Det er i og for seg ikke noe nytt i at Åshild får en akutt trang til å rydde (heldigvis, får jeg vel si?), men hvis jeg tar meg tid til å kjenne litt etter når raptusen kommer kastet over meg, er det ganske fascinerende hva som foregår i kulissene... Det viser seg nemlig gang på gang at ryddebehovet jobber på flere plan. Én ting er at papirrestekassa mi flommet over (og egentlig støvet ned også, fordi jeg ikke orket å se oppi den i det hele tatt...) - en annen ting er at det samme gjelder hodet mitt. Og da mener jeg både flommen, støvet og motviljen til å se oppi der. Det er en kjip greie å ta tak i. I alle fall når sola skinner helt fantastisk ute, jeg er frisk, bor i et fint hus og har mennesker rundt meg som er glad i meg. Hvorfor skal jeg da stupe ned i støvete og uoversiktelig rot?
Fordi jeg må.
I dag dukket dette "minnet" opp på Facebook (http://aashildreise.blogspot.no/2014/10/under-dyna.html) og det traff meg så overraskende sterkt akkurat i dag. Teksten og collagen ble laget midt i cellegiftbehandlingen for 2 år siden, men jeg kunne skrevet mye av det i dag. For hva gjør vi når livet butter i mot og vi ikke har noe fint å vise frem? Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg søker dekning. Ved første øyekast fordi jeg er redd for hva omgivelsene mine vil si hvis de skulle få et glimt av kaoset, støvet og møkkatankene mine. Likevel vet jeg at jeg egentlig søker dekning fordi jeg er redd for hva JEG SELV vil gjøre hvis jeg må face kaoset, støvet og møkkatankene...
I dag bestemte jeg meg for å i det minste åpne det ene øyet bittelitt på gløtt.
Det første som møtte meg var det misfornøyde ansiktet mitt i speilet. Og det var ikke noe vakkert syn, det skal jeg love deg. Ikke var det sminka heller - kun den rå, brutale nakne sannheten: Jeg går rundt med en grunnleggende misfornøydhet i magen. Det er ikke rart jeg er sliten! Tenk hvor mye energi den slafser i seg! Og så mye sure oppstøt det fører med seg i tillegg... Vel, skal jeg face denne gretne tanta, må jeg vel få i gang praten - se om hun har noe på hjertet? Og etter en god haug med sløve gjesp og grumpfhr og humpfhr, kjenner jeg at jeg blir lei meg, for jeg forstår plutselig at bak misfornøydheten finnes det noe stort, krevende og utmattende. Gleden over livet drukner fullstendig i alle (egne og andres) krav om endringer! Det er ikke rart jeg er misfornøyd!
Innsikten er såpass krevende at jeg velger å lukke øyet igjen og tenke at dagens glimt er tatt. Det kommer en ny mulighet for å se igjen i morra. Det er noe i det å svelge kameler og gå museskritt...
I stedet griper jeg tak i en strategi jeg ofte bruker: Når det er kaos inni meg, får jeg akutt trang til å rydde rundt meg. I dag er det, som bildet viser, alle de millioner mønsterpapirbitene mine som får fokus. Jeg sorterer, først etter størrelse. De bitene som er store nok, kuttes til og gjøres klare, mens de mer ukurante bitene blir lagt i en egen haug. Så sorteres de etter farger, og deretter kastes alt som jeg vet helt sikkert ikke kan brukes. Resten samles sammen og puttes i clearbags. Jeg er ennå ikke der hvor jeg kjenner meg klar for å faktisk bruke papirbitene, men jeg har uansett gjort et viktig stykke arbeid: sortering.
Så valgte jeg å starte sorteringsjobben i papirhaugen og ikke i hodet i dag. Og det er helt greit, for jammen tror jeg det smitter litt over også. Jeg sitter jo her og skriver! Og skal jeg klare å skrive, må jeg sortere tanker - og jeg klarer jo å skrive, så da har jeg kanskje sortert en tanke eller tre læll? Ikke er jeg så misfornøyd akkurat nå heller!