Ja, slik som denne dama har jeg følt meg noen ganger. Storesnuppa ammet jeg i to år, og mange har spurt hvorfor, at det er jo litt rart da, osv. Bæringen har jeg også fått kommentarer på, særlig "Åh hun blir jo så bortskjemt, stakkars (!?!?!?!). For ikke å snakke om samsovingen! Hæh?! De må da selvsagt sove i egen seng, helst på eget rom fra dag en - ellers lager du bare trøbbel for deg selv og barnet!
VEL - sånn er det nå ikke her. Her har vi to tillitsfulle, herlige småjenter som ikke ser ut til å ha tatt noe "skade" av å bli langtidsammet, samsovet og båret. Snarere tvert i mot!
Heldigvis!! har i allefall bæring blitt mer vanlig. Folk ser hvor praktisk det er, og hvor godt barna har det tett inntil. Ofte har det vært eneste løsningen her på f.eks syke barn. Jeg hadde nok vært en mye mer sliten mor hadde jeg ikke hatt bæretøyet mitt (ok, bæretøyENE, hehe). Ammingen koser vi oss med begge to, samsovingen kan jo være litt slitsomt innimellom, spesielt for hu mor, men det er fortsatt bare uendelig koselig å kjenne en sånn liten kropp inntil seg og et smil som smelter hjertet dit hver morgen!