Karneol

Fingerring fra Tysvær. Foto: Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger

I 2018 ble det gjort et usedvanlig funn med metalldetektor i Tysvær i Rogaland: En fingerring av gull med et innfattet «gemme» av karneol. Den røde karneolsteinen har inngravert et drikkehorn, en rhyton, hvis ende er utformet som forparten av en villgeit. Motivet er eldgammelt og har aner fra Midt-Østen, mens karneolgemmet – og gullringen – er romersk. Funnet føyer seg inn i en nokså eksklusiv gruppe av karneolprydete gjenstander som kom til våre trakter for 1500-2000 år siden.

«Gemme» eller intaglio er en smykkestein med motivet gravert inn i steinen, mens steiner med motiv i relieff kalles kamé. Dersom gullringen fra Tysvær er like gammel som gemmet, er den enestående i norsk sammenheng. Vi har flere funn av antikke gemmer, men disse er gjenbrukt som pynt på yngre gjenstander. Et eksempel er en middelaldersk fingerring fra Vigra ved Ålesund; den har en latinsk innskrift med bønnen Ave Maria, men er prydet med et tusen år eldre gemme som har den greske gudinnen Athena Nikephoros som motiv. Motivet er speilvendt, slik at dette gemmet opprinnelig har vært benyttet som signet. Om det først kom hit til landet med ringen eller langt tidligere, er uvisst.

I den rike Hoenskatten fra Øvre Eiker (ca. år 900) inngår også to hengesmykker med innsatte antikke gemmer av karneol med guden Hermes som motiv. Praksisen med gjenbruk av slike gemmer er godt kjent også utenfor landets grenser. Biskopsringer fra middelalderen har av og til antikke gjemmer innsatt, og det såkalte «Lotharkorset» i Aachen, et prosesjonskors fra rundt år 1000, har flere. Motivene på de antikke gjemmene har øyensynlig blitt omtolket i en kristen kontekst – Athena Nikephoros og Nike på ringen fra Sunnmøre er helst blitt omfattet som Maria og Jesusbarnet.

Karneol er en variant av kvartsmineralet kalsedon. Kalsedon er vanligvis grålig av farge, men det finnes flere typer med andre farger – karneol og sard (rødlige), krysopras (grønn) og blodstein eller heliotrop, som er grønn med røde flekker. Disse fargete variantene var svært populære som smykkesteiner i Romerriket, og karneol mest av alle. Romerne forestilte seg, i likhet med grekerne og egypterne før dem, at karneol hadde magiske egenskaper og kunne beskytte mot det onde øyet. Greske sjømenn bar amuletter av karneol i den tro at det beskyttet dem fra å drukne.

Karneol forekommer flere steder ved Middelhavet. Plinius den eldre (23-79 e.Kr.) forteller i sin Naturhistorie at sard først ble funnet ved Sardis (dagens Salihli i Tyrkia), men at den mest verdifulle steinen forekommer nær Babylon. Han legger til at mineralet vanskelig kan skaffes lenger fra Persia, men at det finnes i rikelige mengder i India. Plinius mente at navnet «sard» kom av Sardis, men det er antakelig et persisk ord. Navnet «kalsedon» sies å komme av at mineraler fra øst ble utskipet fra den greske byen Khalkedon (dagens Kadidöy i den asiatiske delen av Istanbul).

Det er sannsynlig at de romerske gemmene av karneol her hjemme også har sin opprinnelse i Iran, India eller Arabia.

Fra Snettisham i Norfolk (England) har vi et heldig funn som viser karneolgemmenes popularitet. Det dreier seg om et «skattefunn» gjemt i et leirkar og gravd ned i jorda, formodentlig av eieren. Funnet, som skriver seg fra midt på 100-tallet e.Kr. og tolkes som forrådet til en romersk gullsmed, består av fingerringer, mynter, bruddsølv, litt gull og hele 117 gemmer av karneol. Bare sju av gemmene er ferdig montert.

Nevnes skal også funnene fra det romerske badet i Carlisle, med 70 gemmer, de fleste av karneol. Selv om dem som besøkte badet var nakne, var det vanlig å beholde ringer og andre juveler på. I heten fra badehuset hendte det titt og ofte at limet som holdt gemmet på plass – vanligvis harpiks eller bitumen – smeltet, slik at gemmet gikk tapt. Så vanlig var det, at poeten Ovid (43 f.Kr.-17 e.Kr.) nevner det i et vers. Tilsvarende funn er kjent fra de varme kildene i Bath, samt fra de romerske fortene i York og Dover.

Det mektige Romerriket framstilte ulike typer intrikate smykker som ofte inkorporerte edel- og halvedelsteiner fra ulike deler av riket. Etablerte handelsruter og kontakter med forskjellige kulturer i Europa, Nord-Afrika og lenger øst gjorde det mulig å ta i bruk «fremmede» stilarter og steintyper og tilpasse dem egen smak og behag.

I de første par århundrene etter Kr.f. tilsa moten at romerske menn bar ringer på flere, av og til alle fingrene, og vanligvis foran knoken. Seinere ble det vanlig med én enkelt ring, ofte utstyrt med en innfattet stein av karneol. Kvinnene i Romerriket hadde større spillerom og kunne bære flere ringer. Romerne bar ringer av flere årsaker: Status, pynt, for å vise inngåtte forlovelser og ekteskap eller til bruk som signeter.

Ikke alle fingerringer med innlegg av karneol var gemmer. Fra norsk romertid har vi enkelte eksempler på ringer med innfattet karneol uten inngravering. Her skal nevnes gravfunn fra Rør i Rygge, Erga i Klepp og Myr i Verdal, som alle er «flerfagsringer» med en midtstilt, flatslipt karneol omgitt av mindre innlegg av blå glassfluss. Liknende ringer kjennes fra flere sørskandinaviske funn.

Vi vet lite om hvordan disse gjenstandene ble oppfattet her hjemme. De utgjør først og fremst en liten, men viktig del av den importen av romerske luksusprodukter som fant veien nordover den gangen. Men ikke så rent få skandinaver har utvilsomt oppholdt seg i Romerriket i kortere eller lengre tid, og de har trolig fått med seg hjem oppfatninger om hvordan og hvorfor gemmer og innlegg av karneol skulle brukes.

Etter romertiden forsvinner karneolen fra norske funn, men de dukker opp igjen i vikingtid, først og fremst i gravfunn fra 900-tallet, men noe tidligere i boplasslagene fra Kaupang i Vestfold. Da er det perler det dreier seg om, ikke gemmer eller fingerringer. Disse perlene er slipte og fasetterte, og har mye til felles med de samtidige perlene av bergkrystall. Det har vært mye diskutert hva som er opphavsstedet for disse perlene. Arkeologen Egil Mikkelsen tenker seg at de er kommet fra Gujarat i det nordvestlige India, og at de er formidlet til Nord-Europa via Volgabulgaria og Khazarriket.

Rostad-skipet: Myter og fakta

Fantes det er Rostadskip – det vil si, ble det faktisk funnet et vikingskip på Rostad i Rolvsøy (ØstfoldI på 1700-tallet? Har vi to skipsgraver ved Visterflo? Det har vært vanlig å regne med at, jo, vi har både det bevarte Haugen- eller Tuneskipet og det tapte Rostadskipet.

Men enkelte har også villet helle malurt i begeret. Da Båthaugen – gravhaugen som skjulte Haugenskipet – ble utgravd i 1867, bar den spor etter å ha vært åpnet én eller flere ganger tidligere. Jan Bill og undertegnede har derfor foreslått at det er en eldre utgravning i denne haugen som nevnes i 1823, da Lorentz Klüwer var på antikvarisk reise i Smålenene. Oluf Rygh, som gravde ut Båthaugen, hadde for øvrig vært inne på den samme tanken.

Jeg er ikke lenger så sikker på at denne oppfatningen er riktig. Umulig er det ikke, men det lille – for lite er det! – vi vet om det gamle funnet på Rostad peker ikke i den retningen.

Bill oppsummerer Klüwer dit hen at han beretter om at det 80-90 år før hans tid var blitt funnet et skip i en stor haug på Rostad på Rolvsøy. Bill legger til at Klüwer i 1823 «besiktiget fortidsminner på øya».

Hva er så Klüwers egne ord? Jo,

ved Gaarden Rostad paa Rolfsøen lige i Væst fra Opstad paa væstre side af Visterflod eller Glommen ligger en Skibshøi (betydelig) med en Grav omkring paa østen Kandt, hvori for 80-90 Aar siden blev opgravet et Fartøi hvor Fusk af Brædderne samt Dragspigerne endnu fandtes. Denne med flere Hauge ved bemeldte Gaard ere nu næsten jævnede.

Det er alt, og dette er den eneste kilden som forteller om funnet på Rostad. Uten å forsøke å koke suppe på en spiker, vil jeg se litt nærmere på hva vi faktisk kan – og ikke kan – lese ut av disse linjene.

Hva Klüwer så - og ikke så

For det første: Det er ingenting som tyder på at Klüwer selv har vært på Rolvsøy, langt mindre «besiktiget fortidsminner» der. Samtlige av hans andre opplysninger om fornminner i Østfold viser klart at han har beveget seg langs Kongeveien mellom Moss og Sarpsborg.

Ingen andre gårder eller funnsteder på Rolvsøy er nevnt, og ingen tegninger eller kartskisse foreligger – slik det jo gjør fra andre steder i området Klüwer var innom. Det er symptomatisk at han plasserer Rostad geografisk i forhold til Opstad i Tune, som han utvilsomt besøkte. Opplysningene hos Klüwer må derfor betraktes som annenhånds. Han har verken sett gravhaug eller båtrester.

For det andre: Klüwer betegner gravhaugen på Rostad som en «Skibshøi». I datidens terminologi betyr dette ikke annet enn at det dreide seg om en langhaug, og sier ingenting om hva haugen inneholdt. Opplysningen om at haugen hadde en fotgrøft «paa østen Kandt» peker også klart i retning av at det var tale om en langhaug.

For det tredje: Når det gjelder størrelsen på haugen, har vi ikke annet å bygge på enn Klüwers opplysning om at den var «betydelig». Det er jo et høyst relativt begrep, og behøver ikke å bety at langhaugen var veldig stor. Om en «Kæmpehaug» på Råde prestegård skrev han at den var «blandt de største jeg har seet»; diameteren på sistnevnte var ca. 33 meter og høyden ca. 6 meter. Men på samme reise merket Klüwer seg «en vældig Høi» på Sande prestegård i Vestfold; diameteren var omtrent 22 alen, dvs. kun 14 meter.

Skip eller båt?

I haugen hadde man altså noen generasjoner tidligere funnet «et Fartøi hvor Fusk af Brædderne samt Dragspigerne endnu fandtes». Fusk eller fjusk betyr

noget løst og let, skjælagtigt, laset, kjerneløst, usolid, eller upaalideligt… Saaledes om meget let Sne, Dun, tyndt Tøi, en opreven Høistak osv.

Det kan ikke bety annet enn at Klüwer, eller helst hans informant, bare har fortalt om sørgelige rester av treverk, i tillegg til «dragspigerne», som egentlig betyr lange spiker, men som vel skal forstås som båtsøm i denne sammenhengen. Klüwers sparsomme opplysninger godtgjør at det dreier seg om et fartøyfunn, men tillater oss ikke å konkludere med at det dermed var en skipsgrav, i motsetning til en mer ordinær båtgrav med et mindre fartøy, slik vi har flere av i samme distrikt.

At det ikke nevnes et eneste gjenstandsfunn utover båtrestene, kan helst tyde på at det er tale om en mindre båtgrav. Også båtgraver, i hvert fall de større av dem, kan være rikt utstyrt; vi skal ikke lenger enn til Valle i Rolvsøy før vi finner et prima eksempel på dét.

Ikke fra Båthaugen

Båthaugen lå på gården Haugen. Når det gjelder opplysningen om at funnet ble gjort på nabogården Rostad (og ikke på Haugen), tilsier kan hende det faktum at Klüwer selv ikke har vært på denne siden av Vesterflo, men fått opplysningen på Opstad eller et annet sted i Tune, at vi ikke bør ta stedfestingen som absolutt sikker.

Men det er særlig beskrivelsen Klüwer gir av selve gravhaugen, som gjør det lite sannsynlig at det dreier seg om Båthaugen. Ikke bare var det en langhaug med fotgrøft, men både denne og andre hauger på samme gård var i 1823 «nu næsten jævnede». Båthaugen var, om ikke rund, så i hvert fall rundaktig, og «jævnet» ble den først i 1867 og årene deretter.

Om vi leser Klüwer bokstavelig, kunne jo ellers bemerkningen om at Rostad og funnstedet ligger «lige i Væst fra Opstad», tyde på at det dreier seg om en lokalitet noe lenger nord enn Haugen. Og det hevdes faktisk at det på Nordre Rostad er tradisjon om båtfunnet.

«Rostadskipet» forblir et mysterium. Vi vet lite eller ingenting om fartøyet, og nesten like lite om gravhaugen som gjemte det. Det er ikke grunnlag hos Klüwer for å påstå at det dreide seg om en skipsgrav, og ikke en mer «ordinær» og mindre båtgrav. Men vi er på trygg grunn om vi i hvert fall stiller oss sunt skeptiske til tanken om at «Rostadskipet» bare skulle være en eldre manifestasjon av Haugenskipet…

De fleste som har diskutert «Rostadskipet», har ikke koblet det til Haugenskipet, men til et funn som ble gjort enda tidligere, i 1751. Jeg tror ikke denne koblingen heller står til troende, og vil komme nærmere tilbake til spørsmålet i en seinere artikkel.

Det norrøne Grønland

I 985 eller deromkring kom Eirik Raude til Grønland. Eirik var jærbu, men hadde emigrert til Island og var blitt landsforvist derfra. I årene som fulgte, ble det nye landet langt i vest befolket av folk fra de norrøne bosetningene på Sagaøya. Etter hvert vokste det fram livskraftige nybyggersamfunn sørvest på Grønland. En gang i seinmiddelalderen møtte disse samfunnene undergangen, uten at forskerne kan gi noe sikkert svar på hvorfor det gikk slik. Da Hans Egede, «Grønlands apostel», tidlig på 1700-tallet kom til øya, var det i hvert fall ikke annet enn arkeologiske spor tilbake etter de norrøne bosetterne. På det tidspunktet var det inuittiske fangstfolk som helt rådet grunnen på Grønland.

Bratttalid. Foto: PederM, Wikimedia Commons, CC BY-SA 2.5

Inuittene hadde vært lenge på øya, mye lenger enn nybyggerne fra Island og Norge. Men hva hadde skjedd med de norrøne bygdene, og hvordan var egentlig det norrøne samfunnet på Grønland? De skriftlige kildene gir noen forsøksvise svar, og det samme gjør det arkeologiske. Det som er sikkert, er at det i flere hundre år fantes levende bygdesamfunn med gårder, kirker og klostre på Grønland, som endatil utgjorde et eget bispedømme underlagt erkebiskopen i Trondheim. Jordbruk og fangst utgjorde næringsgrunnlaget, samtidig som bosetterne forsynte store deler av den da kjente verden med luksusprodukter som hvalrosstenner, jaktfalker og isbjørner.

Ifølge sagaene dro de første nybyggerne på 900-tallet fra Island om bord på 25 skip, selv om bare 14 av dem skal ha kommet velberget fram. De etablerte gårdsbosetninger rundt Eriksfjord, som ble utgangspunktet for det som kom til å hete Austbygda. Det var herfra en sønn av Eirik Raude, Leiv Eiriksson, reiste videre til Vinland. I Austbygda lå Brattahlíð, Eiriks egen gård, og Garðar, det seinere bispesetet. Bosetningene i Vestbygda er mindre kjent, men én gård – den såkalt «Gården under sanden» – er blitt arkeologisk undersøkt her i moderne tid. Det som antas å være gården Sandnes, var gjenstand for utgravninger i 1930.

Dersom vi følger de nyeste anslagene, bodde det på det meste noe sånt som 6000 mennesker av norrøn avstamning på øya i middelalderen, de aller fleste av dem i Austbygda. Lenger nord, i det som i dag heter Diskosbukta, lå fangstmarka Norðsetur, der kolonistene jaktet hvalross og annet vilt i sommermånedene.

Arkeologi

Lenge var kunnskapen om det norrøne Grønland i all vesentlighet basert på hva sagaer og andre skriftlige kilder kunne fortelle. Etter hvert kom arkeologien til å bli mer sentral, og det var først og fremst danske forskere som gjennomførte undersøkelser på øya. Da det nye Etnografisk museum i Kristiania ble åpnet for publikum i 1857, besto «Eskimoavdelingen» i stor grad av gjenstander som skrev seg fra inuittiske graver på Vest-Grønland, og som var blitt skjenket til museet av arkeologen C.J. Thomsen i København året før.

 De første moderne registreringene og utgravningene ble foretatt av Daniel Bruun i 1894. I mellomkrigsårene og seinere ble mer systematiske undersøkelser gjennomført i regi av det danske Nationalmuseet. Arkeologen Poul Nørlund kom til å spille en nøkkelrolle. Han sto blant annet for utgravninger på Herjolfsnes (Ikigaat) i 1921, Garðar (Igaliku) fem år seinere og på Brattahlíð (Qassiarsuk) i 1932.

Utgravningene på Brattahlíð og på det som ble kalt «Landnåmsgården» eller det mer prosaiske «ruingruppe Ø17a» i Narsaq i1950-og 1960-årene har gitt et godt bilde av hvordan de norrøne bosetningene på Grønland så ut. Hovedbygningen besto av et såkalt «ganghus» – et langhus koblet sammen med flere mindre rom/bygninger. I tillegg fantes det en rekke mindre, selvstendige bygninger for dyr og til ulike lagerfunksjoner.

Koloniseringen av Grønland foregikk på et tidspunkt da kristendommen var i ferd med å slå gjennom både i Norge og på Island. Det er ikke funnet spor etter førkristne, norrøne graver på øya, slik at den arkeologiske kunnskapen om vikingtids- og middelaldersamfunnet i stor grad er basert på utgravninger av hus og gårder.

Basert på de skriftlige kildene er det ingenting som tyder på at Grønland noen gang ble et egentlig statssamfunn, selv om høvdingene på Brattahlíð ser ut til å ha spilt en ledende rolle i lang tid, og i hvert fall på 1300-tallet holdt lovsigemannen (lögsögumaður) stadig til der. Den stadige rivaliseringen mellom ulike stormenn og høvdinger førte etter hvert til at de norrøne bygdesamfunnene på øya underkastet seg den norske kongemakten i 1261, under Håkon Håkonsson. Til gjengjeld garanterte kongen for årvisse forsyninger av nødvendighetsvarer fra fastlandet. Grønlandshandelen ble fra da av et kongelig privilegium.

Trolig var kongemaktens interesse for den fjerne øya særlig knyttet til fangstproduktene derfra. Det dreide seg blant annet om elfenbein (hvalrosstenner), jaktfalker og levende isbjørner. Dette var varer som ikke minst kunne tjene som diplomatiske gaver, slik kildene klart dokumenterer. Da grønlendingene sendte en representant til kong Sigurd Jorsalfar med tanke på å få opprettet et eget bispesete, hadde han med seg en levende isbjørn som gave. Flere tysk-romerske keisere fikk også isbjørner som gave. Kildene gir også en rekke eksempler på at grønlandsfalker ble gitt til utenlandske fyrster som ledd i ulike kongers alliansebygging, men også kunne selges til høye priser. I 1347 fikk kong Magnus Eriksson pavens tillatelse til å selge falker til sultanen i Kairo.

Midt på 1300-tallet ble Ivar Bårdsson, kannik i Bergen, sendt til Grønland som vikar for biskopen på Garðar. Derfra ledet han en ekspedisjon til Vestbygda for å undersøke forholdene der. Han fant ingen mennesker der, «endten christenn eller heden, uden noget villdt Fæ og Faaer». På det tidspunktet ser det med andre ord ut til at området var avfolket, mens bosetningene i Austbygda vedvarte enda noen generasjoner, kanskje til rundt år 1500.

Hva hadde skjedd? Ulike teorier har vært framsatt, fra sjørøverangrep til tanker om at befolkningen frivillig forlot Grønland og flyttet til et annet sted. I dag er klimaendringer en viktig årsaksforklaring.

«Grønlandssaken»

Suvereniteten over Grønland var en kime til konflikt mellom Danmark og Norge på 1920- og 1930-tallet, helt fram til saken ble avgjort ved den internasjonale domstolen i Haag i 1933.

Bakgrunnen var at Danmark ved Kielerfreden og unionsoppløsningen i 1814 hadde blitt tilkjent de tidligere norske besittelsene i vest, Island og Grønland. På det tidspunktet var det først og fremst de permanente bosetningene sørvest på øya det dreide seg om. Men i løpet av 1800-tallet kom det fra norsk side i gang fangstvirksomhet på Øst-Grønland, i Vestisen. Dette var områder som ikke hadde hatt norrøn bosetning i middelalderen, og som heller ikke på dette tidspunktet ble brukt av inuittene – selv om teltringer og andre spor talte sitt tydelige språk om at også denne delen av øya hadde hatt omfattende inuittisk bosetning tidligere.

Først ute var hval- og selfangere fra Vestfold, og så fulgte – rundt århundreskiftet – fartøyer fra Hammerfest, Tromsø og Ålesund. Etter 1900 var det stadig mannskaper herfra som drev overvintringsfast på Øst-Grønland. Da Danmark i 1917 måtte oppgi sin gamle koloni i Det karibiske hav (Dansk Vestindien), som ble solgt til USA, gikk sistnevnte med på å ikke motsette seg Danmarks krav på Grønland. Danmark på sin side frafalt kravet om folkeavstemning, statsborgerlige rettigheter og tollfrihet i Vest-India.

Norske myndigheter anerkjente ikke Danmarks krav på hele Grønland. I løpet av 1920-tallet dannet det seg en viss opinion her hjemme for å fremme norske rettigheter til fangstterritoriene på Øst-Grønland. I den samme perioden oppnådde Norge herredømme over Spitsbergen, Jan Mayen og Bouvetøya, men det fremste uttrykket for denne «ishavsimperialismen» var det som ble hetende «Grønlandssaken».

Norges Grønlandslag ble stiftet i 1926, med arkeologiprofessor A.W. Brøgger som formann. I formålsparagrafen het det at laget skulle

arbeide for en nasjonal løsning av Grønlandsspørsmålet og andre norrøne spørsmål. I sammenheng hermed står videre arbeidet for vår indre nasjonale reisning og for en karakterisk utenrikspolitikk som bør orienteres i retning av Norskehavet.

I 1930 var det klart at Danmark ville gjennomføre en vitenskapelig ekspedisjon til det «norske» området på Øst-Grønland, som da hadde fått navnet «Eirik Raudes land», og konflikten tilspisset seg. Året etter ble en stor del av Øst-Grønland okkupert av norske fangstmenn, deriblant Søren Richter. Kort tid etter velsignet Stortinget den private okkupasjonen, og Helge Ingstad ble utnevnt til sysselmann.

Saken endte i 1933 ved en domsslutning i Haag, der Danmark ble tilkjent suverenitet over hele Grønland.

Søren Richter

Den ene «okkupanten» i 1931, Søren Richter (1903-1970), født i Lier og oppvokst i Narvik, kombinerte fangstlivet på Øst-Grønland med studier i arkeologi og etnografi. Han kom til Grønland for første gang i 1929 og kombinerte den strevsomme fangsthverdagen med arkeologiske utgravninger. I 1934 oppnådde han magistergraden i etnografi med en avhandling om det nordøstlige Grønlands arkeologi. Richter undersøkte en rekke inuittiske bosetninger. Det omfattende gjenstandsmaterialet han samlet inn fra Grønland, ble innlemmet i samlingene til Etnografisk museum i Oslo. I 2011 ble Richter-samlingen overført til Nationalmuseet i Nuuk.

Skipssettinger i Vestfold

Vet du hva en skipsetting er? Eller at nesten halvparten av skipssettingene i Norge befinner seg i Vestfold? Skipssettingene peker ut bygdene vest for Oslofjorden som et hovedområde for denne typen kulturminner i Norge – og i Skandinavia. Men det er ikke så ofte vi snakker om skipssettinger her hjemme – de har en tendens til å «drukne» i andre funn og monumenter fra jernalder og vikingtid. I Vestfold er det først og fremst tre lokaliteter der skipssettingene er framtredende: Istrehågan (Tjølling), Kleppåker (Tjølling), Elgesem (Sandefjord) og Agnes (Brunlanes). Skipssettingen på Elgesem er dessuten den største bevarte i sitt slag i landet.

Istrehågan

I 1936 ble den andre internasjonale kongressen for forhistorie og protohistorie avholdt i Oslo, med professor A.W. Brøgger i en av hovedrollene. Minst 400 deltakere fra 35 land samlet seg i Oslo; de kom fra så godt som hele Europa, men også fra fjernere steder som Hong Kong, Java og Sør-Afrika. Kongressen ble avsluttet med en ekskursjon for deltakerne, og turen gikk til Vestfold. Det var tre stopp på turen: Borre, Gokstadhaugen – og skipssettingen på Elgesem. Det alene sier ikke så rent lite om betydningen av skipsettingene.

Skipsettinger i Norden

Skipssettinger er først og fremst et sørskandinavisk fenomen. De fleste store – og kjente – skipssettinger finnes i Sverige og Danmark. Men Vestfold har også en solid andel skipssettinger.

Skipssettinger er spissovale steinsettinger og steinlegginger som sett ovenfra har form av et skip. I mange tilfeller har skipssettingene en høyere stein plassert i «stavnen» i hver ende. Det hender også at sidesteinene varierer i størrelse og øker i høyde fra midten fram til stavnene, slik at de også sett fra siden fortoner seg som et vikingskip utført i stein. Noen ganger finnes det også reiste steiner inne i steinsettingen, som utfra plasseringen har vært tolket som symbolske framstillinger av rorbenker, mast osv.

De er et utpreget nordisk fenomen, med rundt regnet 2000 kjente «skip» kjent i Sverige, Danmark og Norge, foruten mer spredte forekomster i Finland, Tyskland og Baltikum, én eneste på Island. Sverige har klart flest, kanskje så mange som 1500. Av Danmarks omkring 250 skipssettinger står den store gravplassen på Lindholm Høje ved Limfjorden for godt over halvparten.

Det er bare rundt 100 av de kjente skipssettingene som har vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser, og slett ikke alle har gitt daterbare funn. Rundt Østersjøen, og på Gotland spesielt, ser det ut til at det store flertallet av skipssettingene er oppført i yngre bronsealder. På noen unntak nær er skipssettingene fra bronsealderen relativt små, og de er gjerne bygd av mindre, tettstilte stein. Ofte har de også en sammenhengende steinpakning innenfor randsteinene.

De øvrige, og flertallet av de skipssettingene som befinner seg utenfor Østersjøområdet, ser ut til å være fra yngre jernalder og vikingtid, dvs. fra 500-tallet og fram til slutten av 900-tallet. Slik er det også med de få skipssettingene i Norge som kan dateres nærmere.

Mindre skipssettinger finnes sammen med gravhauger og andre steinsettinger på mange gravfelt, ikke minst i Sverige. Der hender det at skipssettingene utgjør flertallet av de registrerte kulturminnene på gravplassene.

Blomsholm, Bohuslän

De skipssettingene som er datert til yngre jernalder, skiller seg på flere vis fra bronsealderskipene. Vanligvis er de bygd av reiste steiner som står i en viss avstand fra hverandre, og de mangler oftest den indre steinpakningen som mange av de eldre monumentene har. Noen av dem er også svært store. Størst av alle er skipssettingen i Jelling, som kan ha vært hele 354 meter lang, og som sammen med de store gravhaugene der inngikk i et kongelig monument fra 900-tallet.

Disse kjempene, samt andre med lengder på over 40 meter, utgjør en gruppe spesielt monumentale skipssettinger. Vi kjenner tjue, tretti av dem, om lag likt fordelt mellom Danmark/Skåne og Sverige.

Arkeologen Peter Skoglund mener at både beliggenheten, den lokale konteksten og det overregionale spredningsmønsteret viser at de store skipssettingene har vært knyttet til et elitenettverk med omfattende kontakter over store avstander, og at steinskipene ble oppført for å gjenspeile langskipenes kraft og styrke.

Felix Vestergaards konklusjon når det gjelder tolkningen av skipssettingene i Danmark, har relevans også for de øvrige steinsettingene:

De har været tolket som alt fra gravmonumenter, billeder af fordums søslag, astronomiske observatorier og hyldestpladser for konger til holmgangspladser beregnet for tvekamp, tingsteder, kultsteder og kenotafer. På trods af mangfoldigheden af teorier er den stadig mest gængse opfattelse, at skibssætningerne (store som små) er grave.

Vestfold

La oss se litt nærmere på de bevarte skipssettingene i Vestfold.

I 1869 kom antikvaren Nicolay Nicolaysen til Elgesem i Sandefjord, og året etter var det duket for utgravinger. På det tidspunktet besto gravfeltet på Elgesem av 18 gravhauger og en stor skipssetting. Nicolaysen lot det hele grave ut. Det er ingen tvil om at gravplassen på Elgesem hadde vært én av største på Raet.

Nicolaysen var fascinert av steinsettingen på Elgesem, som han både gravde ut etter alle kunstens regler, helt ned til auren, og deretter restaurerte. Utgravningen av arealet innenfor skipssettingen ga ikke store resultater. Jorda besto av sand helt ned til auren, og ingenting tydet på at det var blitt gravd der tidligere.

Men midt i skipssettingen kom han over en enkel branngrav, med trekull, brente bein og et stykke jern. grav. Funnet forteller oss ikke annet enn at grava må være fra jernalderen.

Skipssettingen på Elgesem er hele 41 meter lang og 8,5 meter på det bredeste. Det gjør den til én av de største bevarte i Norge; bare en skipssetting på Tingvoll i Steinkjer er større. I dag består «steinskipet» av 21 reiste steiner – hvorav 13 ble plassert der av Nicolaysen.

De to skipssettingene på Istrehågan ble undersøkt av Elizabeth Skjelsvik på 1950-tallet, i samarbeid med Tjølling historielag.

Den største av skipssettingene er 24,5 meter lang, den andre 10,3 meter. I den store skipssettingen fantes en grop med bålmørje, som inneholdt brente beinstumper, deler av en beinkam, stykker av en beinnål, fragmenter av spillebrikker av bein, noen jernnagler og en del bjørneklør. Det ble funnet både menneske- og dyrebein. Det dreier seg om en voksen person, som har fått følge av to hunder.

Begge skipssettingene på Istrehågan kan dateres til 500-tallet.

På Kleppåker i Larvik finnes en skipssetting i utmarka. Den er delvis bevart, og har opprinnelig kanskje hatt så mange som 30-32 steiner. Lengden i dag er 27 meter, og bredden 7 meter, men opprinnelig kan skipssettingen ha vært noe lenger. På 1970-tallet forsøkte Tjølling historielag etter avtale med Oldsaksamlingen å restaurere fornminnet, men dessverre uten at arbeidet ble fullført.

Skipssettingen ligger sammen med flere gravhauger. I hellinga i sørøst for den finnes flere bautasteiner som kan ha inngått i flere steinsettinger, samt en rekke hulveier som alle fører ned til et tidligere sund mellom Viksfjord og Hemskilen. Anlegget ble arkeologisk undersøkt i 1994, men det kunne ikke påvises noen sikker grav.

Første gang vi hører om en skipssetting i Vestfold, er på begynnelsen av 1700-tallet, kanskje i 1713. Da var islendingen Arni Magnusson på Agnes i Brunlanes. Arni (1663-1730) var antikvar og filolog, og fremdeles i dag berømt for å ha bygd opp den viktigste samlingen av islandske og norske sagamanuskripter som finnes.

Arni noterte det han så og hørte på Agnes på et ark som er bevart. Det han var opptatt av, var den skipsformete steinsettingen på gården. Han laget en enkel skisse over skipssettingen, der han viser plasseringen av de fire intakte steinene og dem som var fjernet noen år tidligere. Basert på tegningen har steinskipet på Agnes opprinnelig bestått av ti steiner, inkludert de høye stavnsteinene. Lengden som Arni oppga, tilsvarer rundt regnet 21 meter.

Nicolaysen var på Agnes i 1870, og gravde ut arealet innenfor steinene. Noen store funn ble ikke gjort: Han traff på en del trekull ved foten av den vestre stavnsteinen, og noe mindre av det samme omtrent midt inne i.

Skipssettingen på Agnes var bokstavelig talt sagnomsust, og sagnet er ganske sikkert forklaringen på at Arni Magnusson besøkte stedet for 300 år siden. Arni fikk fortalt sagnet av bøndene på Agnes, og det dreier seg om en variant av den gamle fortellingen om Hagbard og Signe.

27 skipssettinger i Vestfold

Sverre Marstrander pekte på det «påfallende» ved at det ligger tre store skipssettinger «samlet innenfor et nokså begrenset område i det sørlige Vestfold». Han undersøkte selv den ene av disse, på Mølen i Larvik, og ellers viste han til steinskipene på Elgesem og Istrehågan. Kleppåker ser det ikke til at han har vært klar over.

Men de nevnte skipssettingene er likevel bare toppen av kransekaka i vårt fylke. Holder vi oss til mer eller mindre sikre skipssettinger, kommer vi til et antall på 27 i Vestfold. Det betyr at fylket har klart flest skipssettinger i landet, og står for 40 prosent av de norske monumentene.

Av skipssettinger som kan karakteriseres som «monumentale», altså 40 meter eller lenger, har vi bare Elgesem. Her er det Trøndelag som dominerer, med seks store skipsettinger. Men samtidig må en ikke glemme at monumentalitet ikke handler om størrelsen alene. Felles for de steinskipene som regnes som monumentale, er den eksponerte beliggenheten langs ferdselsårer til lands og til vanns, som vi har vært inne på. De ble rett og slett bygd for å ses, og synlige har de største av skipssettingene også i Vestfold vært, og det på lang avstand.

 

Korset i Helgeroa

Helgeroa: I dag et lite tettsted i Brunlanes, som først og våkner til iiv i sommermånedene, men tidligere et livskraftig knutepunkt på hovedveien langs den sørnorske kysten. Fram til utbyggingen av kommunikasjonsårene i nyere tid, var Helgeroa et trafikknutepunkt. Den eldgamle Raveien gjennom Vestfold endte her; etter å ha fulgt Raet fram til Lågen som den krysset ved Bommestad i Hedrum, skar datidens hovedvei gjennom Larvik og Brunlanes fram til Helgeroa. Derfra ble det ferget over fjorden ti Langesund.

Når jeg trekker fram Helgeroa, skyldes det de opplysningene Styrme Frode gir i sin versjon av sagaen om Olav den Hellige fra 1220-årene. Styrme forteller at Olav etter sjøslaget ved Nesjar i 1016 – der den seinere helgenkongen beseiret Svein Ladejarl og Einar Tambarskjelve – gikk i land sammen med fosterfaren Sigurd, takket Gud for seieren og reiste et høyt kors (kross mikin) til minne om seieren.

«Nesjar» betyr i denne sammenhengen Brunlanes, og slaget fant trolig sted på fjorden utenfor nettopp Helgeroa. Nesjarslaget innebar begynnelsen på Olav Haraldssons kongedømme i Norge.

Dersom det virkelig ble reist et kors i Helgeroa den gangen, enten av tre eller stein, hvor ble det så av det? Stedsnavnforskerne har helst ment at navnet «Helgeroa» har sammenheng med mannsnavnet Helge (Rygh), sammensatt med «vrå» (avkrok), mens enkelte har vært inne på tanken om at førsteleddet kanskje heller har forbindelse med (førkristen) gudsdyrkelse (Kjær).

En nokså enslig stemme i denne diskusjonen var Arent Augestad, som fra sitt ståsted i Larvik hadde svært god lokalkunnskap – bedre enn Rygh og Kjær, får jeg vel legge til.

Augestad tok sagatradisjonen på alvor, og mente at stedsnavnet opprinnelig hadde vært «Helga roda», det hellige kors, som helt svarer til Holyrood i Edinburgh. Han viste videre til gården Krossgården, en fire kilometers vei fra Helgeroa, som han så for seg måtte være stedet der Olavs kors var blitt reist.

Det siste er et mer sammensatt spørsmål. I Oslobiskopen Øysteins jordebok fra ca. 1390 er det riktig nok ført eget regnskap for et kors tilhørende Berg kirke i Brunlanes, men vi kan ikke vite om dette korset var et kors inne i kirkebygningen, et kors i friluft på Krossgården eller et kors plassert et annet sted i bygda.

Men det er selvsagt uansett interessant at det på 1300-tallet fantes et kors i denne delen av Brunlanes, og at det tydeligvis fremdeles ble helligholdt.

I yngre kilder er det lite eller ingenting av opplysninger om noe kors i Helgeroa. I dag befinner det seg en stein nede ved havna, med innskriften «Laurvigs Grevskab» og årstallet 1782. En identisk stein står i Stavern. Bakgrunnen var at det fra og med 1648 skulle settes opp milesteiner langs de viktigste veiene, så de reisende skulle kunne vite hvor langt de hadde reist og hvor mye som gjensto fram til nærmeste by. For reisende østfra var Helgeroa et strategisk sted for videre båttransport inn Grenlandsfjorden eller videre til Sørlandet.

Men, så i slutten av august i det herrens år 1800, var den engelske tegneren John William Edy i Helgeroa sammen med landskapsmaleren William Fearnside, på oppdrag av forleggeren John Boydell i London. De hadde ankommet Ny-Hellesund vest for Kristiansand noen uker tidligere. I Helgeroa ble de to engelskmennene arrestert og midlertidig fengslet i Stavern – med rette eller urette mistenkt for spionasje.

Mens Edy oppholdt seg i Stavern, utarbeidet han flere skisser av omgivelsene. Én av disse ble seinere bearbeidet og utgitt i Boydells verk, «Picturesque Sceneries of Norway» (1820). Bildet var ledsaget av en tekst om Helgeroa.

Et sted i teksten heter det:

På grunn av det grunne vann og store bølger er det blitt bygd to landingsplasser eller brygger. De består av tømmerkasser fylte med stein og med plankedekk over, det hele så at store vogner kan kjøre helt ut. På den ene brygga er det også et varehus. Det store huset på stranda er et vertshus hvor man kan få kjøpt forfriskninger. Foran døra er restene av et gammelt kors.

Det er vanskelig å tenke seg at den da knapt tjue år gamle milesteinen skulle kunne oppfattes som «restene av et gammelt kors». Var det kanskje levningene etter korset som ble reist etter Nesjarslaget 900 år tidligere, Edy så?

Rudbecks «Atlantica»

Olof Rudbecks ambisiøse og fantasifulle «Atlantica» (fire bind, 1679-1702) er blitt stående som en del av den internasjonale faghistorien om renessansens og tiden deretter sine antikvariske spekulasjoner og tvilsomme koblinger mellom skandinavisk historie og personer og hendelser fra den klassiske antikken.

Rudbeck (1630-1702) var egentlig professor i medisin ved universitetet i Uppsala, men interesserte seg også for musikk, matematikk, botanikk, jordbruk – og historie. «Atlantica» var et storstilt forsøkt på å gi stormakts-Sverige en ærefull fortid.

Ved hjelp av paralleller og indisier som slett ikke tilfredsstilte dagens krav til forskning, «beviste» Rudbeck at svensk var verdens «urspråk» og at Platons Atlantis var identisk med Gamla Uppsala og dessuten bosted for antikkens guder. Dessuten var den ene etter den andre av oldtidens sivilisasjoner et resultat av innvandring – fra Sverige.

Liknende ideer ble fremmet rundt omkring i Europa på denne tiden. Selv om disse tankene delvis hadde eldre røtter, både i antikken og i middelalderen, var de blitt kraftig forsterket av framveksten av nye nasjonalstater i Europa. Det spilte også inn at Det bysantiske riket, som hadde vært den naturlige arvtakeren til gresk og romersk kultur, på 1400-tallet var blitt tilintetgjort av de osmanske tyrkerne – slik at den antikke arven var blitt «ledig».

Rudbecks oppfatninger fikk mange tilhengere, ikke bare i Sverige, men kritikken uteble ikke. Ludvig Holberg latterliggjorde «Atlantica» i en av sine epistler, f.eks. Han viste til Rudbeck, men mente at han ikke gikk langt nok:

Jeg haver udfundet at at den Trojanske Krig er ført udi Norge, og at Troja er det samme som Trandia eller Trundhjem, thi alle Græske og Trojanske Navne ere ikke andet end fordreide Norske Ord, som for Exempel Troilus er ikke andet end Troels eller Truls, prins Paris er Per Iversen, Hector er Henrik Thorsen, Agamemnon er Aage Mogensen, Ulysses er Ole Lykke, Ajax er Anders Jabosen, Helene er Ellen og saa fremdeles…

Atlantica» ble et internasjonalt fenomen, enda om berømmelsen ble relativt kortvarig. Opplysningstiden kullkastet mangt som bare noen år tidligere var blitt tatt for god fisk innenfor ulike vitenskaper, og Oluf Rudbecks idéer var intet unntak. Da Denis Diderot utga sin berømte Encyclopédie et halvt århundre seinere, ble «Atlantica» trukket fram som et eksempel, ikke til etterfølgelse, men på hvordan man ikke skulle drive etymologiske studier.

Når steiner får liv

Rund steinsetting på Bilden i Gran

(Utdrag fra den kommende boka om steinsettingeri Norge):

Jordfaste steiner inngår i flere av de steinsettingene vi har tatt for oss i boka, som på Istrehågan og på Hunn. Vi har flere ganger vært inne på at slike steiner spiller en viktig rolle i seinere folketradisjon. Det var en utbredt oppfatning at steiner en gang for lenge siden hadde vært myke og formbare, og at menneskene kunne skjære i dem som tre. Steinene var på sett og vis levende – de vokste på samme måte som dyr og trær, bare langsommere, og de kunne bli gamle, smuldre bort og bli til jord.

Dessuten mente man at steiner hadde taleevne og sanser, slik at de for eksempel kunne fryse og gråte. Om den store steinblokka som kalles «Munken» ved Nevlunghavn fortelles det at den snur seg hver gang kirkeklokkene inne på Brunlaneset ringer! Steinen skal ellers, sier sagnet, ha kommet fra Jomfruland for lenge siden og blitt kastet helt til Nevlunghavn av en kjempe. Kjempene på Jomfruland har folketradisjonen også ment sto bak gravrøysene på Mølen.

Allerede i Gylfaginning i den yngre Eddaen fortelles det om Frigg, som ble lovet av alle levende og døde vesener, deriblant steinene, at de ikke ville skade Balder. Likevel ble Balder felt av en misteltein, som var den eneste som ikke hadde avgitt noe løfte. Deretter sendte gudene bud til alt levende og dødt, med bønn om å «gråte Balder ut av Hel».

Det kan være at det er nevestore steiner som kan kastes, som er ment i Eddaen. Men selve ordet «bautastein» tyder på en symbolikk som vi i dag vet mindre om. Å «baute» betyr nemlig å slå eller støte. En bautastein er med andre ord en «støtestein». Ordet Bautuðr i Bauta(r)steinn eller bautaðarsteinn brukes i skaldediktingen om okse og hingst.

I Landnåmabok fortelles det om en kar fra Engeløya i Steigen som flyttet til Flateyjardalur på Nord-Island, der han tok land opp til Gunnsteinar og blotet til dem. Kan hende dreier det seg om jordfaste steiner som man mente underjordsfolk bodde i, eller om offersteiner av den typen som kjennes fra samisk kultur, heller enn reiste steiner. Men navnet, Gunnsteinar, betyr «stridssteiner» og er på linje med bautaðarsteinn, «støtestein».

Enkelte steiner var omfattet med samme ærefrykt som gravhauger eller hellige trær, og det ble ofret til dem. Fra mandalskanten hører vi om ei kone som gikk rundt og tok høylytt farvel med en hel del steiner da familien skulle flytte fra gården. Jordfaste steiner måtte i det hele tatt verken skades eller flyttes. Det gjaldt også selv om steinene lå midt i åkeren på gården.

Steiner kunne være bosted for vesener som dverger og alver, mens de dødes ånder også kunne «hlaupa í stein», slik det fortelles om Sveigde i Ynglingatál. Skaldenes kjenninger for «stein» var blant annet dvergrann («dvergens hus») og Durnis niðja salr («Durnirs slektnings hall», etter dvergen Durnir). Gamle gårdsnavn som Dvergstein på Hadeland underbygger at dette er forestillinger som går langt tilbake. Et navn som Trollsteinen på Føynland (Færder) viser at slike oppfatninger har vært levende i Vestfold også. I noen tilfeller – som med gårdsnavnet Hjelpstein på Toten – tyder navnet på at slike steiner kunne ha helbredende krefter.

De jordfaste steinene kunne med andre ord være besjelet. Men hva da med steiner som i bronse- og jernalderen ble hentet fra et sted nært eller langt borte, satt på høykant og fundamentert i jorda, altså omdannet til jordfaste steiner?

Med utgangspunkt i egyptisk religion mente religionshistorikeren William Brede Kristensen at reiste steiner symboliserte livet, mens liggende steiner representerte døden.

Colin Richards mener at det å reise en stein godt kan ha ført til besjeling, og at selve deponeringen av kremerte bein eller andre gjenstander ved slike steiner kanskje har vært et viktig ledd i denne prosessen. Han ser videre for seg at slike steiner, selv om de var helt ordinære i utgangspunktet, gjennom å bli satt på høykant og jordfestet kan ha endret karakter og blitt til potente, farlige og kan hende endatil levende vesener, som bare kunne kontrolleres gjennom bestemte ritualer.

Steinsettingen på Løve, Larvik. Tegnet av Zeuthen, 1845

Kan hende er det ikke tilfeldig at det blant de folkelige tradisjonene om steinsettingene også finnes oppfatninger av at steinene representerer forsteinete mennesker? Troll kan som kjent bli til stein ved solrenninga, slik navnet «Trolldansen» på en steinsetting i Trøgstad i Østfold helst tyder på.

Men også mennesker kunne «stå i stein». Gerhard Schøning forteller om en steinring i Steinkjer at de sju steinene i ringen og den større midtsteinen i sin tid var en lagrett og en dommer; de ble til stein da de felte en urettferdig dom.

Dersom steinene bokstavelig talt skiftet vesen gjennom å bli reist og festet til jorda, ville det være en aktuell strategi å forsøke å kontrollere disse kreftene. I seinere folketro kunne man gjennom imaginære knuter «binde» eller fengsle farlige vesener. Sirkelformen, fotkjedene og andre elementer ved steinsettingene kan være eksempler på dette.

Arent Augestad fikk høre en historie om den store bautasteinen på Hasle i Tjølling, der lokaltradisjonen forteller at Halvdan Kvitbein er gravlagt. «Gamlekonen», som på det tidspunktet var over 80 år gammel, fortalte:

Da jeg var ung og nylig kommet paa Gaarden, fortalte Gamlekonen, som da var ældgammel: «Hun kom engang fra Byen og havde Barnet med, ved øvre Grind hørte hun det pusle i Smaaskauen, hun tænkte, at det var Anders som ville skræmme hende, de var begge unge, og hun var ikke ræd. Med engang farer en stor Mand op, han var mørkklædt, og afsted mod Stenen. Rundt Stenen var en stor Sværm af Mennesker, ind i Skaren for han, der blev stor Uro, og saa var alt borte. Hun var endda ikke ræd, men da hun kom ind, kunde hun ikke faa sig Mod, og det varte længe, før hun kunde fortælle».

Kona som Augestads informant fikk fortalt gjengangerhistorien av, var trolig Sibille Eriksdatter (1787–1847), som kom til Hasle i 1812. Vi får inntrykk av at hun mente at det var kong Halvdan selv hun hadde møtt, den gangen for 200 år siden.

Den tradisjonelle, folkelige forestillingsverdenen som folkeminneforskeren Moltke Moe en gang så treffende oppsummerte i tre punkter – tro på underjordiske, tro på gjengangere og oppfatningen om at tilværelsen er gjennomsyret av magi – finner vi også spor etter i Vestfold, i form av fortellinger om nisser, troll, tusser, nøkken og «ula». Ragnar Nordby fra Stokke skriver at «dei gamle trudde fælt på trollskap». «No er det stilt, men det var ikkje slik fyrr i tida», fortsetter han, og legger til at hans far hadde fortalt at «det skulde vera sju gonger so mange underjordiske som det er menneskje» i verden.

Folk i Vestfold har forholdt seg til monumentene med reiste steiner i nærområdene sine i godt over 2000 år. De har sett dem, levd med dem, fortalt historier om dem og brukt dem på ulike måter. Bruddstykker av historiene som ble fortalt, har vi vært innom tidligere i boka – i forbindelse med oppfatningene om at steinsettingene hadde vært kirker (eller påbegynte kirker), tingsteder og så videre. Bruken av dem vet vi derimot mindre om i Vestfold, utover det arkeologien kan bidra med.

Men vi skal ikke lenger enn til Telemark og Agder før vi finner levende tradisjon om hvordan mennesker helt inn i nyere tid hadde et aktivt forhold til gravhauger og andre monumenter. Fra Setesdal fortelles det om ofringer til steiner og groper i berg. Om steinen «Skjeng» i Valle skriver Gisle Midttun at «alle som fór framum, gav til Skjeng, la paa han Blomar og Ber, og Gras itt der var ikkje anna». Midttun besøkte Skjeng en gang under første verdenskrig, og da lå det fremdeles «eit grytebrót og nokre blomer på han». Glemte man å gi Skjeng et offer, eller «vanæra han på eikor vis», kunne det gå riktig ille. I Sirdal i Agder fantes det flere «hellige steiner» der man blant annet ofret øl etter brygging om høsten og etter slåtten, samt hver gang ei ku hadde kalvet.

På Oftedal i Sirdal sto steinen «Granne», som man ofret til

af al ny Grøde, som avledes paa Gaarden. Naar saaledes en Ko kalvede, maatte Granne have de første Melkedraaber, man fik, og i Julen fik den af Øllet og af Julegrøden, kort sagt: af alt maatte Gaardens Folk give den, dersom de skulde have Lykke dermed.

Om en stor flyttblokk som kalles Bakesteinen i Randesund ved Kristiansand, fortalte de gamle at den snurret rundt når det ble bakt brød på gården. En svær stein ved Nes kirke i Ringsaker mente man var kastet dit av et troll; den snudde seg hver gang det kimte i kirkeklokkene.

Fra Setesdal blir det fortalt om såkalte «bedehauger» (gravhauger), som folk så seint som på 1600-tallet «tiente med Bønner og andre Ceremonier, og med at kaste paa Deres Baand, som De havde om Halsen; og i saa Maade have De gaaet omkring disse Houger og, som De sige, sonat sig.

En slik «bedehaug» fantes også i Hegglandsgrend i Fyresdal. Om den heter det i 1859:

I ældre Tider brugte syge og værkbrudne Folk Sancthansaften at valfarte til Heggelands Kirke. Efter der at have forrættet sin Andagt om Natten gik de til den ligeved Kirkegaarden liggende Bedehaug, sluttede en Kreds om den og dandsede rundt Haugen idet de holdt hinanden i Hænderne. Efter Dandsen gik hele Følget ned til Elven og badede sig, og hermed var heele Kuren overstaaet. Denne Beretning skal være aldeles paalidelig og saadanne Optog skal have fundet Sted for ligetil 100 á 150 Aar siden.

Øst i Tyskland og vest i Polen blir de runde steinsettingene gjerne kalt for «steindanser». Det er fort gjort å avvise denne folkelige forklaringen med at den bare er basert på at kretsen av reiste steiner minner om hvordan man stiller seg opp til ringdans. Men faktum er at lokalbefolkningen danset i steinsettingene fram til tidlig på 1900-tallet flere steder. Om et av de mest kjente – og best bevarte – feltene med steinringer, nemlig det i Boitin, fortelles det bygdeungdommen hver vår dro ut i skogen for å gjøre opp bål og danse i en av steinsettingene. Det samme blir fortalt om en landsby i nærheten av Drawsko Pomorskie (Polen); der danset ungdommen hver pinse i en «Steintanz» – om natta, og helt nakne.

Selv om vi vet mindre om hvordan slike ritualer ble utført i forhistorisk tid, kan vi være sikre på at eldgamle monumenter var meningsbærende også da. Ikke sjelden treffer vi på det vi oppfatter som antikviteter i gravhauger og andre gravminner – gjenstander som slett ikke passer inn i den tidshorisonten da monumentene ble anlagt. Vi har nevnt steinøksene som ble funnet i «dommerringer» i Råde i Østfold og på Opstad i samme fylke, og det finnes en rekke andre eksempler.

Det er vanlig, men ikke nødvendigvis riktig, å forklare for eksempel flintfunn i steinsettinger med at disse anleggene er blitt oppført på steder der det allerede fantes en mye eldre steinalderboplass, slik at flinten rent tilfeldig har havnet i steinsettingen. I Vestfold gjelder det blant annet skipssettingene på Istrehågan og Kleppåker, og øst for Oslofjorden den runde steinsettingen på Gunnarstorp. Men er det ikke sannsynlig at de menneskene som i sin tid bygde steinsettingene, også både observerte og filosoferte rundt slike gjenstander? Og at de kanskje i noen tilfeller ble bevisst valgt ut og lagt der?

Ritualer som fant sted for mange hundre år siden, er selvsagt vanskelige å tolke. Stort sett er det bare de materielle sporene etter ritualene som er bevart, og som kan undersøkes. Men at steinsettingene har hatt en betydning for lokalsamfunnene lenge etter at de ble bygd, kan det ikke være tvil om. «Gjenbruk» av gravminner er et kjent fenomen i hele Skandinavia.

Utgravingsresultatene fra Løve, der den store «dommerringen» igjen ble tatt i bruk til begravelser 1500 år etter at den ble bygd, viser med all mulig tydelighet at anlegget ikke bare var et gravsted, men et monument med langt videre betydning for dem som til enhver tid bodde i nærområdet. Og kan hende peker de seine C14-dateringene til 1400- og 1500-tallet fra Østfold i samme lei, uten at vi pr. i dag kan si noe nærmere om hva denne eventuelle yngre fasen har bestått i.