldig langt borte. Det var trist for mor, som savnet gromgutten sin. Og det ble veldig stille i huset. Men han var 19 år, og det var bare for et kort semester, så det gikk greit.
Da semesteret var slutt, flyttet Sønnen hjem. Så flyttet Tinka inn. Så var Dattera ferdig med skolen og flyttet hjem igjen hun også. Og så var det fullt hus og alt i orden.
Så ble Sønnen voksen og flyttet hjemmefra, som voksne sønner gjør. Men bare til Oslo, som er to mil unna, så det går greit.
Og nå flytter sannelig Dattera ut igjen, hun og. Til Argentina, som er 12500 mil hjemmefra. Men hun er 19 år, og det er bare for et kort semester, så det går greit. Hun drar i dag. Og jeg har lovet å ikke gråte på flyplassen.

Men Tinka blir hjemme hos mor. Det er enda godt. For det blir stille i huset.

When you wish upon a star...

Det sies at hvis du befinner deg i verdensrommet og skuer mot jorden nattestid, kan du se lyset fra storbyene.

Det får jeg nok aldri se. Men hvis jeg går utenfor min egen stue, kan jeg se lyset fra storbyen like ved, og på stjerneklare kvelder, som i går, kan jeg se stjernehimmelen over oss. Da jeg var barn, lærte mor og far meg om stjernebildene der oppe - om orions belte, karlsvogna, melkeveien og alle de andre. Jeg var nærsynt og så ikke så godt, så jeg drev det aldri lenger enn til disse tre - orions belte, karlsvogna og melkeveien.

Da vi hadde hytte på fjellet, pleide vi å gå ut på trappa nattestid og se på stjernehimmelen. Der var det ikke et gatelys i mils omkrets, og det var mørkt som i en kølkjeller. Jo mørkere det er, jo flere stjerner kan man se. Og det var så mange stjerner! Tett i tett, strødd over hele himmelen, mange flere enn hjemme. Men det var samme himmel.

Da Dattera var liten, lærte de om stjernehimmelen i barnehagen - om orions belte, karlsvogna og melkeveien. Da det gikk mot jul, lærte de om Betlehemsstjernen. En kald og klar kveld tett oppunder jul var vi ute og kjørte bil. Dattera satt i baksetet og filosoferte, som hun pleide. Plutselig fikk hun øye på stjernehimmelen der oppe i det høye, og utbrøt henrykt: - Å, mamma, jeg kan se Betlehemsbarnevogna!

Akk ja, det var i hvert fall samme himmel. Ønsker alle som er innom en strålende, stjerneklar adventstid!

(De tre øverste bildene har jeg tyvlånt fra nettet et sted, det nederste er fra Annepålandets egen stue, før lyspæra gikk).

Veldig fort...

   

I dag blir Sønnen 21 år. De årene har jammen gått fort! Hvor ble tiden av, egentlig?

Bildet er ca 20 år gammelt. Det er spennende å se igjen gamle bilder. Sønnen har fått sin aller første amerikanske fotball av noen venner som studerte i USA på den tiden. Siden begynte han å spille amerikansk fotball selv. Genseren er arvet fra en tremenning - som nettopp har blitt pappa. Det er rart, men enda rarere er det at fetteren min, som jeg vokste opp sammen med, dermed har blitt bestefar. Gardinene er fra Sandvika Veveri - alle hadde gardiner fra Sandvika Veveri på den tiden, tidlig nittitall, tykk bommullchintz med trykk i mettede jordfarger. Furustol fra Ikea, de kjøpte vi til vårt første felles bo, den gang det kun fantes ett Ikea-utsalg i Norge, på Slependen. De var typiske for Ikea på den tiden - de kom i biter, med mystisk monteringsanvisning, skruer og sekskantnøkkel. Men delene passet ikke sammen, og Gemalen holdt på i ukevis, spikket og strevde, før vi fikk stoler å sitte på. Siden havnet de på loppemarked, til inntekt for det lokale skolekorpset. Lurer på om noen sitter på dem nå?

Så mange historier i et gammelt bilde. Den lille gutten med de mørke øynene har vokst over en meter og har sine egne historier. De vokser opp, de søte små, det er livets gang - men hvem hadde trodd at det skulle gå så fort? Gratulerer til Sønnen og hipp hurra - i dag skal han feires og flagget til topps.

Ha en feiende fin mandag alle sammen!

Hva er det her for dag...?

Er det en vanlig dag..?

Nei, det er ingen vanlig dag

for det er Datteras fødselsdag - 

hurra, hurra hurra!!!

Her skulle det selvfølgelig ha vært med et flagg, et bordflagg for eksempel, for det tar vi alltid frem ved store anledninger her i huset - men det kom dessverre bikkja i skade for å spise opp på 17. mai. Jaja.

Uansett - i dag blir denne prinsessa 19 år!!! Gratulerer!
Bildet er fra ettårsdagen - tiden flyr!

Jeg skjønner nesten ikke hvor årene imellom har blitt av, det har gått så fort. Den lille sukkerklumpen på bildet har blitt stor og selvstendig og har allerede bodd hjemmefra i flere år for å gå på skigymnas.

Nå har hun akkurat avsluttet videregående i fin stil, og alpinkarrieren i litt mindre fin stil - den endte med knall og fall og røket korsbånd, og på 19-årsdagen sitter prinsessa nyoperert med benet på en stol og kan knapt nok røre seg. Med smertestillende innabords, isposer utapå - og altså uten flagg. Det fins festligere måter å feire 19-årsdagen sin på, ingen tvil om det.

Men når alt er som verst, kan det bare gå fremover! Snart er beinet godt som nytt, krykkene kastet og kanskje vi til og med får litt sommer og sol! Da er livet fullt av muligheter igjen for den som er 19 år ung og full av eventyrlyst.

Men først skal vi spise kaker og feire som best vi kan. Ha en fin fredag og en flott helg!

Største glede...

Barna er vår største glede, ingen tvil om det. Men mens det stod på - med nattevåk, kolikkbarn, bleieskift, bekkenløsning, barnesykdommer, trassalder, hyl og skrik, barnehageplasser som ikke fantes, for lite søvn, trassalder, lekselesing, for lite tid, stress, kjøring og henting, trassalder, ungdomskolen, puberteten, kjøring og henting, endeløse klesvasker, løsriving og trassalder igjen - da hendte det nok, i noen bittesmå svake øyeblikk i blant, at jeg ikke var helt overbevist om akkurat det. Men nå, i ettertid, er det ikke tvil i min sjel - barna er vår største glede, og årene med barn i huset var de beste!

Sønnen fikk sin første lønning i ny jobb og kjøpte blomster til mamma. De stod lenger enn tulipaner bruker å gjøre, og var i finere farger. Aller finest var det når vårsola skinte gjennom kronbladene på en vakker dag.

Barna er vår største glede, ingen tvil om det. Selv når de ikke er barn mer.

Ha en glad dag du også!

Til mor på morsdagen...

Vi som strikker selv, får sjelden hjemmelagde gaver. Og det er synd, for det jo VI som vet best å sette pris på det - vi som vet alt om alt arbeidet som ligger bak, om kjærlighet i hver maske etc etc!

Men DATTERA strikker gaver til meg! En LUE til morsdagen. Det er jenta si, det! Dattera følger familietradisjonen og leverer gavene sånn litt etterpå. Blir jo litt mer spennende på den måten - man vet aldri når det dukker opp en gave... :-)

Strikket i Hubro fra Dalegarn. Matchende dusk fra Strikkeriet på Frysja (Oslo). I lørdagens Finansavisen sto det to sider om luemoten  - "Damer i 40-årene foretrekker gjerne lue med pelsdusk," sto det blant annet å lese. Så sant så sant. Flott farge, perfekt passform, varm og god. Tusen takk!

Og god tirsdag!