28. desember

I påvente av både bladlevering og desperat nødvendig rydding av hobbyrom, koser jeg meg sammen med Pingu. I dag har vi fulgt med på Carlsen og filosofert litt derpå... 

27. desember

Laugh and live more!

Dette kortet ville seg bare ikke... Jeg prøvde og prøvde, flyttet om, føyde til, fjernet igjen... Selv det fine stempelet, som jeg har hatt som favoritt i mange år, ble helt feil. Og jeg som gikk inn på hobbyrommet nå i kveld fordi jeg hadde behov for å bare leke litt... Et eller annet sted på veien mistet jeg målet, gitt. Jeg ble nemlig surere og surere, og mer og mer frustrert. Jeg hadde jo en så fin idé i hodet når jeg startet og trodde jeg visste hvordan jeg skulle komme i mål. Og så ble ingenting som tenkt. 

Og nå sitter jeg her og kan ikke annet enn å bli forundret over hvordan underbevisstheten leker med meg når jeg som minst aner det selv. Kveldens kortlagingsprosess er nemlig en miniatyrutgave av årets livsstilsendringsprosjekt. Jeg startet opp full av optimisme og trygg i troen på at jeg visste både målet og veien dit. Men, et aller annet sted på veien mistet jeg målet, gitt. Og har blitt bare surere og surere, og mer og mer frustrert og motløs. Ingenting har jo blitt som jeg hadde tenkt. Målet er fjernere enn noen gang, ja, stort sett så fjernt at jeg ikke en gang klarer å få øye på det. Og veien jeg trodde jeg hadde staket godt ut, den er den mest uforutsigbare krøtterstien jeg har vært borti. Drit og dra. 

Bare se for deg hvordan de fine og optimistiske peptalk-skiltene langs stien er kludret over med sort sprittusj og fylt med sarkastiske kommentarer om min særdeles I M P O N E R E N D E vandring så langt... Kort oppsummert: Jeg er en vandrende fiasko. 

Takk og lov at jeg både har folk rundt meg som er gode på å gi meg gangsyn igjen, og at jeg i tillegg husker på å gi meg selv tid til å sortere tanker når jeg har det sånn som jeg har det nå. For det som har skjedd, er egentlig ganske enkelt å forklare. Jeg har blikket på Mount Everest når jeg egentlig skulle - og ville! - hatt blikket på Olstolen. Jeg vil egentlig bare leve enkelt og være glad for hver dag. 

I stedet har jeg hatt fokus på krevende prosesser og en tanke om at livet først blir bra nok når jeg står på Mount Everest. "Når jeg bare har gått ned så og så mange kilo, da..." eller "Når jeg bare klarer å jogge, da...". Og så klarer jeg jo ikke å gå ned så mange kilo som jeg har planlagt. Og ikke klarer jeg å jogge heller. Mount Everest har blitt et håpløst gedigent nedtursprosjekt. Og jeg har blitt sur og motløs. Kreftfri og sur fordi jeg ikke føler jeg er flink nok - jadda. Fin måte å hylle livet på, Åshild. 

"Laugh and Live more!"

Snakk om å få en oppdatert kartbeskrivelse servert rett i fleisen, a! Snakk om å få en real vekker når jeg trenger'n som mest. Det er jo dette jeg lengter etter: latter og liv og glede. Det sies ofte, og helt klart med rette, at vi som har vært kreftsyke og blitt kreftfrie igjen, har fått livet i gave. Jeg ser nå at jeg aldri rakk å kjenne på den følelsen. Hånd i hånd med friskmeldingen, ble jeg kastet rett ut i en ny og kaotisk berg-og dalbane hvor det viktige var å holde seg fast med tenner og tær til vogna stanset igjen et eller annet sted der framme. For livsstilsendring er på mange måter også en traumatisk prosess. Det handler om å endre på mønster man har levd med i mange år, kaste seg hodestups ut i ukjent farvann, ni-glane på målet der fremme og dermed helt glemme å se seg rundt her og nå. 

Og alt jeg egentlig trengte og lengtet etter, var å senke skuldrene, puste ut og si: "Hei verden - her er jeg igjen. Nå er jeg klar for å leve." 

Om et par uker skal jeg til nytt opphold på Røros. Jeg gruer meg fordi jeg ikke har vært flink livsstilsendrer. Jeg har ikke kommet meg oppover Mount Everest slik planen var. Puppa som henger der oppe og roper om "Heeeel kropp, Åshild, fiiiiin kropp!", er like fjerne nå som for et år siden, for BMI-tallet er støpt i rå betong. Men tilbake til de fine folka jeg har rundt meg som gir meg litt gangsyn igjen: Når jeg, med småstive bein, tung pust og røde kinn kommer meg opp på toppen til Olstolen her på Røra, retter ryggen og ser utover - ja, da er både pupper, BMI og Mount Everest helt glemt. Alt jeg fokuserer på da, er den flotte utsikten utover fine Trøndelag, mestringsfølelsen som får meg til å rette ryggen og smilet som fyller hele meg. Jeg lever. Jeg L E V E R! Det er pokker meg viktigst av alt. "Laugh and Live more!" Ja, jeg vil leve mer! Og le? Hihi, på tur med Merete er det umulig ikke å le! 

Så, ja, kortet ble ikke som planlagt, men det ble jo et kort læll. Det kan jeg leve med. 

Kribling og daglige rutiner

Herlighet, jeg kan ikke huske sist jeg våknet opp og bare K R I B L E T i fingrene etter å lage kort! Det er vel dette som kalles å være i flyt? Og helt alvorlig - nøkkelen ligger i jevnlig aktivitet, det er jeg skråsikker på. Det gjelder med tanke på det kreative, men også på mange andre områder i hverdagen. Og siden jeg jobber med livsstilsendring nå, så er det lett for meg å knytte paralleller til de prosessene. For bare tenk på det å gå tur: når jeg gjør det hver dag, så går det så mye enklere. Hvis jeg bare skal vente på de dagene som jeg kjenner meg gira på tur, blir det plutselig en skummel variabel som blir det avgjørende elementet. 

Jeg er selverklært Dronning av både Impulsivitet og Skippertak - og det er i og for seg ikke dårlige egenskaper å ha. Men hvis de blir enerådende, blir livet mitt ganske sårbart. Da avhenger jo alt av følelser (og for berg- og dalbanekjøreren Åshild, er ikke nødvendigvis det så smart...) og press (og en av etterdønningene etter kreftbehandlingen min, er at jeg tåler stress mye dårligere enn før, så press er heller ikke nødvendigvis så veldig bra for meg...). En viktig del av livsstilsendringen min går derfor nettopp på det å bygge gode og stabile vaner. Daglige rutiner. 

Jeg kan ofte ty til den selvsaboterende tanken om at jeg ikke vil gi slipp på impulsiviteten og berg- og dalbanen, for de er grunnlaget for kreativiteten min. Joda, det stemmer nok at et svingende følelsesliv ofte skaper god kunst, og de gærne har det godt og at det er hårfine grenser mellom galskap og genialitet... Det er jo befriende deilig (og lite krevende) å leve på impulsiven. Kluet er at jeg ikke må være enten-eller. Jeg trenger ikke være enten ei smågal og kreativ tante eller en jevntogtruttjobbende arbeidsmaur. Jeg kan være litt av hver. Eller antakelig litt mer smågal enn jevntrutting, men likevel ikke forkaste de daglige og stabile vanene og rutinene. 

(Og vips, så fikk dere - helt uten å be om det selv - et innblikk i den indre dialogen jeg fører med meg selv for tiden. Sånn er det her i bloggen min: her får dere både det ene og det andre - i salig blanding, akkurat sånn som livet i seg selv er. Nå skal Dronningen av Skippertak gå løs på innspurten med desembernummeret av Ett trykk (for jommen er det deadline allerede på tirsdag morgen...), og Dronningen av Impulsivitet skal være strålende fornøyd med at hun allerede har laget et kort i dag. Hepp hepp og god søndag!)

Ryddesjau - på mange plan

Det er i og for seg ikke noe nytt i at Åshild får en akutt trang til å rydde (heldigvis, får jeg vel si?), men hvis jeg tar meg tid til å kjenne litt etter når raptusen kommer kastet over meg, er det ganske fascinerende hva som foregår i kulissene... Det viser seg nemlig gang på gang at ryddebehovet jobber på flere plan. Én ting er at papirrestekassa mi flommet over (og egentlig støvet ned også, fordi jeg ikke orket å se oppi den i det hele tatt...) - en annen ting er at det samme gjelder hodet mitt. Og da mener jeg både flommen, støvet og motviljen til å se oppi der. Det er en kjip greie å ta tak i. I alle fall når sola skinner helt fantastisk ute, jeg er frisk, bor i et fint hus og har mennesker rundt meg som er glad i meg. Hvorfor skal jeg da stupe ned i støvete og uoversiktelig rot? 

Fordi jeg må. 

I dag dukket dette "minnet" opp på Facebook (http://aashildreise.blogspot.no/2014/10/under-dyna.html) og det traff meg så overraskende sterkt akkurat i dag. Teksten og collagen ble laget midt i cellegiftbehandlingen for 2 år siden, men jeg kunne skrevet mye av det i dag. For hva gjør vi når livet butter i mot og vi ikke har noe fint å vise frem? Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg søker dekning. Ved første øyekast fordi jeg er redd for hva omgivelsene mine vil si hvis de skulle få et glimt av kaoset, støvet og møkkatankene mine. Likevel vet jeg at jeg egentlig søker dekning fordi jeg er redd for hva JEG SELV vil gjøre hvis jeg må face kaoset, støvet og møkkatankene... 

I dag bestemte jeg meg for å i det minste åpne det ene øyet bittelitt på gløtt. 

Det første som møtte meg var det misfornøyde ansiktet mitt i speilet. Og det var ikke noe vakkert syn, det skal jeg love deg. Ikke var det sminka heller - kun den rå, brutale nakne sannheten: Jeg går rundt med en grunnleggende misfornøydhet i magen. Det er ikke rart jeg er sliten! Tenk hvor mye energi den slafser i seg! Og så mye sure oppstøt det fører med seg i tillegg... Vel, skal jeg face denne gretne tanta, må jeg vel få i gang praten - se om hun har noe på hjertet? Og etter en god haug med sløve gjesp og grumpfhr og humpfhr, kjenner jeg at jeg blir lei meg, for jeg forstår plutselig at bak misfornøydheten finnes det noe stort, krevende og utmattende. Gleden over livet drukner fullstendig i alle (egne og andres) krav om endringer! Det er ikke rart jeg er misfornøyd! 

Innsikten er såpass krevende at jeg velger å lukke øyet igjen og tenke at dagens glimt er tatt. Det kommer en ny mulighet for å se igjen i morra. Det er noe i det å svelge kameler og gå museskritt... 

I stedet griper jeg tak i en strategi jeg ofte bruker: Når det er kaos inni meg, får jeg akutt trang til å rydde rundt meg. I dag er det, som bildet viser, alle de millioner mønsterpapirbitene mine som får fokus. Jeg sorterer, først etter størrelse. De bitene som er store nok, kuttes til og gjøres klare, mens de mer ukurante bitene blir lagt i en egen haug. Så sorteres de etter farger, og deretter kastes alt som jeg vet helt sikkert ikke kan brukes. Resten samles sammen og puttes i clearbags. Jeg er ennå ikke der hvor jeg kjenner meg klar for å faktisk bruke papirbitene, men jeg har uansett gjort et viktig stykke arbeid: sortering. 

Så valgte jeg å starte sorteringsjobben i papirhaugen og ikke i hodet i dag. Og det er helt greit, for jammen tror jeg det smitter litt over også. Jeg sitter jo her og skriver! Og skal jeg klare å skrive, må jeg sortere tanker - og jeg klarer jo å skrive, så da har jeg kanskje sortert en tanke eller tre læll? Ikke er jeg så misfornøyd akkurat nå heller! 

Livsstilsendring - en drøm om lykke?

Livet mitt er i endring på mange områder, og det setter i gang mange prosesser. Og ikke minst tanker. Jeg har så lett for å tenke at "hvis bare jeg..., så...". Med det velger jeg både å fokusere på alt det jeg ikke er eller har nå og på handling og prestasjon. Hvis bare jeg klarer å spise fire sunne måltider om dagen, så blir jeg tynnere. Hvis bare jeg får til å jobbe litt mer, vil jeg tjene mer penger. Hvis bare jeg orker å pushe meg sjøl, vil formen bli bedre... Hvis bare, hvis bare... Og så glemmer jeg å se hva jeg har rundt meg akkurat nå. Jeg har blikket festet alt for langt frem. 

Livsstilsendring. Det er et G E D I G E N T ord! Det holder ikke med de nære, små ting da... Vi snakker om det store, omfattende, kompliserte, nytenkende, gjennomtrengende, grensesprengende. Vi snakker om det betydningsfulle, rosverdige, imponerende. Vi snakker 7-milssteg og 10-metershopp. 

Jada. 

Jeg prøver og prøver.

Og hvisker stille om det bittelille, brokete, veldig enkle, hverdagslige, glimtvise, velbrukte. Jeg hvisker lavt om alt det ubetydelige, det verdiløse, det mislykka. Jeg ser bare museskritt og magaplask. 

Status pr. i dag på prosjekt Livsstilsendring er kort sagt magaplask. 

Heldigvis har jeg likevel gjort i alle fall én lur ting: 

Når nå først dette følelsesmessige magaplasket skulle komme, er jeg glad jeg har prioritert å gå mye på tur ute i skogen. For når jeg nå først ligger her på magan, er det mirakelet skjer:

Jeg ser rett inn i noe blått og helt vidunderlig. Årets første blåveistue. Det vakreste tegnet på at etter en lang, kald og krevende vinter, kommer våren med sol, varme og nytt liv. 

"Lykke er å få en bukett av de blomstene som er innen rekkevidde."

Jeg erklærer herved min G E D I G N E Livsstilsendring for avsluttet. 

I stedet for åpner jeg med dette min b i t t e l i l l e Hverdagsplan. 

Den rommer følgende:

- korte og lange turer i frisk luft og flott natur

- samtaler og opplevelser med mennesker jeg er glad i

- nok søvn

- nok hvile

Dette er ting som skaper lykke.

Og alt er innen rekkevidde. 

Takk for 2012 - velkommen med i 2013

(Glimt fra året 2012.)

Det er dagen for tilbakeblikk. 2012 har vært nok et innholdsrikt år, fullt av gode øyeblikk - og, i stor takknemlighet, ganske fritt for de tunge og vanskelige. Jeg tror mer og mer på at de gode øyeblikkene kommer når jeg klarer å leve her og nå, uten for mye fokus på det som har vært og det som kan komme. 

2012 handlet i stor grad om å finne meg tilrette. Bli fortrolig med den jeg er, det jeg har og der jeg er. Kanskje en aldri så liten ubevisst preparation for en mulig 40-årskrise, dette også, ser jeg nå. Jaja. Da ligger det vel også naturlig i løypa at 2013 mye trolig kommer til å handle om å lukke noen dører og åpne nye. Om å gjøre ferdig det som skal gjøres ferdig. Og åpne opp for og gripe tak i det som ligger foran meg. 

Det jeg vet jeg skal fylle 2013 med, er kreativitet. Jeg skal utfordre meg selv til å være mye mer vågal, men også til å være strukturert og prioritere kreativ jobbing. Jeg ønsker også å bruke dette året til å dyrke gode vennskap. Det er så mange av dere som bor langt unna. Men i år skal det ikke være en unskyldning, men en utfordring. Be warned - Åshild is soon on the Road again! Og sist, men definitivt ikke minst: 2013 er året for å selge meg selv! Med mot i brystet, vett i pannen og stål i ben og armer skal jeg ut og erobre verden! Ok, litt vel tøffas der, ja... Men jeg skal definitivt stikke mitt sjarmerende bustehode ut av den trygge kontorhula mi litt oftere enn jeg har gjort det siste året! Hei verden! 

Takk for følget gjennom 2012! Jeg håper - og tror - 2013 blir full av gode øyeblikk! 

Godt nyttår!

(Kreative glimt fra året 2012.)

"39 ting jeg vil gjøre før jeg fyller 40"

Sitter på kontoret og som seg hør og bør i disse nyttårstider, så fyker blikket mitt framover. Hva vil 2013 bringe? Og hva kan jeg selv fylle det med? Kanskje ligger det et snev av 40-årskrise i det hele? Det er kanskje ikke til å unngå at runde bursdagstall fort fører til oppsummeringer av livet. Men i stedet for å få panikk over manglende eget hus, en skokk med unger og en fantastisk jobbkarriere, så har jeg bestemt meg for å bruke det neste halvåret så bevisst jeg kan. Og da snakker vi om konkrete ting, asså. Så konkrete at de har blitt en del av ei liste hvor jeg i beste fall kan "check, check!" det ene etter det andre med et stooort smil. Små og store ting i salig forening. For sånn er livet - det er plass til både små og store gleder. Og begge deler er like velkomment. 

Så, i stedet for en kjip liste av "være flinkere"-forsetter, så blir det denne lista med ting jeg har L Y S T til å gjøre! Flere som vil være med på å lage sin egen liste? 

39 ting jeg vil gjøre før jeg fyller 40:

1. male et S T O R T bilde
2. bli godvenn med symaskinen
3. og lage en leken tekstilcollage
4. bli ferdig med Specialet
5. gå på malekurs
6. nyte utsikten over Steinkjer fra Oftenåsen
7. rusle i Københavns gater
8. bli full på inspirasjon hver mandag – Life Book 2013
9. starte firmaet ”Kreativt uttrykk”
10. få minst én ny venn
11. lage og sende ut 5 overraskelsesgaver
12. starte en inspirasjonsrunde i bloggen
13. ta et nakenbad eller to
14. gå i fjellet
15. invitere til en kreativ kveld eller helg
16. dra på jentetur
17. holde minst 5 kurs
18. finne gode stemmeøvelser
19. besøke Ørlandet
20. være med på Vedic Art-kurs med Johanne
21. lære meg en ny suppeoppskrift
22. tegne mer
23. delta i One Little Words utfordringer
24. ta årets første sykkeltur før sommerferien
25. prøve geocaching
26. spise et måltid på en skikkelig gourmetrestaurant
27. lage bilder til en 2014-kalender
28. få hjemmesiden fiksferdig
29. gå på kino – helt alene
30. gå på tur med kameraet
31. skriv bok
32. synge – minst én sang hver dag
33. se Vigelandsparken igjen
34. lage en stor bursdagsfeiring
35. ringe gode venner oftere
36. nyte sola – og regnet
37. ha internettfri etter kl. 23 hver dag
38. knuse hele verden i badminton
39. og strande på en øde øy med George Clooney 

Så det, så. 

Nyt romjulsdagene :) 

Underbevisstheten er rare greier...

Underbevisstheten er en fascinerende greie... Og i dag må jeg bare vise dere hva som dukket opp når jeg laget noen Art Journal-bakgrunner nå i helga. For det var det jeg gjorde. Enkelt og greit. Hadde det grådig moro med spray, embossingpulver og blekk! Og aller først laget jeg siden som er avbildet over her. Jeg stemplet motiv og tekster i en collage, embosset dem i hvitt og sprayet så over med blekkspray slik at motivene kom tydelig frem. Og siden ble kul, sant? 

Men det morsomme kommer nå. For, som vanlig bruker jeg mye blekk, så arket blir temmelig bløtt. Med min tålmodighet er det intet alternativ å vente til alt tørker. Nope. I stedet for la jeg et hvitt ark over og lagde et avtrykk - perfekt som ny bakgrunn til Art Journalen min. Ja, for arket ble stilig. Du ser det under her:

Men så kommer det morsomme! For, rapportskrivingen min har tydeligvis surret i bakhodet lenge, uten at jeg har fått helt taket på det. Plutselig så jeg at det første bildet jeg lagde, er et bilde på hvordan jeg skulle ønske at M og F kunne fungere sammen (jmf. gårsdagens blogginnlegg). Her er det feminine og maskuline i meg forent på en herlig måte. Stolthet, styrke og humor i god blanding. 

Og så begynte jeg å tenke... For i kunstterapien har vi en metode som kalles "baksidebilde", utviklet av Jes Bertelsen. Det handler om å først lage et kreativt uttrykk, gjerne på et A3-ark, av f.eks. en følelse eller en scene fra en drøm. Når dette bildet er ferdig, tar man et nytt ark, legger det over det første og tegner omriss av de konturene man kan se gjennom arket. Så går man på skattejakt i bildet. Og det er jo nesten det jeg gjorde! Jeg laget et bilde - la et nytt ark over og skapte et slags avtrykk. Og fikk intuitivt lyst til å gå på skattejakt! 

Og jeg fant skatt etter skatt! Plutselig satt jeg der med et bilde som fortalte meg så mye om hvordan jeg bør jobbe fremover for å få bedre balanse mellom M og F. 

Jeg kombinerer metoden med å bruke collageelementer fra ukeblader. Elementene finner jeg ved å bla meg igjennom bladet og helt konsekvent plukke ut de tingene som jeg kjenner at, YES, den skal med! Og nå skal det sies at hele dette uttrykket ble laget for lek og moro, og slett ikke med tanke på terapi. Her var det kreativiteten som rådet helt suverent. Og kreativiteten har en genuin kontakt ned til det underbevisste. 

For når jeg i ettertid, etter at jeg skjønte at dette måtte være et baksidebilde, begynte å se nærmere på det jeg faktisk hadde laget, kan jeg ikke annet enn å glise. 

Det første jeg så, var en kvinneskikkelse. Det gule/oransje var en frodig og varm overkropp, og for alt jeg vet har hun kanskje til og med på seg et ekte hulahulaskjørt i bast! Hun er i alle fall feminin til tusen! Og vips, så smatt den ene foten hennes ned i en lekker rød pensko! Og ikke før jeg hadde fått på henne skoen, ser jeg at det krøller seg en rev rundt halsen hennes. Den ser opp mot henne. Ansiktet ble et lego-fjes, med åpent topplokk. Og fra det lilla på bakken dukket det jommen meg frem et troll! Uten kropp! Jepp, han har vi hilst på før, sant? Men, ser du at han har fått kongekrone også? Og ser jeg nøye på bildet, tror jeg faktisk at hodet er den ene foten til kvinnen. 

Og så begynte jeg å lese om symboler... Om reven som både er listig og lur, som står for fokus, klokskap, strategisk tenkning, jaktinstinkt og målrettethet. I celtisk mytologi ser de på reven som en guide til visdom. Og ser jeg nøye etter, så hvisker den noe rett inn i øret på kvinnen, akkurat slik en veiviser skal.

Den andre foten til dama går inn i (eller er en del av) et stort hode med åpen munn. Det kan minne mye om trollets hode. Det har fortsatt ingen kropp, men har likevel fått en større bevegelighet gjennom å bli en del av damas kropp. Dama har nå én veldig feminin fot og én riktig maskulin. Og funksjonelt vil de være vekselsvis foran og bak – alt etter skrittene hennes. Samspill. 

Og legoansiktet? Herlighet, hva i all verden er terapeutisk med det? Joda. Bare se her: 

    Lego is a toy for people who like to think for themselves. 

    Lego is Danish for "Play Well" 

    Lego is Latin for "I Put Together" 

    The Lego company encourages "Free Form Play" which is about getting the child to be creative in what they   

    build. 

Ok, så har jeg fått med både det å leke godt og det å sette sammen – helt fra det ubevisste! Det kan jeg like! Et bilde på mennesker som liker å tenke selv – ja, som oppfordres til å tenke fritt og være kreative i det de gjør. Fint. Og det at topplokket er åpent, er bra. Det betyr at det er sirkulasjon av frisk luft og nye tanker.

 

Så, direkte levert fra det ubevisste, har jeg fått hjelp til å se hvordan jeg kan jobbe fremover. Ved å leke mer og kose meg med å pusle og bygge opp, kan jeg skape nye ting. Reven er en herlig luring, og kanskje et bilde på min egen intuisjon. Ved å lytte litt mer til den lille stemmen som jevnt og trutt har noe lurt å melde meg, kan jeg bli sikrere på hvilke valg jeg må ta. Og, jeg må ha med meg både mine feminine og maskuline kvaliteter når jeg går steg for sted. Ett skritt i det feminines tegn, hvor ideer skapes, kreativiteten blomster, følelser er i kaos og øyeblikket er det viktigste, til neste skritt i det maskuline, hvor ideene settes ut i live, kreativitetens uttrykk vises frem, med tid for strukturering og overblikk og lange linjer. 

Ja, jeg sa jo det! Underbevisstheten er rare greier... 

Rapportskrivingsdager...

Vi gjør mye rare greier på studiet mitt... I alle fall for utenforstående. Sånn som nå - hvis jeg viser dere denne sjarmerende tassen og sier at hun er min feminine side og trollet uten kropp (bildet under her) er min maskuline. Nemlig. Men for meg gir det faktisk både mening og har nytteverdi. Det er bare ikke så lett å formidle videre uten at vi snakker samme fagspråk. Så, jeg legger forståelse og fornuft litt til side her i bloggen og flytter fokus over på det kreative uttrykket. Det er et universelt språk. Da er det opp til hver og en å legge mening i det vi ser. Og jeg koser meg med å leke med leire. Det er et genialt materiale! I det ligger muligheten for å lage noe sart og vakker - så vel som noe klumpete og snodig. Du kan jobbe raskt og intuitivt - eller lenge og målbevisst. 

Vi fikk i oppgave å lage en dialog med disse to figurene våre - skrive intuitivt, uten å sensurere. Slik ble min:

(Å = meg, F = hun med ørene, M = trollet)

Å: Dere ser jo i hver deres retning?

M: Jeg ser fremover. Det er viktig. Det er der de viktige tingene skjer. Det er der jeg må ha fokus. Der fremme.

F: Jeg ser utover. Eller oppover? Eller innover? Jeg er ikke helt sikker. Jeg bare gjør sånn. Ser i den retningen øynene mine er. Med en hals og et hode som mitt, så sier det seg selv at jeg må jobbe for å holde hodet i balanse. Jeg hviler best, tross alt, når jeg lener det litt tilbake. Men da er det litt vanskelig å få med seg hva som skjer rett foran føttene mine. Det er nesten sånn at øynene mine triller rundt, bakover og rundt, og blir stirrende innover. Jeg har forresten så store ører at de nesten blir som skylapper. Hmmm... Åsså jeg som trodde det var en fordel å ha så lang hals og store ører...

M: Du har i det minste hals, du. Jeg er halsløs. Føler nesten at hodet mitt er det eneste jeg består av. Hvor er resten av kroppen min?

F: (Ler litt hovmodig.) Du er så stor i kjeften at det ikke er plass til noe mer. Ja, bortsett fra nesegrevet ditt, da! Større grev skal man lete lenge etter. Hva bruker du det til egentlig?

M: (Blir stille.) Æhh... Det står nå der...

Å: Hvordan føler du deg i møte med F, M?

M: Hun er ikke så lett å få kontakt med. Lever liksom i sin egen verden. Jeg prøver å skyte opp noen skudd innimellom, sånn for å minne henne på at jeg er her. Egentlig skulle man vel tro at det ville være vanskelig å overse meg. Jeg er tross alt et troll!

F: Jeg vet jo du er der. Men du gjør jo ikke så mye ut av deg, egentlig? Står der med nesa som en brems på det ene skuddet du har sendt opp! Kanskje du burde prøve å finne igjen kroppen din sånn at vi kan møtes mer øye til øye?

Å: Hvordan føler du det når F syns du skal gjøre noe for å komme opp på hennes nivå?

M: Tja. Hun gir meg ikke akkurat følelsen av å være viril og potent... Faktisk føler jeg meg ganske handikappet. Og skudda jeg skyter ut innimellom, ja, de får meg nesten til å bli bare mer usynlig. For de gjør at hun i beste fall ser dem, men har enda mindre fokus på meg. 

Å: F, hva gjør det med deg å høre dette?

F: Jeg blir trist. Jeg vil jo bare beskytte. Følge med og bruke de store vingene mine til å beskytte. Det er en ganske ensom jobb. 

Å: Kan jeg prøve å oppsummere litt? F, du har tatt på deg ansvaret for å følge med og beskytte, både gjennom det du ser og det du hører. Du strekker deg langt, ja, så langt at det kan være vanskelig å få kontakt med M. Og M; roper du? Jeg får en følelse av at du roper. Ikke i sinne, mer i fortvilelse. Og ensomhet? Det er som om du sender ut nødraketter for å be om hjelp. Eller, kanskje heller for å få kontakt? Du sier du føler deg handikappet, ja, nesten impotent. Jeg blir nysgjerrig, kjenner jeg... Når oppsto denne følelsen?

M: Jeg tror at noen, for flere år siden, la et teppe over meg. Et tungt gulvteppe. Kanskje ble det gjort i redsel fordi jeg var for voldsom. Kanskje stakk jeg nesegrevet mitt litt for langt frem? I alle fall måtte jeg dempes. Eller skjules. Og du vet, blir man liggende i ro i samme stilling for lenge, mister man følelsen i kroppen. Da sier det seg selv at det ikke er så mye full "der nede", om du skjønner hva jeg hinter til...?

Å: Men noe har skjedd. Du ligger ikke lenger helt under teppet?

M: Nei, det skjer da ting. Det er som om noe presser på under. Noe som pusher meg opp gjennom teppet. Men, du vet - vi troll har et noe anstrengt forhold til dagslys... Ryktene går nemlig om troll som har blitt forsteina fordi de møtte sola! Det er kanskje ikke så rart at jeg er litt skeptisk til det som nå skjer?

Å: Er det derfor du holder kroppen tilbake?

M: Ja, jeg tror kanskje det. Dovne bort er liksom én ting. Da kan du jo våkne igjen. Men bli forsteina... Det er temmelig endelig.

Å: Er du redd?

M: Det er ikke spesielt kult å være et troll med stort nesegrev og samtidig innrømme at jeg er redd...

Å: Vet du hvem som har fortalt deg at du kan bli forsteina?

M: Hmmm... det går jo rykter. Alle har lissom hørt om sånne episoder.

Å: Men, du har jo hodet ditt i dagslys nå...? Og så vidt jeg kan se, er du ikke blitt forstenet? Ok, litt redusert fordi kroppen ikke er helt med, men du både ser, snakker og gir lyd. 

(Red. anm. Og da merker Åshild Terapeut at hun nok går litt for fort frem for trollet. Det er nok lurt å runde av timen for denne gang og heller ta opp tråden igjen neste uke.)

...

Og i skrivende stund jobber både Åshild og M med å finne igjen kroppen til M. Mobilisere kraft og styrke et troll verdig - uten å la seg skremme av ryktene som sier at det er farlig å stå midt i rampelyset...

Et lys for Pippier og Snille Piker

Pippi Power er ikke bare futt og fres, farger, lek og moro! Pippi Power handler for meg også om å ha styrke til å våge stå på dager som ikke er sprudlende og lekne. Dager med tåke og regn, med ensomhet og lengsler, med jantelover og innskrumpet selvtillit. Ja, for det er kanskje nettopp på dager som dette at vi trenger Pippi Power. Det er kanskje nettopp da vi trenger å bli minnet på at har den styrken vi trenger for å stå på beina selv om vi egentlig har aller mest lyst til å krype lengst under dyna og bli der til vi hører våren klukke utenfor vinduet.

I dag lar jeg Pippi Power'en komme gjennom toner. Sangen til Janis Ian er er kjærlighetssang, men jeg vil du skal la det være en kjærlighetssang til deg selv. Som en påminnelse om at styrken vår ikke er borte. Den hviler bare litt. Og mens den hviler tenner jeg et lys.



Light A Light
by Janis Ian

I hear your voice in ev'ry corridor
See your face in ev'ry picture frame
I feel your eyes in ev'ry starry sky
Lover, am I coming home again?


Now am I humble, who once was proud
Now am I silent, who once was loud
Now am I waiting for the sound of your saying:
Lover, am I coming home again?


When you're gone the sun don't shine
Light a light, light a light for me
Bring me back home again


And how we loved 'til the years were days
How we laughed all our tears away
And now the time begins to fade
Lover, am I coming home again?


There's a wisdom in the teachings
of the old familiar songs
And a sorrow in repeating
all the old familiar wrongs
And a lesson to be learned,
though I've know all day long
Lover, am I coming home again?


Light a light, light a light for me
Light a light, light a light for me
Light a light, light a light for me
Bring me back home again
Bring me back home again

Jeg har også lyst til å hente frem igjen et innlegg jeg skrev her i bloggen min så langt tilbake som i juni 2006. Det handler om Snille Piker. Jeg leste det om igjen i dag og noe var annerledes. Denne gangen leste jeg ordene i diktet med en større mildhet enn sist. Ja, med et glimt av ærefrykt også. Så utrolig mange flotte egenskaper Snille Piker rommer! Og jammen syns jeg mange av dem er sterke Pippikvaliterer også. Jeg tror jeg er i ferd med å bli rausere i møte med meg selv - også på regnfulle bittesmå dager. Jeg tenner et lys for Snille Piker også, jeg.

Kajakkpadling (Art Journal)

følelsesmessig kaos er vanskelig å beskrive med ord
da er metaforer en gave

kajakkpadling har alltid fasinert meg
og skremt meg
jeg fasineres av den unike nærheten til naturen
og skremmes av nettopp det samme

men det som så langt har stoppet meg fra å prøve kajakkpadling
er angsten i det å være festet fast i kajakken

kano er greit
velter jeg så ramler jeg i vannet
that's it

med kajakk er det annerledes
velter jeg så ramler jeg i vannet
med kroppen hengende fast i kajakken

det skremmer meg

Jeg satte meg ned for å tegne litt i dag, sånn bare for å leke meg med de nye fettfargene mine. Og så begynte det. Den forsiktige kriblingen i fingrene. Små lette såpebobler i hodet - ideer og leken skapertrang. Boblende ord og bilder. Metaforer og følelser. En ny Art Journal-side. 

Fargene ble til assosiasjoner om fargerike dryppsteinsgrotter og til underjordiske hemmelige innsjøer og utforskertrang blandet med angst. Plutselig befant jeg meg der, padlende i en kajakk. Magisk vakker fargedans og magnetisk dragende strømmer og førende krefter. 

Å være i prosess (som det heter på terapispråket) er litt som å padle kajakk. En kajakk er et lite fartøy beregnet på én person. Fartøyet ble opprinnelig brukt av eskimoene og de kalte båten qajaq, som betyr mannebåt eller jegerbåt. Sånn er på mange måter terapiprosessen også. Det handler om å dra ut, gjerne i ukjent farvann, for å jakte, på endringer. Kajakken (terapisettingen) er på mange måter en ensom prosess. Vi kan dra i følge med flere, men vi sitter likevel i hver vår kajakk og har ansvar hver og en. Jeg har hele tiden tenkt at det er helt sprøtt å pakke seg inn og feste seg fast under denne greia som man knepper fast rundt åpningen, men etter litt søk på nettet, ser jeg at denne greia kalles 'spruttrekk' og er der for å hindre at det kommer vann opp i kajakken. Det er med andre ord kanskje ikke så dumt å ha. Og igjen litt som med terapien - kanskje dette trekket er nettopp det vi jobber med å få på plass? At vi tidligere gjennom livet har valgt å padle kajakk uten trekk - med det resultat at vi blir unødvendig våte og kalde og utsetter oss selv for større påkjenninger enn vi egentlig trenger? Og at spruttrekket kan gi oss en nødvendig beskyttelse i møte med sprut og plask og ukontrollerte bølger rundt oss? Det fine med kajakkpadling, er at det gir en unik nærhet til livet og naturen og kreftene rundt oss. Vi flyter i skillet mellom luft og vann - eller mellom det bevisste og det ubevisste. Vi vet at muligheten for en velt er tilstede. (Hadde vi vært livredde for velten, hadde vi holdt oss på land...) Men vi kan ta våre forhåndsregler, med redningsvester, trening på ruller og holde oss litt tett ved land sånn i begynnelsen. Kunsten er å holde balansen. Og roen. Stress og brå bevegelser hører dårlig sammen med kajakkpadling. Om vi er rolige og våkne i møte med det som er rundt oss, er sjansen stor for at det blir en magisk opplevelse. Men, i møte med naturkreftene kan vi aldri helgardere oss. Vi kan bli overrasket over en plutselig sterk strøm, av bølger eller skjær i havet. Det er her panikken min har satt seg. For hva skjer om jeg velter og kroppen min holdes fast under dette spruttrekket mens jeg ligger oppned under vann? 

Ok. I stedet for å la meg rive med av panikkfølelsen nå, - helt konkret; hva skjer? Jeg blir våt. Ok. Det kan jeg både tåle og overleve. Jeg henger oppned. Ok. Det er kanskje ikke favorittstillingen min, men likevel en helt naturlig stilling slik ståa er der og da. Jeg kan ikke puste. Panikkskapende, uten tvil. Men selv om kondisen min suger, så vil jeg likevel klare å holde pusten i ganske så mange sekunder. Nok sekunder til å ta noen grep og gjøre noe med situasjonen. Jeg sitter fast. Nei, det gjør jeg ikke. Det er i såfall bare tankene som låser seg, for trekket er selvfølgelig ikke støpt fast rundt kroppen min! Spruttrekket er ikke et sikkerhetsbelte, for - hallo, hva sier navnet? Det er et trekk som skal beskytte meg mot sprut. Punktum. Og trekket er, tro det eller ei, laget for å kunne tas av og på! Jeg havner i sjøen. Ja. Det gjør jeg, om jeg ikke fikser den spreke eskimorulla og simsalabim sitter riktig vei igjen. Og så? Jeg har redningsvest. Jeg kan holde meg fast i kajakken. Og sist, men banna bein ikke minst - jeg kan faktisk svømme! 

Eskimoene hadde forresten en damebåt også - kalt Umiaq. Den var en større og mer åpen variant, med plass til flere mennesker i. Kanskje kajakken er som individualterapi, mens umiaqen er som gruppeterapi? Morsom metafor i alle fall... 

Hmmm... dette ble mange og til dels kaotiske tanker, ser jeg. Men ok da, de passer godt inn i kaoset mitt for tiden. Det er ikke bare bare å legge ut på kajakktur i ukjent farvann. Heldigvis begynner jeg å være på godfot med balanseevnen igjen. Det er da noe. 

Å gi beng!

Uttrykket ”å gi beng” klinger ikke akkurat nødvendigvis positivt i øret. Det høres ut som om jeg ikke bryr meg. Ikke engasjerer meg, involverer meg. Men denne måten å definere uttrykket på, stemmer – iallfall delvis. Jeg må bare nyansere litt.

For det har faktisk blitt et viktig mantra for meg, dette. ”Å gi beng!” Bare det å si ordene høyt, får meg til å rette ryggen og samtidig smile litt utspekulert og veldig fornøyd. Jeg gir blanke! Drit og dra! Men jeg er selektiv på hva det er jeg gir beng i. Mantraet mitt gjelder når jeg har behov for å gi beng i hva andre mener og sier og syns – om meg. Det gjelder når jeg står foran en vegg av forventninger om å være flink, fornuftig, behagelig... Alle disse greiene som vi gjør for at andre skal like oss bedre. Alle de tingene som gjør at vi egentlig går på akkord med oss selv – til tross for at intensjonen i seg selv er ok nok. Det er klart det er behagelig å bli likt. Men Gud, så slitsomt! Så jeg har bestemt meg for at jeg er stor nok til å gi beng! I allfall av og til – i små, deilige øyeblikk. Gi beng i hva de rundt meg måtte tro og mene, gi beng i å være så riktig hele tiden. Jeg vil gi beng! Og heller gjøre det jeg har lyst til! På min måte.

Og – det er nesten litt magisk; når jeg gir beng og heller gjør ting på min måte, så skjer det alltid noe. En ting er at jeg får en utrolig god følelse inni meg. En herlig, befriende energi som stråler ut øynene mine. Men jeg tør også påstå at det gjør noe med de rundt meg. For klarer jeg å gi beng i hva andre mener om meg, tror jeg at jeg møter de rundt meg med et mer åpent sinn også. Uten krav eller forventninger. Det blir nesten litt magisk.

På gruppa i går startet vi med en meditasjon til musikk. Og da er vi kjapt tilbake til forventninger igjen. For meditasjon til musikk – jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som forventet melodiøs, stille og vakker musikk. Ikke sant? Men istedenfor ble det satt på musikk på full guffe. Skikkelige rytmer, mye lyd og ikke nok med det! Det var til og med musikk med tekst! Og mine pastellfargede meditasjonsforventninger kræsjet fullstendig med de krystallklare fargerike tonene og ordene som kom stormende ut av spilleren. Og når ting ikke blir som forventet, blir jeg usikker – og piggene spretter ut med én gang. En voksende irritasjon over alt bråket – og det utrolig håpløse valget av musikk! (Jada, jeg regner med dere hører Fru Besserwisser her....)

Og med den masete musikken dirrende i bakhodet, ble vi ledet videre til neste oppgave. En stille meditasjon (uten musikk) hvor vi fikk beskjed om å se for oss en mannelig skikkelse som vi følte at virkelig har sett oss. Og jeg kikket og ventet, og forventet nesten at iallfall OP skulle dukke opp. Men de få manneglimtene jeg så, ble nettopp bare det – korte glimt. Ja, dere ser tegningen? Nok en gang kræsjet min fargelegging av forventningene med virkeligheten. Og nok en gang ble jeg usikker. Gjør jeg noe feil? Er det noe feil med meg? Burde jeg ikke sett noe?

Så skjedde det noe nesten magisk. Jeg ga plutselig bare beng! Tenkte at dette får jeg ikke til, så jeg kan liksågodt gi full beng! Jeg senket skuldrene og ble bare sittende der. Og så dukket det plutselig opp et vagt bilde. Ikke av en mann, men av meg selv. Med hendende samlet og utstrakt, som om jeg ville gi meg noe. Og oppi hendene var det en fugl. En gave til meg.

Og jeg som er redd for fugler! Både de små og de store. Iallfall når de kommer nær meg. Av alle ting jeg kunne gitt meg selv i gave, valgte jeg altså en fugl.

Så fikk vi en leireklump og beskjed om å lage gaven. Og ikke nok med at jeg er redd for fugler. Jeg er redd for leire også! Ikke sånn redd for, selvfølgelig. Men å jobbe med leire skremmer meg, for det er dette med det tredimensjonelle. Frykten for å ikke klare å lage noe som ligner. Som ser riktig ut. Så leire er ikke morsomt. Opplest og vedtatt. Jeg satt der med den brune leireklumpen mellom hendene, og visste veldig godt hva jeg hadde lyst til å lage. Og nok en gang tenkte jeg at dette klarer jeg aldri, så what the heck – jeg gir beng! Det får bli som det blir. Og på mirakuløst vis, så gikk lagingen som en lek. Fingrene jobbet liksom av seg selv. De visste hvordan de skulle bevege seg for å få de rette formene. Det var nesten magisk. Den lille fuglen jeg hadde bilde av i hodet mitt formet seg, fikk større og sterkere vinger. Det forsiktige lille nebbet ble sakte forvandlet til et sterkt ørnenebb. I fingrene mine forvandlet den lille fuglen seg til en sterk fugl i fri ferd.

Å gi beng. Det handler om trygghet. Trygghet til å våge. Til å ta sats og hoppe. Trygghet til å stole på seg selv og sine egne krefter. Stole på at min måte er riktig for meg.

Art Journal - Blomstring

Det er rart det der med forventninger. Og forestillinger. De er der liksom helt ubevisst. Ligger i bakhodet – eller magen, for den saks skyld – og fargelegger helt uoppfordret og selvskrevent opplevelser og erfaringer. Noen ganger blir fargeleggingen naturtro. I samsvar med virkeligheten. Men andre ganger er fargevalget helt fullstendig feil. Eller, de stemmer med forventningene og forestillingene jeg hadde i forkant av opplevelsen, men det er i møtet med virkeligheten det skjærer seg helt. Som at himmelen plutselig er grønn og gresset blått. Eller at sommerfuglene ikke er sommerfugler, men stygge flaggermus. Eller at de vakre blomstene drukner i ugress.

Jeg trodde – og forventet – at jeg skulle blomstre på Blomstringsgruppa. Sånn vakker blomstring. Med nydelige farger, gode lukter og i skjønn harmoni. Sånn ble det ikke. Sånn er det ikke. Det er ikke verken de nydelige fargene, de gode luktene eller den behagelige harmonien som dominerer. Men når jeg ser på hagen min, så er det i all fall ett ord jeg ikke kan bruke om den: dødt. Hagen min er definitivt ikke død. Det vokser og spirer og gror noe helt infernalsk! En imponerende salig blanding av høye planter og lave planter, av sprelske farger og rolige farger, av det jeg definerer som blomster og det jeg kaller ugress. No way – dette kan absolutt ikke kalles en død hage! Litt ukontrollerbar, ja vel. Litt skremmende kaotisk. Et kaos som røsker iherdig i systemfingrene mine. Men som også pirrer den barnlige nysgjerrigheten og lekenheten min. En del av meg har sterkt behov for å gyve løs med hakke og spade for å luke og rydde i kaoset. En annen del av meg ser seg nysgjerrig omkring på alle de nye plantene og fryder seg over den viltre blomsterenga. Eller, hva sa jeg nå? Blomstereng? Det høres jo unektelig både ut som nydelige farger, gode lukter og skjønn harmoni? Kanskje det bare er min definisjon av ordet blomster som ikke lenger stemmer? Hundekjeks er da vitterlig også en blomst? Og løvetann? Sammen med tulipaner og Natt&dag. En salig blanding. En blomstereng. Det blomstrer. Uten tvil! Hagen min blomstrer som aldri før.

Jeg blomstrer. Uten tvil! Jeg blomstrer som aldri før!

Kreativ blomstringsgruppe

I dag har jeg vært på en ny samling med Kunstterapigruppa - eller "Kreativ blomstringsgruppe" som den kalles. Og den førte med seg mange tanker. Om forventninger og ønsker, om det å møte nye ansikter ved seg selv. Og helt ærlig, så startet tankeprosessen ved en kjip følelse av å kjede meg på gruppa. Følelsen av å være skuffet i forhold til forventningene mine. Ikke nødvendigvis misfornøyd. Heller skuffet. For det er ikke sånn at jeg ikke får noe av å gå der. Det er bare det at det jeg får, er noe helt annerledes enn forventet. Og istedenfor å kjenne at disse samlingene får meg til å blomstre og møte mine positive sider, sitter jeg i dag med en følelse av at det eneste som blomstrer hos meg nå, er ugress - i bøtter og spann. De eneste sidene jeg syns jeg møter, er de jeg ikke liker. Som frustrasjon, irritasjon, rastløshet, sinne, arroganse... Ikke mye vakre blomster, med andre ord.

Etter gruppesamlingen dro jeg rett til time hos gestaltdama mi. Og timen der satte igang en del prosesser. Om ugress og sånn. Og nå i kveld har det blitt en lang tekst, bygget på mine bilder, mine opplevelser og mine tanker. Om det er mulig for andre å få noe fornuftig ut av, vet jeg sannerlig ikke, men vil du lese, er det helt i orden :)

...

Blomstring my ass!

Jeg hadde sett for meg en nydelig hage med de nydeligste blomster i de nydeligste former og farger. ”Kreativ blomstringsgruppe” – ikke rart at jeg fikk sånne bilder i hodet! Men som så ofte ellers, er virkeligheten en annen enn den jeg forestiller meg. Og i dag har jeg sett det med egne øyne: Hagen min er full av spirende ugrass! Jo da, noen blomster her og der også, men det er uten tvil ugresset som trives best for tiden. De ser ut til å ha optimale forhold.

Det mest iøynefallende er nok den beryktede skvallerkålen. ”Skvallerkål”- heftig navn, forresten! *skvaldreskvaldreskvaldre* En plante som gror som et uvær hvis den ikke møter motstand. Den spiser seg utover, snor de ekstreme røttene sine i et imponerende sammensurium i jorda og legger seg som et grønt heldekkende teppe. I min kreative hage heter skvallerkålen ”Frøken Dyktig Klient”. Hun som vet hvordan man som best – og mest effektivt – kan sno seg gjennom det meste ved å skvaldre i vei om de riktige og ikke minst forventede tingene. Hun ’riktige’, vet du. Hun som kan ta fullstendig overhånd hvis hun ikke blir stoppet eller begrenset med myndig hånd.

Innimellom de stolte prestekragene, er det også i ferd med å vokse frem hissige brennesler. En plagsom ugresstype som ingen er spesielt glade i. Den er dekket av spisse hår og taggete blader som stikker og brenner og gir såre og kløende vabler når noen kommer borti dem. I min kreative hage er brennesla oppkalt etter det trønderske navnet på planten – ’breinnhuttu’, og lyder navnet Fru Huttemei Tu. Ei amper og hissig tante som elsker å hisse seg opp over håpløse pynteblomster som bare står der og er vakre. Fru Huttemei Tu er krevende. Hun hater stillstand og kjedsomhet. Ja, faktisk også fred og ro. Og i nærheten av passive prydblomster, er det en smal sak for henne å ta seg til rette.

Rundt hagen er det en flott hekk, men inni hekken har det dukket opp hundekjeks flere steder. Sånne bambuslignende høye planter, som står og vipper arrogant med skjermhatten sin når det blåser litt. En seiglivet sak. I min kreative hage er hundekjeksen kjent som Frøken Ovenpå. En temmelig overlegen frøken som – i og for seg forståelig nok – virkelig føler hun er minst ett hode over andre. Og det faller seg helt naturlig for henne å møte andre med et litt nedlatende blikk, for det er ikke mulig for verken søte tusenfryd, nydelige blåklokker eller forsiktige stemorsblomster å ha den samme – og fulle – oversikten som Frøken Ovenpå har. Der oppe i høyden hvor hun slenger så arrogant med hodet, har hun full oversikt over alt som skjer. Og mener at full oversikt helt klart er synonymt med full innsikt.

Og ikke nok med Frøken Skvaldre, Fru Huttemei Tu og Frøken Ovenpå! Jammen er hagen invadert av nok et ugrass – nemlig løvetann. I bøtter og spann! Eller Miss Smiley som hun så kjekt omtaler seg selv. Skinner om kapp med sola, alltid med et smil om munnen. Okke som. Bare se på henne! Så innbydende, myk og smilende. Presser seg – nesten intenst – frem mellom både gress, steiner, heller og andre blomster. Og avvæpner alle – utspekulert nok – med et strålende smil. Uansett hva som møter henne. Miss Smiley lever opp til navnet sitt. Ja, hvem har vel noen gang sett en trist, eller for den saks skyld sinna, løvetann?

Kreativ blomstring og nydelige hager. Nå infisert av en haug med ugress i forskjellige varianter. Og det gror. Hemningsløst. Og selv om det er ansatt to gartnere i hagen, ser det ikke ut til å hjelpe mot ugresset. Ingen av dem orker å gå løs på skvallerkålen, og brennesle er det bedre å holde seg unna. Og hundekjeksen har så trå stengel at man trenger muskler for å røske den opp. Og den smilende løvetannen popper opp uhemmet og gartnerne har visst bestemt seg for å smile med. Ugresset får med andre ord optimale groforhold.

Og jeg – eieren av hagen – står på verandaen min og betrakter det som skjer. Ser at bedene som skulle blomstre så vakkert, nå er i ferd med å overtas av brennesle. Og den grønne plenen spises sakte, men sikkert opp av skvallerkål og løvetann. Og til og med prydhekken er forvandlet til rad med arrogant hundekjeks. Jeg ser. Jeg fortviler. Ja, faktisk så blir jeg sinna. Forbanner ugress-invasjonen og de krevende, utspekulerte og sleipe tantene som popper opp i idyllen min. Roter den til. Blomstring my ass!

Så, hva gjør jeg nå? Ugresset er kommet. Og jeg har i all fall et par alternativer:
1. Sparke gartnerne og gyve løs på ugresset selv. Røske det opp med roten – hardt og brutalt, ett for ett.
2. Kalle gartnerne mine inn på teppet, gi dem et sannhetsord og be om full skjerpings.
3. Anlegge en såkalt naturtomt hvor alt kan vokse fritt og uhemmet, og hvor naturen selv får bestemme hvem som får overleve og ikke.
4. Ta en nøyere titt på de forskjellige ugress-sortene og se om det i det hele tatt finnes noe de kan brukes til. Se om de har noen som helst verdi for meg.

Velger jeg alternativ 1, vil jeg nok bli kvitt ugresset etter mye hard jobbing. Men, som ugress flest, vil det komme tilbake igjen fortere enn jeg aner. Det vil med andre ord kreve en konstant ’undertrykking’ og stålkontroll fra min side.

Alternativ 2 er fristende, for det fratar meg ansvaret for problemet. Jeg overlater det helt og holdent til andre, og vil dermed slippe å måtte forholde meg til det selv. Som sagt et lovende alternativ, men erfaringen tilsier at dette neppe vil fungere.

En naturtomt er egentlig en genial plan. Så får det skje det som skjer, lissom. Kanskje vil det blomstre vakkert, men det er også mulig at det tilslutt bare blir et villnis av ugrass og ustelte vekster. Men en del av meg sliter med å være så passiv. En del av meg tror nemlig på at det er mulig å forme sin egen hage. Mye slit, ja, men mulig.

Så, kanskje er det alternativ 4 som er det mest realistiske? En hage hvor blomstene virkelig skal få godt stell og optimale forhold, men hvor også de såkalte ugressplantene skal få en sjanse til å vise sin verdi. Før jeg eventuelt sier at nok er nok, og går til kamp mot dem.

Frøken Skvaller Perfekt Klient skvaldrer hele tiden. Har de riktige ordene til de riktige tidene. SÅ fornuftig. Og riktig. Og noen ganger trenger jeg en som skvaldrer om de riktige tingene. En som vet hva som er riktig å gjøre. Og som gjør det. Og sprer et mykt teppe utover jorda. Dekker over. Beskytter.

Fru Huttemei Tu er ingen enkel tante. Og ikke lett å like. Eller se nytteverdien av, for den saks skyld. Men Huttemei Tu er ikke redd for å stikke seg frem, pirke borti eller si i fra hvis noen kommer for nært eller tramper over. Og av og til trenger jeg en Huttemei Tu. Ei som våger å trosse, og kanskje også gjøre seg upopulær. Det er som kjent både mye næring og medisinsk legende egenskaper i ’breinnhuttua’.

Så er det Miss Smiley, da. Som smiler, uansett. Okke som. Og det er sjarmerende, det. Og i mange tilfeller en fin måte å møte verden på. Det får omgivelsene til å føle seg mer vel, og er i tillegg en god beskyttende maske. God kamuflasje. Og av og til trenger jeg kamuflasje. Og hvis du ser godt etter, så har Miss Smiley en ganske genial egenskap; hun smiler mot lyset og lukker seg litt igjen når det er mørkt. En ganske avansert form for egenvern, spør du meg.

Men Frøken Ovenpå – nei, finnes det noe som helst nyttverdi i henne? En arrogant tante som leker ’besser wisser’? Isj. Men, hvis jeg ser bort fra den utrolig tåpelige synonym-tolkningen hennes, så kanskje… For det er ikke til å legge skjul på at hun er en dame med god utsikt, og til dels også god oversikt. Hun rager høyt og har en stilk som er stødigere enn de flestes. Og denne oversikten må da kunne brukes til noe nyttig? Oversikt gir kanskje ikke full innsikt, men det er uten tvil et godt hjelpemiddel for å nærme seg innsikt.

Jeg har en hage. En kreativ, blomstrende hage. Med ugress. Og to gartnere. Jeg har fortsatt noen uker til hvor jeg skal jobbe i denne hagen. Og valget er til syvende og sist mitt. Jeg kan velge å forholde meg til det som faktisk er – og gjøre det beste ut av det. Eller stå på for å forandre hagen i den retningen jeg ønsker det. For én ting er sikkert: dette er en hage hvor det virkelig gror!

Teori og praksis

”Du skulle blitt rådgiver, du, Åshild! Du har så mange gode råd å komme med!”

Det ble sagt i fullt alvor, helt ærlig – og ment som et kompliment. Og jeg ville trolig blitt en god rådgiver. Jeg har nemlig fatta teorien. Jeg er god til refleksjon, ettertanke, strategisk tenkning. For å være litt blærete; jeg har et godt hode. Så jeg ville trolig blitt en god rådgiver – for andre.

For én ting er å ha skjønt teorien. En helt annen ting er å leve teorien ut i praksis.

Jeg har vært litt ’rar’ den siste tiden. Annerledes, lissom. Og vær du sikker – jeg har grubla hardt og intenst på hva det kan være. Jeg har vært innom tanken på at jeg er sliten og tom. For jeg har lavere energinivå enn vanligvis. Så jeg har hvilt og slappet av og gjort alt det teorien sier det er lurt å gjøre når man er sliten. Men, det er lissom ikke ’det’ heller...

Jeg hadde samtaletime i dag, og hadde den litt ’rare’ følelsen i kroppen når jeg gikk inn døra. Men i go’stolen, med beina på en krakk, så jeg lyset! Plutselig så jeg hva det ’rare’ er. Men å skulle sette ord på denne "lysfontenen", er jommen ikke enkelt...! Jeg tror jeg må gå litt tilbake i tid...

Jeg er en teoretiker, en planlegger, en strateg. Og med god hjelp av omgivelsene – både familie, venner og samfunnet generelt, laget jeg meg tidlig et kart over hvordan jeg ville verdenen min skulle se ut. Og med kartet i hånda og et lysende hode, mente jeg meg godt rustet til å møte verden. Ivrig og optimistisk i starten, så mer og mer frustrert når jeg oppdaget at kartet mitt ikke stemte overens med det faktiske terrenget. Ting var ikke slik jeg hadde forestilt meg det, slik jeg ønsket det. Ok, da var det bare å brette opp ermene og forandre verden, meter for meter. Få den til å bli lik kartet. Genialt i teorien. Helt elendig i praksis. Og totalt utmattende.

”Sånn er det.” Det er en av frasene gestaltterapeuten min bruker mest. ”Sånn er det.” Vi kan ønske ditt, lengte etter datt, strebe frem mot ditt, planlegge datt. Det hjelper så lite. På mange måter er det faktisk ganske destruktivt. Nå mener jeg ikke at vi ikke skal ha lov til å drømme, til å legge planer, lengte... Selvfølgelig skal vi det! Men, ønskene, drømmene og lengslene bør gå hånd i hånd med nettopp frasen ”Sånn er det”. Ja, vi kan løfte blikket og se lengtende fremover, men det er så viktig at vi også ser hvor vi er – her og nå, og at vi er bevisste at nettopp sånn har jeg det akkurat nå, nettopp sånn er livet mitt nå, nettopp sånn er det.

Da jeg satt i godstolen, med beina på en krakk, så jeg lyset! Den ’rare’ følelsen fikk plutselig ord. Ord som ’rolig’, ’jordnær’, realistisk’, ’tilstede’. Jeg satt der og kjente at nå lever jeg ut teoriene mine i praksis! I alt for mange år har jeg strebet og strevet etter å skape meg en verden som stemmer overens med kartet mitt. Og det til tross for at jeg har pratet både høyt og varmt om å ’være tilstede – her og nå’, om å ta utgangspunkt i behovene mine, kjenne etter, se, lytte.... bla bla bla... Masse ord og fine teorier. Ja, nettopp – teorier. Og nå sitter jeg her og ser at årene som teoretiker faktisk gir god avkastning. Og at det å kjenne til teorier, se sammenhenger, reflektere og sette ord på, faktisk har vært en helt nødvendig fase for å komme dit jeg er nå. Der hvor teori skal settes ut i praksis. Og der sitter jeg, i godstolen, med beina på en krakk, og kjenner at jeg har begge beina planta stødig og godt på jorda. Jeg er. Her. Nå. Og det gjør meg rolig. Ikke passiv, ikke tom, men rolig. Jordnær. Realistisk. Tilstede.

Før valgte jeg å tegne kartet først, for så å tilpasse verdenen min til kartet. Nå har jeg snudd strategien. Nå studerer jeg det faktiske terrenget rundt meg, for så å tegne et kart som passer. Metaforen er kanskje banal, men likevel ganske tydelig. Istedenfor å strebe meg ihjel etter å skape en verden, velger jeg nå å se på det som faktisk er.

Det er som om jeg ser verden med nye briller. Nei, ikke bare nye, men tilpassede briller. Briller som gjør at jeg ser skarpt og klart, både på avstand og på nært hold. Som om jeg tidligere bare har brukt solbriller uten styrke. Og, kanskje trengte jeg det? Kanskje hadde jeg behov for den beskyttelsen solbriller gir? En dus, behagelig måte å møte verden på. Solbriller er gode å gjemme seg bak – og vanskelig å se inn i. Nå sitter jeg der, i godstolen, med beina på en krakk. Og velger å se på verden gjennom krystallklare, skarpe briller. Og er helt rolig. Jeg tror ikke jeg trenger solbrillene nå. Skarpt lys og intense detaljer – slitsomt, ja, men ikke skremmende. Jeg tror at jeg ikke bare har fatta teorien, men at jeg faktisk også er i ferd med å sette den ut i praksis. Se verden. ”Sånn er det.” Rart, ja, men godt, og – utrolig nok – avslappende.

...

Ok, dette ble langt. Og muligens temmelig uforståelig...? Jeg ville egentlig bare si at det er ganske så deilig å klare å møte verden, og dagen, og meg selv og de rundt meg – sånn som det er, sånn som den er, jeg er, de er. På godt og vondt. Oppturer og nedturer. Ensomhet og fellesskap. Glede og sorg. Solskinn og pissregn. Sånn er det.

Perspektiv

I dag har benytter jeg muligheten til å dele en fin sak med dere, som jeg fikk på mail fra Berit (Tusen takk *klem*).

En dag tok faren til en rik og velstående familie sønnen med seg på en tur ut på landet med den hensikt å vise ham hvordan fattigfolk levde. De bodde noen dager på en gård hos en familie som måtte ansees for å være svært fattige. På turen hjem spurte faren sønnen, "Hvordan likte du turen?"
"Det var kjempe flott far"
"Så du nå hvordan fattigfolk lever" spurte faren
"Å ja" svarte sønnen.
"Så si meg, hva lærte du av denne turen?" spurte faren
Sønnen svarte da:
"Jeg så at vi har en hund og de hadde fire. Vi har et badebasseng som rekker bort til midten av hagen vår mens de har en endeløs elv. Vi har importerte små lanterner i hagen vår, mens de har en hel stjernehimmel om natten. Gårdsrommet foran huset vårt når frem til inngangsporten mens deres strakte seg helt til horisonten. Vi har et lite stykke land å bo på, de hadde marker som strakte seg bortenfor synsranden. Vi har tjenere til å servere oss, mens de serverte andre.
Vi må kjøpe maten vår, de høster sin egen. Vi har høye murer rundt eiendommen vår for å beskytte oss, mens de har venner som beskytter dem."

Guttens far var helt målløs.
Så la sønnen til:
"Takk far fordi du viste meg hvor fattige vi er".

Er ikke perspektiv en vidunderlig ting?
Det får deg til å undres på hva som ville hende hvis vi alle takket for alt som vi har istedenfor å bekymre oss for det som vi ikke har.
Sett pris på hver enkelt ting som du har, spesielt venner!

"Livet er for kort og venner kan vi aldri få for mange av "

Litt mer om drømmen

Først: Tusen takk for veldig spennende innspill ang. drømmen min! Noe av det var i de baner jeg også har tenkt, mens andre ting var noe helt annet. Og det er spennende! Jeg har ikke peil på drømmetydning, men det finnes jo litt forskjellig på nettet. Symbolisme og artefakter og sånt. Det ligger uten tvil mye spennende i det. Men, jeg har også veldig tro på at 'spontan-tolkningen' har mye for seg.

Det første som slo meg når jeg prøvde å forstå drømmen, var det at hus ofte er et bilde på drømmeren selv. En slags metafor for 'jeg-et'. En av oppgavene vi fikk i helgen som var, var nettopp det å tegne et hus. Og vi lærte så at det er mye vi kan tolke ut av hvordan vi tegnet huset vårt. Om huset er lite eller stort, hvor det er plassert i landskapet, om det har store eller små vinduer - eller kanskje ikke vinduer i det hele tatt, om døra er åpen eller lukket, om det er en vei opp mot huset, om det har pipe... I det hele tatt; mye kan tolkes.

Men, jeg drømte om en leilighet i en blokk. Og det kjennes ikke riktig å tolke det som om denne leiligheten i høyblokka er meg. Da tror jeg heller at denne leiligheten kan være et bilde på en del av meg. Og hus-drømmer kommer ofte hvis man jobber med saker og ting som har med personligheten å gjøre, med selvbildet. Og kanskje det vi kan kalle identitetsbygging. Og der er jeg nå. Veldig. For meg falt det naturlig å tolke drømmen til å handle om den nye rollen jeg er i ferd med å bygge opp. Terapeutrollen. Og jeg tror også drømmen er litt etterdønninger etter helga.

Skal vi se... Leiligheten min er liten, og en av mange i en stor blokk. Vi var mange på kurset, og likevel én og én. Leiligheten ligger innerst i korridoren. Jeg følte meg på mange måter litt på utsiden av 'gjengen' på kurset, litt som en slags observatør. Følte det ikke naturlig å dele like mye som endel av de andre gjorde. Utenfor leiligheten min er det et oppholdsrom. Jeg har lett for å være et sosialt bindeledd i sosiale sammenhenger, folk trives i mitt nærvær. Jeg kjenner ingen av de andre som bor i blokka. Jeg kjente ingen av de andre på kurset.

Jeg kommer opp i korridoren og oppdager at det er full fest der. Masse folk og leven. Det tror jeg er et bilde på den utrolig intense stemningen som var på kurset. 16 krevende mennesker som alle hadde behov for både å bli sett, hørt og bekreftet. Sånt blir det høy lyd av. Dørene til alle leilighetene står åpne. Vi hadde antennene ute hele tiden, og måtte på mange måter blottlegge oss og åpne oss - kanskje mer enn naturlig. Det er feststemning. Og det var det på kurset også - en sånn litt hektisk feststemning, der alle virkelig prøver å ha det så morsomt som overhodet mulig, samtidig som vi alle er ganske spente og på hugget. Min leilighet er sentral i festen. Det er vel ganske naturlig, siden det er jeg som drømmer... Jeg opplever helgen ut i fra meg selv, med meg selv som hovedperson - på samme måte som de andre sikkert gjorde det. Det går folk ut og inn - og ingen sitter i ro. Den følelsen stemmer også veldig. Programmet var så stramt, og vi hoppet fra det ene til det andre, uten mulighet til å sitte litt i ro. Verandaen min brukes som røykeplass. Ventilator? Folk har lett for å betro seg til meg, og det var det også flere som gjorde på kurset. Alt fra rolige samtaler til skikkelige utblåsninger.

Så kjenner jeg på irritasjon og sinne. Kommanderer folk ut av leiligheten min. Dette kjenner jeg ikke igjen. Jeg kjente på en veldig ro når jeg var der. Men, det er mulig det er en beskjed til meg om å passe på at jeg ikke lar meg invadere for mye. Eller kanskje også et bilde på at jeg må våge å ha min egen plass oppi det hele, et sted som er mitt, hvor jeg kan beholde meg og mitt uten å bli for påvirket av andre. Kanskje det viser til at jeg må ta vare på min rolle som terapeut, og ikke nødvendigvis la meg påvirke av alle de jeg har rundt meg. Kanskje noe med et behov for å stole på meg selv, noe om selvtillit i forhold til rollen? Behovet for å låse døren. Verne om meg selv? Eller fremheve at det faktisk er jeg selv som sitter med nøkkelen til denne nye rollen?

Hmmm... det ble mange spørsmål sånn på slutten, dette :) Ikke vet jeg om det er jo i alt det jeg har tolket her heller, men... moro læll!

---

Så en helt annen greie: Åssen i all verden skal jeg komme igang med å lage kort igjen? Jeg har noen MÅLAGE-kort, og skulle gjerne laget noen HARLYSTTIL-kort også... Men, jeg bare ser på tingene mine, jeg... og det blir det ikke mye kort av... Gode tips mottas med takk :)

Drømmetydning

Det er ikke så ofte jeg husker drømmene mine. Som regel våkner jeg og tenker at jeg har hatt nok en drømmeløs natt. Eller så glipper drømmen så fort jeg slår opp øynene og retter fokus mot andre ting. Men i natt har jeg drømt, og det var en såpass klar drøm, at jeg skrev den ned før jeg sto opp. Og med 'klar', så mener jeg at jeg husket den godt, ikke at innholdet var klart og tydelig. Jeg er veldig fasinert av drømmetydning, men av og til drømmer jeg ting jeg ikke helt klarer å plassere. Kanskje du ser noe i den som jeg ikke ser selv?

---

Jeg kjenner på en følelse av stolthet. Jeg har fått min egen leilighet. I en stor blokk. Leiligheten min ligger innerst i en korridor med mange andre leiligheter. Rett utenfor leiligheten min, er det en eller annen form for oppholdsrom. Jeg vet ikke hvordan leiligheten min ser ut, annet enn at den er møbelert og har en veranda med fin utsikt. Jeg kjenner ikke igjen noen av de andre som bor i blokka.

Det neste bildet er at jeg kommer opp i korridoren og oppdager at det er full fest der. Alle dørene inn til leilighetene er åpne. Også min. Det er massevis av folk. Feststemning, mye skrål og mye rot. Og det er tydelig at min leilighet er sentral. Det går folk ut og inn der hele tiden. Jeg tror ikke det er noen som sitter der inne, men de går ut og inn. Verandaen min brukes tydeligvis som røykeplass.

Så kjenner jeg på en veldig irritasjon. Sinne. Kommanderer menneskene til å ha seg ut av min leilighet. Roper at det ikke er en samlingsplass, men mitt rom. Har et sterkt behov for å låse døren.

---

Hva i all verden er det underbevisstheten min prøver å fortelle meg nå? Innspill mottas med stor takk :)

In spe

"Da ser jeg fram til å møte en terapeut in spe :-)!"


Denne meldingen fikk jeg tikkende inn på telefonen for et par dager siden, og den aller første reaksjonen min var: Dette sier du med tykk sarkasme i stemmen! Åshild terapeut, lissom...! Særlig. Men det tok meg heldigvis bare et par sekunder å plassere denne projeksjonen der den hører hjemme - nemlig i mitt eget lille hode. For jeg vet at hun som sendte meldingen til meg, skrev nettopp disse ordene fordi hun har tro på meg.


Det er hos meg selv det er mangel på tro. Det er i meg selv roten til usikkerheten ligger. Og jeg vet sannelig ikke hvor mange tonn med bekreftelser jeg må fylle hodet mitt med før det klarer å ha den samme følelsen av trygghet som magen min faktisk kjenner nå... Det er visst ikke få. Helgens opplevelser ga meg en følelsesmessig trygghet på at jeg er på rett vei - eller 'in spe', som jeg også kunne sagt. Magen min tror. Hjertet også. Men hodet sliter. As usual...


Jeg låner Nelson Mandelas ord til å si det jeg kjenner jeg har lyst til å si nå:

Vår dypeste frykt er ikke at vi er utilstrekkelige.
Vår dypeste frykt er at vi har ubegrenset styrke.
Det er lyset vårt,
ikke mørket vårt,
som skremmer oss.

Nelson Mandela

Det er så sant. Det er ikke svakhetene mine, mørket mitt, som skremmer meg. Det har jeg så mange gode strategier på nå, jeg vet hvordan jeg skal hanskes med det. Det er lyset, styrken, som er skremmende. Jeg kjenner at dette kan jeg. Og det skremmer meg. Det lille frøet som har ligget så lenge i jorden og ventet på å få spire, er plutselig blitt en knopp. Og veien fra knopp til blomst er skremmende kort. Drømmen min, den som har jobbet i ubevisstheten min så lenge, er i ferd med å bli realitet.


Jeg er en terapeut in spe...

Magen nikker smilende. Hjertet applauderer. Og hodet freaker nesten litt ut. To mot én - hjelper det?




(I natt, før jeg sovnet, fikk jeg et bilde i hodet som jeg bare måtte prøve å få ned på papiret... Et bilde på hvor trygt og godt jeg kjenner det er å ha timene hos gestalt-dama mi nettopp nå i disse dager. Bildet av det å stå i ly av en trygg og god terapeut, mens jeg får lov til å vokse meg sterkere og sterkere. Bedre vekstvillkår skal jeg lete lenge etter.)